Har du tenkt på hvor mange digitale spor du etterlater deg – på en helt vanlig dag? Under radaren av den Oscarnominerte manusforfatteren Anthony McCarten gir et fascinerende og skremmende bilde av overvåkingssamfunnet. Les utdrag fra boken her.
FASE EN
7 DAGER FØR «GÅ UNDER RADAREN»
BOSTON, MASSACHUSETTS
Boken er oversatt av Inge Ulrik Gundersen.
Helfigurspeilet i lobbyen, som er der for å gi den trange entreen en følelse av lys og rom, er flekket av elde. Den tærende skitten gnager på speilfolien som skabb. Det fungerer imidlertid for leietakerne – lærere, offentlig ansatte i lavere stillinger, innehaveren av et bakeri, og en håndfull pensjonister som bare er takknemlige for at heisen stort sett virker. De kan stoppe opp og sjekke utseendet før de går ut, ta en siste kikk for å forsikre seg om at ikke skjørtekanten har hektet seg fast i strømpene, buksesmekken er lukket, ikke noe tannkrem på haken, håret ligger greit, ikke noe dopapir som henger igjen under skoene, før de vakler ut på gata for å bli vurdert av andre folk.
Det er nyttig på slutten av dagen også. Når beboerne rister av seg kulden fra de forblåste gatene, løsner på jakka og tømmer postkassa, gir det gamle speilet dem et første glimt av skaden dagen har gjort.
Kvinnen som nettopp har kommet inn, kikker instinktivt på det. Og speilet viser dette: midten av trettiårene, svart hår i bob, store solbriller som kom på moten igjen i fjor, lang, vid bukse og joggesko, og under den fine vårkåpen fra året i forveien en stivt strøket svart bluse med snirklende blomstermønster. Hun ligner på det hun faktisk er – bibliotekar, eller en gjengs oppfatning av det. Typisk bokorm i sin tilknappethet, men friere i detaljene: halskjede med stort anheng, klingende øreringer, signetring på lillefingeren. Kunne vært på vei til kakelotteri i kirken eller et møte i en politisk motstandsgruppe, umulig å si.
Hun låser opp postkassa, tar ut en håndfull konvolutter, dytter igjen den lille døra til hun hører at det klikker i låsen, oppdager da at navneskiltet på postkassa henger litt skjevt, så hun retter på det.
K. DAY
LEILIGHET 10
K-en er viktig. Ikke hele Kaitlyn. Bare den enslige initialen som identifiserer henne: Kall det enslig-kvinne-triks 273. Det kommer rett etter å gå hjem med nøklene (som våpen) i hånden. Å skrive Kaitlyn Day på postkassa eller i telefonkatalogen er som å be om bråk; hver eneste slimål som går forbi vil da vite at det bor en enslig dame i bygningen, og kan begynne å henge der bare for å se om hun skulle ha behov for å reddes, hånes, forfølges, knulles eller drepes.
Hun sorterer posten over papirdunken. Søppel. Søppel. Søppel. Regning. Søppel. Regning. Og så … Herregud. Den har kommet. Den har virkelig kommet.
Konvolutten er merket Department of Homeland Security. Sikkerhetsdepartementet. Den har til og med seglstempel på baksiden. Hun trodde sånt forsvant med Tudor-slekten. Inni ligger det imidlertid et ark av elendig statlig kvalitet. Hun hadde ventet bryllupsinvitasjonskvalitet. Men en invitasjon er det like fullt.
Under radaren betatest, står det på toppen av det enslige arket. Den delen står med uthevet skrift og er understreket.
Kjære miss Day
Gratulerer! Du er valgt ut som en av ti deltakere i Under radaren betatest av Fusion Initiative, et samarbeid mellom WorldShare og amerikanske myndigheter.
Etter instruks vil Under radaren betatest begynne 1. mai klokken 12:00. På det tidspunktet vil du og ni andre tilfeldig utvalgte deltakere motta en melding på nummeret dere har oppgitt i søknaden, med beskjeden «Gå under radaren!».
Klokken 14:00 samme dag vil navnet ditt, bilde av deg og adressen din bli sendt til Fusion Initiatives arbeidsgruppe ved Fusion Central i Washington, D.C.
Mens denne testen pågår, står du fritt til å gjøre alt du mener er nødvendig, innenfor USAs lover, for å unngå å bli anholdt av Jaktlagene som Fusion Central vil sende ut for å finne deg. Alle deltakere i Under radaren betatest som fremdeles er på frifot 31. mai klokken 12:00, vil få utbetalt en skattefri premie på tre millioner U.S. dollar ($3.000.000).
Vi takker deg for din patriotiske innsats og for at du spiller en viktig rolle i å gjøre landet ditt tryggere.
Viktig melding: Du kan verken erklære, kunngjøre eller hevde å være deltaker i Under radaren betatest før du får skriftlig tillatelse av denne etaten til å gjøre det. Du finner flere opplysninger om taushetsplikten på søknaden din. Der finner du også en beskrivelse av juridisk ansvar og eventuell straff.
Kaitlyn løfter blikket og ser seg selv i speilet igjen. Bare en vanlig dame som det går tretten av på dusinet. Men i de neste fem ukene må hun være enestående.
Er du klar for å være perfekt, Kaitlyn Day? spør hun seg. For det er det hun må være nå.
Speilbildet røper ingenting.
Gå opp, sier hun til seg selv. Sjekk alt. Når hun mottar ordren om å gå under radaren, må hun være klar til å forsvinne på et blunk. Slette seg selv. Fordufte.
Hvem gjør det? Fordufter? Vel, det skjer. Det burde jo hun vite. Folk kan bare – poff – bli borte.
Hun må hvile. Dette kan bli en av de siste nettene på lenge hvor hun kan sove trygt i sin egen seng. Speilbildet hennes er urørlig en liten stund mens hun tenker på hva hun har i vente. Så skynder det seg av sted.
7 DAGER SENERE: 20 MINUTTER FØR «GÅ UNDER RADAREN»
FUSION CENTRAL, WASHINGTON, D.C.
1. mai, tjue minutter før klokka 12:00, blir Justin Amari, bustete på håret og uten å ha fått frokost, møtt av en velkomstkomité utenfor Fusion Central, et privat kompleks oppført i nærheten av McPherson Square året før, overraskende raskt og hemmelig – «Silicon Valley-milliardær Cy Baxter kjøper kvartal sentralt i D.C. Tilbringer mer tid i byen, av ukjente grunner».
Blant ansiktene får Justin øye på Cy Baxters høyre hånd – nesten like kjent som ham – Erika Coogan, som sammen med Baxter er grunnlegger av Fusions morskap: WorldShare. Også hun en storkanon, på sin egen subtile måte.
«Nervøs?» spør Justin da han kommer bort til henne.
Spørsmålet overrasker Erika, og hun gliser.
«Jeg har tro på Cy og det vi gjør her,» sier hun. Stemmen er dyp, bare et snev av Texas igjen. «Men i dag er jeg selvfølgelig spent. Det er stort. Enormt.»
Sammen med andre celebriteter går de gjennom lobbyen av glass og stål, deretter gjennom et par sikkerhetskontroller, før de kommer inn i det toppsikre området.
Området der man ikke skal ha noe digitalt støv på skoene, ingen mobil, ingen laptop, ingen Fitbit, ingen opptaker i brystlomma, hvor det atriumlignende midtpunktet og aktive navet, fullt av konsentrerte team på gulvet, blir overvåket fra et system av mesaniner. Det blir kalt Tomrommet.
Han blir fortsatt grepet av hvor stort det er. Gåsehud. En diger hall med båser som rommer rader av skrivebord bemannet av supersmarte ingeniører, dataforskere, etterretningsagenter, programmerere, hackere og en drøss med analytikere fra privat og offentlig sektor: fotsoldatene til Fusion Initiative. Og på et podium i første etasje, som kunne passet Captain Kirk, står Cy Baxter og skjelver av spenning og stolthet mens han ser ned på sitt mektige skaperverk.
Det er jeg som burde være nervøs, tenker Justin. Ikke minst fordi det er mitt gode navn og rykte som står på spill her i dag.
Alle skjermer – stasjonære, nettbrett, mobiler, selv de digre på bakveggen – er svarte, i dvale, venter … venter … venter på å bli vekket.
Justin ser på klokka. Femten minutter og femtini sekunder igjen … femtiåtte … femtisju …
Da han blir vinket fram, går han opp på podiet der Cy venter, formelt kledd i dress for en gangs skyld, sparer dagens tilskuere for den vanlige, pubertale uniformen han tviholder på: joggesko, vid olabukse og T-skjorte med et eller annet inspirerende sitat som: WHY THE FUCK NOT?
Der venter også sjefen til Justin, dr. Burt Walker, CIAs visedirektør for forskning og teknologi, han og Cy står der oppe og ser ut som om de nettopp har oppdaget teorien om alt. Sammen med dem – mindre fornøyd og åpenbart ikke like sikker på at dette er så lurt – står også Walkers forgjenger (nå direktør for et eller annet nytt trusselanalyse-selskap), dr. Sandra Cliffe.
Justin syns Walker ser ut som om han prøver å finne en snor å klippe. Feil epoke, Burt. Ingen snorer her. Denne helt avgjørende betatesten vil bli startet av noe så alminnelig som et museklikk, som igjen vil gi de ti utvalgte kandidatene i denne hemmelige testen ordre om å gå under radaren, bli borte. De må forsvinne fra kartet, kjapt, uten å etterlate seg spor. Bli null. Men lett blir det ikke: Cy Baxter og hans team av nettspeidere er bedre utstyrt enn noen tidligere har vært i menneskehetens historie, for å finne dem, fort.
Hver av de ti deltakerne – eller Nullene, som teamet kaller dem – får to timer, og kun to timer forsprang: for å iverksette strategien sin, hva den nå må være. Deretter vil Fusion begynne å spore dem for fullt.
«Noen kjappe ord før vi begynner,» sier Cy alvorlig i høyttaleranlegget – sine førtifem år til tross er han fortsatt gutteaktig, lener kroppen litt fram og vipper på tærne, som om han alltid står på spranget – «Først vil jeg takke våre venner i CIA for dette virkelig historiske partnerskapet mellom offentlig og privat sektor.» Blikket hans glir over Justin og lander på de to doktorene Walker og Cliffe. Han nikker talende til dem. «Jeg må selvfølgelig også takke alle investorene som har vist oss tillit, noen av dem er til stede her i dag.» Han nikker til den dresskledde forsamlingen forrest blant publikum. «Men mest av alt vil jeg takke alle dere i Fusion-teamet for deres utrettelige arbeid og kløkt.»
Fusion-personalet klapper. Det er satt sammen av eksperter på forskjellige områder og utstyrt med utrolige teknologiske våpen og vide juridiske fullmakter, de er nesten tusen her i hovedkvarteret, pluss flere tusen i felten, Jaktlag som er spredd ut over hele kartet, klare til å slå til. Cy Baxter har innprentet dem at alle har kommet for å se hvor raskt de vil klare oppgaven, like mye som hvilke midler de benytter for å løse den.
«Vi har en stor oppgave foran oss. De neste tretti dagene vil avgjøre skjebnen til en tiårsavtale med CIA om finansiering av dette samarbeidet, fusjonen av statlig etterretning og markedskreftenes oppfinnsomhet.» Han holder inne litt, ser ut til å veie de neste ordene grundig. «Alt dere ser … alt dette» – han slår ut med hånden over atriet og tar med de tre kjelleretasjene under dem, fulle av summende servere i avkjølte rekker, de 932 håndplukkede medarbeiderne (som alle har blitt grundig bakgrunnssjekket av CIA) stasjonert i operasjonsrommene, VR-studioene, dronehangarene, forskningsfasilitetene, kantinene og kon-torene – «vil være bortkastet hvis vi mislykkes. For meg personlig er dette det viktigste prosjektet jeg noen gang kommer til å være en del av. Punktum.»
Det blir møtt med applaus.
«Da jeg først ble kontaktet og spurt om jeg kunne se for meg et partnerskap mellom offentlig og privat sektor som kunne heve rikets sikkerhet og overvåkingskraft til et helt nytt nivå, til et enestående nivå, så jeg på CIA-lederen her … og dr. Cliffe, som kanskje husker min reaksjon … jeg tror det var … ikke sant? … ‘Du kødder!’»
Latter som bestilt.
«Men jeg tror – jeg tror Orville Wright antagelig sa noe lignende til broren sin, ikke sant? Eller Oppenheimer da han ble bedt om å lage en bombe, eller Isaac Newton da han ble bedt om å definere hvilken vei som er opp.»
Mer latter.
Han gliser, et overraskende sjarmerende smil. «Man vet ikke om man klarer det før man klarer det. Ikke sant? ‘Ikke tale om’ kommer alltid før ‘selvfølgelig’. Men til tross for vår tro på dette, og alt det omfattende arbeidet alle i dette rommet har bidratt med, vet vi fortsatt ikke hundre prosent sikkert om vi klarer det. Derfor denne betatesten. Så la oss sette i gang. Tenn lunta og la oss finne ut hva vi har her.»
Lang applaus. Cy elsker disse menneskene, og de elsker ham, med god grunn.
Justin holder blikket på Cy mens hans tenker: Hvor rik er denne fyren egentlig? Ingen har full oversikt over det. Biografien hans er uklar. Detaljene få. Hvor er han egentlig født? Det er det også usikkerhet rundt. Cy sier Chicago, men det har ikke blitt framlagt noen fødselsattest for å imøtegå ryktene om at hans slovakiske mor tok med seg sitt eneste barn til statene da han var sju. Da puslespillprodusenten Ravensburger nylig kontaktet Cy for å lansere et tusenbrikkers puslespill av ham – med armene i sidene foran en Bezos-rakett klar til å plassere WorldShare-overvåkingssatellitter i bane rundt jorden – fikk folk omsider et forum, med ivrige fingre og granskende øyne, for å gjøre det som inntil da kun hadde vært en tankeøvelse: sette sammen et klart bilde av denne mannen.
Justin har gransket ham på avstand, samlet fakta. Uke-bladartikler, utelukkende flatterende, beskriver en person som var sent utviklet, som brukte lang tid på å lære hvilken gaffel han skulle bruke, hvordan han skulle uttale ord med ch, som chili og charge. Men med en IQ på 168. Et ensomt barn, ofte mobbet, nesten kjekk, selv om de små øynene hans var litt asymmetriske, albuene og leggene flekket av eksem. Begynte tidlig med data og surfet på teknologibølgen. Bygde opp garasjebedriften til et selskap verdt tolv milliarder dollar før han fylte tjueseks, og har bare sust av gårde siden. Greia hans var i utgangspunktet revolusjonerende teknologi og sosiale nettverk. Han fikk WorldShare til å vokse fra en liten, vennlig informasjons-børs – «Bli venner?» «Ok, hvorfor ikke?» – til et globalt økosystem for vennskap og gikk derfra raskt videre, i alle retninger, og plasserte overskuddet i mer risikofylte pro-sjekter, som om han spilte på hunder.
Wall Street falt pladask for dette framtidsvisjonære vidunderbarnet og pøste penger inn i prosjektene hans: nett-sikkerhet, kameraovervåking av hjem, alarmer og offentlige overvåkingsutstyr, til og med kommunikasjonssatellitter. Megarik i løpet av et tiår, men viste det ikke (aldri avbildet under Paris Fashion Week, ingen Hollywood-venner, ingen diger yacht eller privatjet). I det stille, uten unødig publisitet, satset han også stort på en grønn, bærekraftig, jordisk og til og med intergalaktisk framtid. Nå finansierer han solcelleforskning, lengre levetid for batterier, og transparent kryptovaluta for Sentralbanken, samtidig som han jobber med modulære atomreaktorer for å avslutte olje-alderen en gang for alle. Det som gjør at folk elsker Cy, blir så tiltrukket av ham, utover hans genialitet og rikdom, er at han gir inntrykk av at han virkelig ønsker å bruke seg selv og sin posisjon for å hjelpe verden, når han egentlig bare kunne ha, ja, surfet. Eller fløyet rakett i verdensrommet.
Og han er ikke bare arbeidsnarkoman, han tar seg tid til privatliv: spiller bassgitar i en indiekvartett og svetter ut på den lokale offentlige tennisbanen i Palo Alto to ganger i uka. Han har aldri vært romantisk knyttet til noen annen kvinne enn Erika Coogan. Han fortalte i Men’s Health at han finner sårt tiltrengt balanse i meditasjon. Han kan sitte i lotusstilling i timevis og ligge i «planken» i godt over et kvarter. (Da mediene tvilte på det, kjørte han en tjuetreminutters sanntidsstrømming der han beviste det). Han framsto til slutt som en kulthelt: en sunn sjel i et sunt legeme.
Ikke dårlig, innrømmer Justin, at en milliardær i denne misunnelsens tidsalder kan skape og oppnå så mye, og likevel vekke så lite forakt. Ytterligere bevis, må han medgi, på fordelene ved å holde det man egentlig driver med – hva faen det nå måtte være – langt, langt under radaren.
Anthony McCarten har vunnet BAFTA-prisen to ganger, og blitt nominert til Oscar hele fire ganger.
Foto: Peter Peitsch
Anthony McCarten (f. 1961) bor i London. Han er er en velkjent forfatter, dramatiker og journalist, og har skrevet manus til store filmsuksesser som The theory about everything, Bohemian Rhapsody og Darkest Hour. Han har vunnet BAFTA-prisen to ganger, og blitt nominert til Oscar hele fire ganger.