I Blodmåne av Tor Arve Røssland sjekker tre ungdommer inn på et høyfjellshotell, klare for en helg på luksusspa. Det viser seg at det isolerte hotellet er tomt, og det er bare i vaktmesterboligen det er liv. Der venter Anne spent på gjestene. Les utdrag fra boken her.
Fredag 8. januar
Anne
Tårene sprutet da den harde håndflaten traff Anne. Hun tok seg til kinnet og dro inn pusten. – Ja, mor, sa hun.
– Hva sa du? sa mor og hevet hånden på nytt.
– Jeg skal gjøre det.
– Det var det jeg trodde, sa mor og gikk opp trappen mot østfløyen. Anne sto alene igjen i den kalde resepsjonen.
Den nye hotelleieren var på vei med tre gjester. Anne måtte hugge ved og fylle vedkurvene oppe i peisestuen og på de fire rommene som skulle brukes. Hun tok på seg anorakken, knyttet skjerfet og dro luen godt nedover ørene. Ute på parkeringsplassen betraktet hun skyene. Det hadde snødd lite denne vinteren. Bare tre intense dager i november, som hadde gitt godt over en meter snø. Etterpå hadde det stort sett vært strålende sol og bitende kaldt, og Anne hadde tatt lange skiturer på viddene rundt hotellet.
Mor og Anne hadde hatt en rolig og fin jul sammen, selv om det ikke hadde vært noen gjester her. Det var den første julen Anne kunne huske at alle hotellrommene hadde stått tomme. Men nå var uansett høytiden over, og de dagligdagse gjøremålene var tilbake. Skyene lå lavt over de fjerne fjelltoppene. Var det snø på vei?
“Anne visste at de frekke ordene kom fra hjertet. Mor hatet alle syndere. ”
Brøytebilen hadde ikke hatt behov for å komme på flere uker. Anne likte egentlig at det snødde, for hun pleide å liste seg ut for å slå av en prat med brøytebilsjåføren. Han var grei og brøytet hele den store parkeringsplassen, selv om det var færre og færre biler her. Men det kunne jo komme noen tilfeldige skiturister innom om vinteren, selv om det var lenge siden sist. Om sommeren dukket det opp noen kunstnere som skulle få nærkontakt med naturen, men kanskje de også kom til å holde seg unna?
Det beste med å ha gjester var at det førte med seg sesongarbeidere. De jobbet for det meste på kjøkkenet, som servitører eller renholdere, og de var som regel morsomme å prate med. Men Anne ble aldri kjent med dem, for ingen av dem kom tilbake året etter. Mor bare fnyste av dem, gjerne rett opp i ansiktet deres, men ofte på en slik måte at de trodde hun spøkte. Anne visste at de frekke ordene kom fra hjertet. Mor hatet alle syndere. Og alle som levde utenfor Guds herlighet, var syndere.
Mor var ikke akkurat noen god reklame for hotellet, og Anne visste at eieren hadde fått gjesteklager på henne. Anne trodde at den gamle eieren nylig hadde solgt hotellet for å komme seg vekk fra mor, og at den mislykkede høsten og julen hadde vært dråpen for ham. Han var en svak fyr, sa mor alltid, uten ryggrad, men med mye penger. Han var sikkert sjeleglad for å unnslippe det han en gang hadde kalt «det falleferdige marerittet». Anne lurte på hvorfor han reiste så brått. Hun hadde egentlig ikke kjent ham spesielt godt. Han satt som regel inne på kontoret, men det var likevel litt merkelig at han ikke hadde sagt ha det da han dro.
“Mor likte å bruke øksen til andre ting. Ting som Anne ikke ville tenke på.”
Anne tok seg til kinnet og merket at det fremdeles var ømt etter slaget. Hun visste ikke hvorfor hun hadde sagt imot mor denne gangen. Vanligvis gjorde Anne umiddelbart det hun fikk beskjed om, for å ikke gi mor noen grunn til å slå. Denne gangen hadde hun sagt nei da mor ba henne hugge ved. Hun hadde ikke noen god grunn, kanskje det var mest på trass. Mor hadde slått henne uansett. Hardt! En dag måtte jo mor slutte med det. Måtte hun ikke? Anne var forvirret over sin egen oppførsel. Det var ikke likt henne. Ikke en eneste gang på femten år hadde hun vunnet en diskusjon med mor, så hvorfor prøve nå?
Anne gikk inn i garasjen og fant øksen. Garasjen lå like utenfor østfløyen av hotellet. På motsatt side av parkeringsplassen lå huset som Anne og mor bodde i. Det var bygget mellom to berg, som skjermet for den verste vinden. Ut mot parkeringsplassen sto et steingjerde som gjorde samme nytte, men som også gjorde det vanskelig å se selve huset. En knirkete smijernsport sperret nysgjerrige hotellgjester ute.
Anne løftet en stor kubbe opp på huggestabben og hevet øksen over hodet. Det var tilfredsstillende å se kubben dele seg i to. Det jeg gjør, gjør jeg av hjertet, som for Herren og ikke for mennesker. Dette sa Paulus til kolosserne i Bibelen. Anne likte å tjene Herren. Jesus ble glad når hun jobber hardt. Når svetten silte og armene verket etterpå. Vedhugging var tungt arbeid, men mor gjorde aldri den jobben selv. Enda hun var mye sterkere enn Anne.
Mor likte å bruke øksen til andre ting.
Ting som Anne ikke ville tenke på.
Tor Arve Røssland (f. 1971) har ugitt en rekke bøker for barn og ungdom siden debuten i 1999. Røssland er kjent for å skrive drivende god spenning, og han er nominert fem ganger til Uprisen og to ganger til Bokslukerprisen. Han er født i Bergen, oppvokst i Kvinnherad og bor nå på Halhjem utenfor Bergen.