Intervju med Peter James

Drapet på en eldre, velstående dame og verdifulle antikviteter på avveie er utgangspunktet for den britiske suksessforfatteren Peter James' niende krim Død manns tid.

Peter James under den britiske lanseringen av Død manns tid

Peter James under den britiske lanseringen av Død manns tid

Hva inspirerte deg til å skrive Død manns tid?
Jeg vokste opp i Brighton, hvor alle romanene om Roy Grace utspiller seg. I bøker er settingen like viktige som personene – slik Oxford er det for inspektør Morse. Jeg mottar brev fra lesere fra hele verden som vil reise til Brighton – mange av dem spør om det er trygt! Brighton er den perfekte settingen for thrillerne mine. Byen har stil, men under overflaten lurer ofte uhyggen. Tre politimestere har fortalt meg at Brighton er et yndet sted å bo for noen av de største forbryterne i landet. Havnene på hver side av byen er ideelle for eksport av smuglergods – i tillegg utgjør Gatwick flyplass og tunnelen under Den engelske kanal raske fluktruter. De to universitetene og byens legendariske uteliv har gitt grobunn for et blomstrende narkotikamarked, og antikvitets- og smykkeforhandlerne i bykvarteret Lanes har fra gammelt av vært notorisk kjent for omsetning av tjuvgods.
I gamle dager var Lanes det første stedet politi og huseiere henvendte seg morgenen etter et innbrudd i håp om å finne igjen tapte eiendeler. Det var her begrepet «knocker-boy» opprinnelig oppstod – da det gikk opp for byens skraphandlere at de kunne tjene mer på å lure uskyldige, som oftest de eldre, til å gi fra seg antikke familieskatter til spottpris. Et av knepene de tok i bruk, var å ha en pose sagmugg i lommen. Mens huseieren var uoppmerksom, helte de posen på gulvet under et møbel av tre. «Neimen, har du sett, frue, en invasjon av borebiller! Det vil De ikke ha i huset. Jeg kan hjelpe Dem med å bli kvitt møbelet!»

I 1996 kunne man lese følgende på forsiden av avisen Independent:
Om dine antikviteter er blitt stjålet, ta veien til Brighton – feriestedet i Sussex er nå et skattkammer for tjuvgods.

Peter James mener at den beste måten å observere verden på er gjennom en politimanns øyne

Peter James mener at den beste måten å observere verden på er gjennom en politimanns øyne

Mange av de respektable antikvitetshandlerne i Brighton gjemte seg bak et slør av lovlydighet, men var ikke det spor bedre enn knocker-boyene. En av de store aktørene som nå er pensjonert, fortalte meg om et kartell eller en «ring» som forhandlerne i Brighton drev. Det fungerte på denne måten: Alle betydelige forhandlere møtte opp på en auksjon, men på forhånd hadde de avtalt at bare en av dem skulle by. Hvis for eksempel et bord til en verdi av 20 000 pund ble lagt ut for salg, ville man by minsteprisen, la oss si 5000 pund. Ingen andre ville legge inn bud, med mindre det var en utenforstående – men en rekke taktikker ble iverksatt for å hindre andre fra å delta.

Et tidligere medlem kunne fortelle meg hvordan de i forkant av herregårdsauksjoner pleide å kjøre rundt sent på kvelden og endre alle veiskiltene i nærheten av auksjonsstedet – dette var før bilene ble utstyrt med GPS. Og en gang hadde de låst inne en viktig forhandler fra London på utedoen. De holdt ham innelåst så lenge auksjonen varte!
Simon Muggleton, forhenværende sjef for avdelingen for antikviteter i Brighton-politiet, fortalte meg at selv om politiet var fullt klar over kartellets aktiviteter, greide de aldri å arrestere noen. All denne lyssky aktiviteten gjorde det veldig morsomt og fascinerende å gjøre research til Død manns tid.

Hvordan utviklet du historien?
For det første snakket jeg både med folk som driver med antikvitetshandel i dag, og med gamle skurker med en fortid i bransjen. Siden det illegale antikvitetsmarkedet var av et slikt omfang, hadde politiet i Brighton en egen avdeling for antikviteter, og den forhenværende sjefen for avdelingen satte gladelig av noen timer til meg. Jeg har også flere venner som har drevet med antikvitetshandel, og de bidro med noen av historiene som er kommet med i boken. I tillegg har jeg alltid vært interessert i klokker, så det var fascinerende å gjøre et dypdykk i en verden av kostbare ur – en Patek Philippe verdt millioner spiller en stor rolle i boken. Jeg elsker også når det oppstår en mulighet til å knytte den fjerne fortiden til nåtiden. Det falt seg slik at jeg kunne trekke en linje mellom de irske gjengene i 1920-tallets New York og en antikvitetsforhandler i Brighton nitti år senere.

Hvorfor skriver du krim?
Helt siden jeg som elleveåring leste min første Sherlock Holmes-historie, har jeg ønsket å skrive krimromaner. Den briljante detektivens skarpe observasjonsevne trollbandt meg, og jeg bestemte meg for at jeg en dag ville prøve å skape en detektiv som var like kløktig som Holmes. Menneskenaturen fascinerer meg, hvorfor vi gjør som vi gjør, og jeg synes den beste måten å observere verden på er gjennom politiets øyne. I løpet av karrieren vil den gjengse politibetjent være vitne til nesten ethvert aspekt ved den menneskelige tilstand – fra vold til tragedie til komedie … fra velstand til fattigdom … fra det gode til det absolutt onde. Det er ingen tvil om at politiet utgjør selve limet i et sivilisert samfunn. I skrivingen min anser jeg kriminalromanen som den beste sjangeren til å utforske verden vi lever i.

“Menneskenaturen fascinerer meg, hvorfor vi gjør som vi gjør, og jeg synes den beste måten å observere verden på er gjennom politiets øyne”

Så langt har du skrevet tretten bøker om Roy Grace, og Død manns tid er den niende som er utgitt på norsk. Hvor mange flere kan vi håpe på?
Jeg skriver så lenge leserne mine vil lese dem! Jeg har fortsatt stor glede av å skrive denne serien.

Hva skal den neste romanen din handle om?
I den fjortende boken om Roy Grace møter vi en velstående far som tar tenåringssønnen med på fotballkamp. Kort tid etter at de har ankommet stadionet, støter faren på en klient og kommer i snakk med ham. Da han etter noen få minutter ser seg rundt, har sønnen forsvunnet. Han antar at sønnen har gått og funnet plassene deres ved tribunene, men da kampen begynner, har sønnen fortsatt ikke dukket opp. Så får han en tekstmelding: Sønnen hans har blitt kidnappet, og hvis han og kona vil se ham igjen i live, må han gjøre akkurat det han får beskjed om. Men ingenting kommer til å gå som forventet … verken for faren, Roy Grace eller etterforskningsteamet hans.

 

brighton rock.jpg

Hvilken bok skulle du gjerne ha skrevet?
Jeg leste Brighton Rock av Graham Greene da jeg var fjorten, og boken forandret livet mitt. Den fikk meg til å innse at jeg ville bli forfatter. Den inspirerte meg også til å la serien om Roy Grace utspille seg i Brighton. Greenes tidløse roman er både en thriller og en krim til tross for at politiet spiller en begrenset rolle, og at handlingen nesten utelukkende fortelles fra synspunktet til skurkene, og til de to kvinnene som tror de kan frelse dem. Greene evner å skildre personer med få ord og på en måte som får det til å virke som om du kjenner dem ut og inn og antagelig har møtt dem, og hans beskrivelser gjør stedene nærmest håndgripelige. For meg er det en nær perfekt roman.

Hvem er favorittforfatteren din?
Helt siden jeg var barn, har jeg som nevnt vært hektet på Graham Greene, samt Arthur Conan Doyle, Agatha Christie, John D. Macdonald, Elmore Leonard, Ed McBain og Ian Rankin, for å nevne noen.

Peter James lettsindige hobby: Racerbilsjåfør

Peter James lettsindige hobby: Racerbilsjåfør

Hva er det beste med å være forfatter?
Da jeg var liten, visste jeg at det var tre ting jeg ville gjøre i livet: skrive bøker, lage filmer og kjøre race! Jeg syntes racerbilsjåfør var et for lettsindig yrkesvalg, og jeg ville bidra med noe verdifullt i verden. I tretti år vekslet jeg mellom to jobber – skriving og filmproduksjon. I 2005, kort tid etter at jeg hadde laget filmen jeg er aller mest stolt av, The Merchant of Venice med Al Pacino og Jeremy Irons, kom jeg til at jeg foretrekker å skrive romaner. Problemet med film er at det er en prosess som involverer mange mennesker – ikke ulikt en slags komité bestående av tjue personer, som hver og en oppfatter det som sin egen film! Og de fleste av dem har egoer på størrelse med hangarskip. Når jeg skriver en roman, er det bare meg. Jeg trenger ikke forandre ett eneste ord om jeg ikke vil det (selv om jeg selvsagt alltid er åpen for kritikk fra agenten og redaktøren min).

“Problemet med film er at det er en prosess som involverer mange mennesker – ikke ulikt en slags komité bestående av tjue personer, som hver og en oppfatter det som sin egen film!”

Og hva er det verste?
Det beste er også det verste: Jeg kan skrive om det som virkelig interesserer meg, men hver gang jeg begynner på en ny bok, blir jeg grepet av panikk for at den ikke vil leve opp til forventningene. At leserne mine endelig vil avsløre meg, at det vil gå opp for meg at jeg har sluppet unna med det i foregående bøker, men at spillet nå er over! Denne uroen kommer av et inntrykk jeg har av favorittforfatterne mine fra barndommen som skriver romanserier. De ble nesten uten unntak late i takt med suksessen, noe som gikk ut over kvaliteten på bøkene. Jeg er alltid fast bestemt på å høyne kvaliteten med hver bok jeg skriver, og legger mye press på meg selv for å oppnå det.

Hva gjør du når du ikke skriver?
Jeg liker å lese så mye som mulig, spille tennis, løpe, svømme, tilbringe tid sammen med kona mi og vårt menasjeri av dyr, holde tritt med TV-programmer og kjøre race! På racerbanen kobler jeg skikkelig av, siden jeg virkelig må konsentrere meg. Jeg har en stor lidenskap for god mat, god vin og godt selskap.

død manns tid.jpg