Fredag 6. april lanserer vi den tidløse fabelen Rottefangeren fra Sorø signert Gaute Heivoll. Dette er første bok i serien Estragons historier som er basert på de sju dødssyndene og fortalt av rotter. Tema for første bok er fråtseri.
Hvordan kom du på ideen om å skape en ny barnebokserie basert på de sju dødssyndene?
Det som forløste det hele var ideen om at alt fortelles av rotter. Rotter er både intelligente og ekle, så hvorfor ikke gjøre en rotte til forfatter, tenkte jeg. Tanken om å skrive om dødssyndene fulgte egentlig naturlig straks Estragon dukket opp som forteller. Gjennom historiene hans får han mulighet til å fortelle noe om både det å være rotte, og det å være menneske. Og kanskje er forskjellene mindre enn man tror.
Hva inspirerte deg til å skrive denne første boken som handler om fråtseri?
Inspirasjon henger ofte sammen med form og forteller. Jeg hadde funnet Estragon, og jeg hadde funnet ut at Estragon skulle fortelle sju historier, en for hver av de sju dødssyndene. Ganske snart dukket Glambek opp. Jeg visste at han skulle stryke pengesedler med et gammeldags strykejern. Jeg visste at han hatet rotter, og at Estragon skulle flytte inn hos ham.
“Ganske snart dukket Glambek opp. Jeg visste at han skulle stryke pengesedler med et gammeldags strykejern.”
Hvordan jobbet du frem historien?
Jeg skriver mine bøker lag på lag. Alt kommer sjelden ved første nedskrivning. Men mange av elementene er der allerede i begynnelsen. Jeg visste at historien skulle fortelles i en likkiste under jorden, og at nedskriveren, Siful, skulle være organist. Jeg visste imidlertid ingenting om Spinke, Vankel og Einfeldt. De dukket opp, nærmest idet de banket på døra til Glambek.
Hvordan ble «hovedpersonene» til?
Noen karakterer er synlig nesten med det samme. Som Glambek. Andre trenger litt tid for å presentere seg selv. For eksempel visste jeg ikke at Spinke, som er tung kapitalist, også er matkjenner. Det ble først klart da Glambek og vennene hans skulle sette seg til bords og spise Sorøpudding, som er laget av rottebæsj.
Boken er illustrert av den prisvinnende danske illustratøren John Kenn Mortensen.
Mørkt og mesterlig: Rottefangeren fra Sorø er Gaute Heivolls første bok i serien Estragons historier – et makabert mesterstykke fra en av våre mest profilerte samtidsforfattere. Les mer
Hvorfor valgte du å skrive om rotter?
Rotter er fascinerende skapninger, de lever i det skjulte og blir ansett for å være både utkrøpne og motbydelige, men i min verden er de også en slags kulturbærere. De kan lese og skrive og spille musikk. De har levd tett på mennesker, og derfor fått menneskelige trekk. De kan ferdes i verden uten at man ser hvem de er. Samtidig klarer de ikke helt å bli kvitt sin rottenatur. Dessuten: Jeg har kontor i en gammel bygning. Hver dag når jeg skriver hører jeg mus, og kanskje også rotter, som romsterer i veggene. Av og til er de helt stille. Da tenker jeg jo at de kanskje har fått øye på meg gjennom en sprekk i veggen. Og da vet man jo ikke hva de tenker.
“Rotter er fascinerende skapninger, de lever i det skjulte og blir ansett for å være både utkrøpne og motbydelige, men i min verden er de også en slags kulturbærere. ”
Hva skal den neste boka i serien handle om?
I neste bok skal Estragon legge ut på en farefull ferd gjennom Europa, fra Paris til Moskva --på stylter. Denne vandreturen fant faktisk sted i 1891, og gikk faktisk bra. Denne gangen går det annerledes. Stikkord er hovmod.
Hva er det beste – og det verste – med å være forfatter?
Det beste er friheten. Det verste er uvissheten.
Hvem er din favorittforfatter?
Spørsmålet om favorittforfatter handler kanskje også om spørsmål om påvirkning. Man blir jo ofte betatt av noe som ligger nært ens eget tonefall. For min del har favorittene kommet og gått etter alder og ståsted i livet. Dessuten skal man ikke underslå nytten (og gleden) av å lese tekster som er dårlig skrevet.
Hva gjør du når du ikke skriver?
Jeg er bare forfatter når jeg skriver. Ellers har jeg barn og familie, katt og en stor skogeiendom. Jeg klager ofte over livets mange trivialiteter og forstyrrelser. Men uten disse tror jeg ikke jeg hadde fått til å skrive. Jeg trenger luft mellom ordene. Og en stadig lengsel etter å endelig få tid til å skrive.
