Therese Aasvik, forfatteren av suksessen Fie faller, er tilbake med en roman om tapt kjærlighet og om å ta ansvar for sin egen lykke. En fengslende fortelling om gatekunst og en reise gjennom Europa. Reflektert og ambisiøst, romantisk og psykologisk presist.
(Foto: Eigil Korsager)
Hvordan fikk du ideen til denne boken?
Det er mange lag med premisser i Byer uten deg, men den første ideen til boken fikk jeg for omlag fem år siden. En bekjent av meg involverte seg med noen på nettet, og forelskelsen ble i stor grad levd ut på sosiale medier før de hadde møtt hverandre – mannen hun var forelsket i bodde i et annet land. Jeg ble veldig fascinert av hvordan følelser kan vokse seg så store basert på en idé om et annet menneske, og hvordan man i en sånn tilstand kan ende opp med å basere hele sin fremtid på denne ideen. De møttes etterhvert, men relasjonen tok slutt. Uansett spant jeg videre på historien, og forestilte meg at denne mannen kanskje møtte flere kvinner på denne måten – at han ga kvinnene en idé om at han var ute etter noe varig, men at han var en slags seriemonogamist som bare var interessert i forelskelsen. At det var hans prosjekt. Og at en mann som han ville gå videre etter det han vurderte som en forelskelses levetid, at han for enhver pris ville unngå forventninger og forpliktelser for bare å kunne leve i øyeblikket.
Dette var bare mine spekulasjoner, men det var nok til at jeg begynte å drodle rundt hvem denne mannen kunne være i et litterært prosjekt. Og etterhvert som prosjektet vokste, og James, den mannlige hovedpersonen i min roman ble tydeligere, vokste også den kvinnelige hovedpersonen, Astrid, frem. Hun ble etterhvert den viktigste karakteren. Da skjønte jeg at det måtte være flere premisser for romanen.
Hvor hentet du inspirasjon til hovedpersonen fra?
Astrid var først bare den som ble forlatt i prosjektet mitt. En reservert og usikker ung kvinne, og på den måten et opplagt offer for en forfører. Men jeg visste at noe annet skulle frem i henne, at hun hadde en edge, så jeg måtte gi henne et mandat i fortellingen som utfordret henne og drev henne fremover. Og da jeg skjønte at hun måtte være kunstner, at hun skulle få i oppgave å utsmykke en bygårdsvegg på Grønland i Oslo, ble det lett å bruke min egen bakgrunn som billedkunstner som inspirasjon. Astrids kunstneriske bakgrunn er en helt annen enn min, men å kunne dra på min egen kreative prosess, usikkerhet jeg har følt i forhold til min egen kunst, og refleksjoner jeg har rundt kunst som inspirerer meg, har vært helt essensielt for denne romanen.
Hvordan jobbet du frem historien?
Astrid drar jo ut på reise i Byer uten deg, i begynnelsen av første kapittel sitter hun på toget til Stockholm. Det er fem kapitler eller deler i boken, og hver del er en storby i Europa. Astrid reiser gjennom disse byene, ting skjer underveis og hun møter mennesker som blir viktige for henne. Så hver by er på mange måter sin egen historie og hadde sin egen disposisjon.
Underveis skulle det kunstneriske aspektet flettes inn, Astrid gjør research til veggmaleriet på Grønland og må ta et slags grunnkurs i gatekunst, dette er ikke noe hun har gjort før. Samtidig ville jeg fortelle historien om James og Astrid, selv om leseren allerede visste at kjærligheten tok slutt. Astrid har også en annen agenda på reisen sin enn den kunstneriske, som leseren får vite om etterhvert. Så det var mange premisser og lag å pusle sammen. Det er uten tvil det mest krevende prosjektet jeg har gjort.
Hva slags research gjorde du?
Jeg dro på tur! Jeg har gått opp alle rutene Astrid går i de forskjellige byene, opptil flere ganger, og de fleste karakterene i boken er inspirert av mennesker jeg møtte på turene mine. Noen av dem er seg selv også, menneskene hun møter i gatekunstmiljøet er virkelige personer som jeg har hatt kontakt med gjennom prosjektet, og som har vært helt uvurdelige for min forståelse av gatekunst.
Hvordan opplevde du skriveprosessen?
Selv om jeg hadde vært i alle byene som Astrid reiser til, så hadde jeg ikke vært på de konkrete stedene Astrid befinner seg, som kan kalles det litterære rommet. Så første gang jeg skrev meg igjennom manus, kom forestillingen før opplevelsen. Jeg skrev meg igjennom scenene før jeg selv tok den konkrete reisen Astrid gjorde. Dermed kunne teksten forbli karakterdrevet, jeg lot meg ikke prege for mye av distraksjonene som faktisk oppstår når man er ute på reise. Samtidig visste jeg alltid hvor jeg skulle, og hvilken følelse Astrid kom til de ulike stedene med, jeg reiste mye i karakter.
Å reise i karakter eller å skrive om en som reiser, betyr at man som forfatter tar den samme reisen om og om igjen, både fysisk og litterært. Jeg måtte foreta reisene både som karakter og forfatter. Hvordan er det for Astrid å gå her, hva i rommet legger hun merke til? Hvordan reagerer hun på dem hun møter, hva velger hun å gjøre her? Og hva må jeg huske på som forfatter, hvor må jeg sette nedslag i teksten sånn at akkurat det kan forsterke det Astrid føler? Reisene vi tar er jo sjelden så litterære som de blir i en bok. Som forfatter så må man sørge for de møtene karakterene våre trenger.
Jeg har alltid elsket å reise, så det å kunne foreta en slik reise både fysisk og litterært i et romanprosjekt, har vært enormt givende. Samtidig har prosjektet vært utrolig krevende fordi jeg hadde laget så mange premisser for meg selv, og måtte skrive meg inn til en kjerne.
Hva er det beste med å være forfatter?
Det beste med å være forfatter for meg, er å være i dialog med teksten. Enten som en idé jeg bare har begynt å småprate med, eller de lange sekvensene som bare kan komme fra et eller annet sted, hvor det nesten ikke føles som jeg skriver det selv, men nesten best, håndverket når første utkast er lagt, å skrive meg igjennom på nytt og på nytt, slipe og pusse.
Det slutter aldri å forbause meg hvor mye tid kan gjøre med en tekst, å la den ligge for så å ta den opp på nytt, se rommet på nytt hver gang. Ettersom jeg gjør den reisen om og om igjen, så blir miljøet eller rommet en utvendig speiling av karakterens indre liv, hun ikler seg rommet. Og tvilen jeg har som forfatter, forsvinner etterhvert som denne speilingen oppstår, når rommet jeg har skapt manifesterer følelsen karakteren bærer på.
Og det verste?
Det verste, for å være helt ærlig, synes jeg er lanseringsperioden. Det kan være spennende og fint også, det er fantastisk å få tilbakemeldinger fra folk som har blitt berørt av bøkene mine - men når verket slutter å være mitt, er det også en følelsen av å kaste verket jeg har jobbet med i fem år, til hundene. Da har jeg ikke kontroll lenger. Da kan hvem som helst hive seg over og rive i stykker. Men det er en læringsprosess det også, og de gangene jeg har fått negative anmeldelser, så har jeg etterhvert klart å ta det til meg konstruktivt. Det tar bare litt tid.
Hva skal din neste bok handle om?
Jeg vil ikke si så mye om mitt neste prosjekt, fordi jeg er fremdeles i en samlefase – men relasjoner, kjærlighet og litt skakkjørte mennesker slutter ikke å fascinere meg.
Hvilken bok skulle du gjerne ha skrevet?
Jeg skulle gjerne ha skrevet en bok som traff i så stor grad at den klarte å blåse alle andre tanker hos leseren til side, all annen støy, alle forstyrrelser og murrende samvittighetskvaler, så det var mulig for dem å bare konsentere seg om boken som lå foran dem. Og at de så kunne legge boken ned, og føle seg løftet, klarere i hodet og enda varmere og åpnere i møte med mennesker rundt dem.
Hvem er din favorittforfatter?
Det er flere, men forfatteren som har vært til størst inspirasjon i prosessen med Byer uten deg, er Josefine Klougart. Ethvert ord som blir brukt av henne, må fryde seg over å bli satt i en så poetisk og orginal sammenheng.
Therese Aasvik (f. 1974) har en bachelorgrad i kommunikasjon fra USA og har gått på Forfatterakademiet i Oslo. Hun har bakgrunn som grafisk designer, tekstforfatter og billedkunstner. Hun debuterte i 2016 med suksessen Fie faller.