Hvordan påvirker fysisk og psykisk mishandling et ungt sinn? I Når er jeg gammel nok til å skyte faren min? møter vi en navnløs tenåring som lever med en voldelig far. Gjennom hans tanker og observasjoner kommer vi tett på en ung gutt og en familie, som hele tiden lever i skyggen av en ulmende vulkan. Vi har møtt forfatter Åse Ombustvedt.
Årets viktigste og vondeste bok, er en diktsyklus for ungdom. En navnløs tenåring lever med en voldelig far. Les mer
Hvem vil du nå med denne boka?
Jeg ønsker å nå ungdom med denne boka. Unge jenter og unge gutter. Ungdom som berøres av de temaene diktene tar opp. Ungdom som har det vanskelig, som ved å lese denne boka kanskje kan våge å snakke med noen om hva som skjer i livet deres. Det skal finnes noen som det går an å snakke med! Håper egentlig å nå mange ungdommer. Mange kjenner noen som har det vanskelig uten å vite helt hva det handler om.
Jeg ønsker å nå folk som vil lese boka fordi de har lyst til å lese den. Folk som velger denne boka av leselyst. Også fordi det er korte tekster i en sammenheng. Kanskje noen plutselig har lest sin første diktsamling?
Jeg ønsker også å nå voksne som jobber med barn og ungdom. For eksempel helsesøstre og lærere.
Hvorfor lyrikk?
Boka består av dikt i en diktsyklus. Diktene har en hovedperson som vi følger. Det er sammenheng mellom alle tekstene. Allikevel kan diktene leses uavhengig av hverandre. At jeg har valgt å skrive dikt, henger sammen med at jeg selv er veldig glad i dikt. Jeg leser mye dikt. Jeg liker korte tekster der ordene sjelden er overflødige. Jeg tror også at boka kan være fin for ungdom som ikke er så motivert for å lese lange tekster og tykke bøker. Denne kan være vond å lese, men hver tekst er ganske kort. Mange dikt går rett inn i det som er vanskelig. Jeg ser på noen av disse diktene som «knyttnever». Noe også tittelen er. Lyrikk er en sjanger som kanskje har ligget litt nede, men som er skikkelig på vei tilbake, tror jeg.
Jeg håper at boka kan vekke leselyst, og at boka kan bidra til at unge mennesker, kanskje eldre også, vil lese flere bøker. Kanskje også flere dikt.
“Mange dikt går rett inn i det som er vanskelig. Jeg ser på noen av disse diktene som «knyttnever». Noe også tittelen er. ”
Hvordan kom ideen til boka?
Ideen kom etter en handletur på en matbutikk hvor jeg var vitne til noe mellom det jeg antar var en far og en sønn. Det var en mann som holdt en gutt i et jerngrep rundt kjeven mens han sa: Se meg inn i øya. Jeg tenkte på denne situasjonen da jeg kom hjem. Dette var igangsettende for skrivinga som nå har blitt til denne boka.
Er gutten en du kjenner gjennom jobben som lærer?
Jeg skriver ikke om en bestemt person. Faren er heller ikke en bestemt person. Dette er diktning, men det er noen opplevelser fra virkeligheten som har gitt inspirasjon. Når en ungdom har det vanskelig på en eller annen måte kan det hindre læring. For noen er relasjoner vanskelig. Og i skolen snakker vi om orden og oppførsel. Når noe virkelig er galt, så virker det inn på alt. Det går utover skolearbeid, venner og det påvirker hele livet. Ja, dette har jeg sett.
Klarer skolen å fange opp signaler tidlig nok?
Ofte ikke. Det er dessverre også ganske vanskelig. En ting er å fange opp signaler, som mange gjør, en annen ting er å håndtere det som observeres. Skolene har få helsesøstre, eller helsesykepleiere som det nå heter. Vi ser, og dessuten viser forskningen, at gutter i mindre grad enn jenter, går til helsesøstre. Få skoler har psykologer. Mange skoler har liten ressurs til sosiallærere, for å nevne noe.
Bokas tittel uttrykker et rop om hjelp, og diktene må nok leses for å forstå tittelen. Diktene handler også om det å ikke tørre å snakke med noen om vonde opplevelser. Jeg håper at boka når fram til de rette leserne, og at den kan bidra til at noen klarer å sette ord på det vonde. Jeg håper at boka kan være et verktøy for å igangsette samtaler. Derfor er det viktig at boka finner veien til de ulike bibliotekene. Ikke minst til skolebibliotekene, og at bibliotekene bidrar til å finne de leserne som trenger denne boka.
“Bokas tittel uttrykker et rop om hjelp, og diktene må nok leses for å forstå tittelen. Diktene handler også om det å ikke tørre å snakke med noen om vonde opplevelser. Jeg håper at boka når fram til de rette leserne, og at den kan bidra til at noen klarer å sette ord på det vonde”
Er det etter din erfaring mange ungdommer som deler denne guttens skjebne?
Det finnes altfor mange ungdommer, gutter og jenter, som deler denne guttens skjebne. Av ulik grad og ulik karakter. Jeg tror mange vil kjenne seg igjen i noe i denne boka. Håper også at diktene får flere til å tenke over hvordan andre kanskje har det.
Hva vil du si Marianne Engedals illustrasjoner tilfører boka?
Marianne Engedals illustrasjoner nærmest utvider tekstene. Med sin karakteristiske strek får hun fram ensomhet, brutalitet, håpløshet, men også noe humor. For midt i alt det mørke finnes det også litt humor i tekstene og illustrasjonene. Heldigvis. Men det kommer nok an på leserens blikk og ståsted hvorvidt humoren trer fram. Jeg synes Marianne Engedal spiller veldig godt på lag med tekstene i illustrasjonene. Jeg er svært fornøyd med illustrasjonene til Marianne Engedal, som også kaller seg Skinkeape. Jeg synes tekstene kler hennes strek, og omvendt.
Det er også noen «køletegninger» i boka. Det blir nesten tredimensjonalt, fordi de fremstår som gutten sine egne uttrykk.
“Marianne Engedals illustrasjoner nærmest utvider tekstene. Med sin karakteristiske strek får hun fram ensomhet, brutalitet, håpløshet, men også noe humor. ”
Hvordan tror du det går videre med gutten?
Jeg er ganske sikker på at gutten nå endelig har fått noen å snakke med, etter det siste diktet i boka. Jeg tror at gutten, som trengte det aller mest, har fått hjelp. Men jeg tror også at faren, moren og broren snakker nå. Jeg vet ikke hvordan det går med faren, men han har hvert fall sluttet å plage sønnen sin. Far og sønn bor nok ikke sammen lenger. Jeg tror faren får litt hjelp også.
Denne boka vil forhåpentlig være en øyeåpner for vanskeligstilt ungdom der ute, men vil den kunne ufarliggjøre lyrikk også?
Jeg håper at boka kan være utgangspunkt for samtale mellom voksne og ungdom, og ungdom seg imellom. Dessuten at boka kan bidra til at noen tørr å fortelle om hvordan de har det. Jeg tror på den gode samtalen, og utvikling av empati ved å bruke litteratur som utgangspunkt.
Jeg er veldig stolt av forlagets ord i høstens katalog der det står som følger:
Noen bøker kan endre liv. Kanskje til og med redde det. Dette er en slik bok.
Jeg håper at boka kan bidra til å ufarliggjøre lyrikk. Lyrikk trenger ikke bli sett på som noe vanskelig og utilgjengelig. Jeg håper at denne boka gjør dikt tilgjengelig, og så håper jeg at det skal bli kulere å lese lyrikk!
Åse L. Ombustvedt (f. 1963) er lærer, og har gått på skrivekunstakademiet. Dette er hennes tredje bok. Ombustvedt er født og oppvokst i Våler i Østfold, og er i dag bosatt på Jeløy.
Marianne Gretteberg Engedal (f. 1986) er illustratør og kokk fra Haugastøl. Hun er utdannet ved Kunsthøgskulen i Bergen. Under kunstnernavnet Skinkeape legger hun jevnlig ut tegninger og malerier på Instagram. Hun har i skrivende stund 55 000 følgere.