Krigens døtre er første bok i en ny historisk romantrilogi av den britiske stjerneforfatteren Dinah Jefferies. Hun troner stadig på bestselgerlistene og har solgt svimlende 1,2 millioner bøker bare i hjemlandet. Vi tok en prat med henne om den nye serien som lanseres i Norge på nyåret.
I de fleste av bøkene dine så langt er handlingen lagt til eksotiske Asia. Du vokste jo også opp der som liten, så det gir absolutt mening. I Grevinnen fra Toscana er derimot handlingen lagt til Italia under andre verdenskrig. Og når det gjelder din nye serie, Krigens døtre, foregår den i Frankrike, også den under andre verdenskrig. Hva var det som lå bak dette geografiske skiftet?
Skrivingen vil alltid utvikle seg, spesielt når du endrer på de geografiske forholdene og involverer mye av det politiske og sosiale. Når du trekker inn krigshendelser, får alt du skriver en slags umiddelbarhet. Det var særlig det som skjedde da jeg begynte på Krigens døtre, som foregår i Dordogne i Frankrike. Denne boken handler for en stor del om det komplekse forholdet mellom tre søstre og beskriver hvordan krigen utfordrer dem alle tre, og får en stor betydning i livene deres.
Andre verdenskrig er et tema som stadig engasjerer og mange vil gjerne lese romaner med handling fra denne perioden. Hva skyldes dette, tror du?
Vi lever i en tid som har sine egne vanskeligheter. Andre verdenskrig var langt tyngre, men den tiden er over. Vi vet hva som skjedde. Vi er trygge. Bombene faller ikke lenger. Nazistene tapte krigen og okkupasjonen opphørte. Folk blir ikke sendt i konsentrasjonsleirer. Vi kan legge dagens utfordringer bort for en stund og dykke inn i en farlig fortid i visshet om at vi ikke kan bli skadet.
Som lesere ønsker vi å føle noe når vi leser, og bøker med handling lagt til andre verdenskrig gir oss muligheten til å utforske våre egne følelser i all mulig trygghet, og hjelper oss også til å forstå hva som hendte i menneskenes liv den gangen. Hva som kunne ha skjedd med oss om vi hadde levd på den tiden. Vi liker også å lese historier om mennesker som til tross for store påkjenninger, kommer styrket ut av situasjonen. Det kjennes godt å møte håp, og å kjenne på håp. Og vi elsker å føle befrielsen fra noe vondt. Det er derfor jeg la historien i Krigens døtre til de siste månedene av Nazi-Tysklands okkupasjon av Frankrike. Frigjøringen var nær.
Da du begynte å skrive Krigens døtre, så du allerede da for deg at dette skulle bli en trilogi?
Ja, men prosjektet har også utviklet seg. Trilogien begynner nå med det som egentlig skulle ha vært den siste boken. Bok to går frem og tilbake i tid fra 1925 i Paris, til Malta og England i 1947. Den tredje boken finner sted i 1966.
Krigens døtre er en gripende og spennende historie, og som alltid er karakterene levende beskrevet – som leser blir du både veldig interessert i dem og godt kjent med dem. Hvor mye av deg selv er å finne i karakterene dine?
Veldig mye av det man skriver, kommer fra ens underbevisste. Og den eneste erfaringen man har, og kan ha, er jo ens egen. Så enten det er bevisst eller ikke, intendert eller ikke, vil noe av forfatterens eget indre uansett spille over på karakterene – både de gode og de onde karakterene. Som alle andre forfattere bruker jeg mine egne erfaringer og mine egne følelser, for hva annet har man? Vi har alle følt kjærlighet, hat, misunnelse, sinne, raseri, medfølelse, skam, tilgivelse, fortvilelse, sorg og glede. I større eller mindre omfang, i ulike faser av livet har vi alle hatt disse følelsene. Krigens døtre utforsker den typen universelle temaer og følelser vi alle har et forhold til.
Du var på forfatterbesøk i Norge da din første roman, Til vi ses igjen, ble utgitt i 2014. Vi husker besøket med stor glede, og du var fenomenalt god til å komme i kontakt med leserne du møtte her. Hender det at du treffer lesere på din vei som på en eller annen måte inspirerer deg i skrivingen, eller kommer inspirasjonen fra andre kilder primært?
Jeg elsker å møte mennesker og jeg hadde et fantastisk opphold i Norge, men så langt har jeg ikke opplevd at disse møtene har resultert i nye romanhistorier, tror jeg. Men gudene skal vite hvor jeg henter inspirasjonen fra! For meg starter det vanligvis med et lite frø. En eller annen idé er umerkelig sådd. Det kan være hva som helst, og så begynner tankeprosessen. Hvis den vedvarer, blir jeg mer oppmerksom på hva ideen og tankene egentlig dreier seg om og begynner å notere ned ting. Noen ganger kan jeg høre en karakter snakke, og hvis det fortsetter slik, tar jeg dette med meg i arbeidet videre. Fra disse halvferdige tankene kommer det til slutt en skisse, og det er alltid så forbløffende å se hvor mye som har foregått i bakhodet for plutselig står jeg der med en synopsis, sånn nærmest uten videre. Inspirasjonen og ideene er den morsomme delen. Det krevende er å få skrevet det hele ned.
Før vi avslutter, kunne vi fått vite litt om den andre boken i trilogien? For oss som ikke helt klarer å vente …
I The Hidden Palace er handlingen lagt til Paris, Malta og England. Historien begynner høsten 1944, hvor Florence er alene og savner søstrene sine. Men det er bare begynnelsen. Det utvikler seg til en spennende historie om en opprørsk datter, en søster som bærer på en hemmelighet, og om splid mellom generasjonene. Andre ingredienser er flukt, et løfte, og en øy hvor hemmeligheter blir godt bevart og hvor hvem som helst kan kjøpe seg et nytt navn. Det er alt jeg kan si uten å røpe for mye! Bok tre vil begynne i en bohemsk enklave i 1960-tallets Marrakech og i Atlasfjellene. Den handler om hemmeligheter, fare, en familie som leges – og om en ny start.
Dinah Jefferies (f. 1948) er billedkunstner, har vært teater- og engelsklærer, bodd i et rockekollektiv og jobbet som TV-vertinne. Hun debuterte som forfatter med Til vi ses igjen i 2014. Bøkene hennes har vært store bestselgere i hjemlandet og er solgt for utgivelse i nærmere 30 land. Krigens døtre er den sjuende boka som er oversatt til norsk. www.dinahjefferies.com