I august kommer Therese Aasvik med sin fjerde roman, som har fått den lekne tittelen Boksen går.
Boksen går lanseres 9. august. Forhåndsbestill boken her. Omslagsdesign ved Magnus Riise.
Boksen går er jo en form for gjemsel, og denne romanen handler om et par som gjemmer seg for hverandre. Og så er det en fysisk boks i boken som også spiller inn, forteller forfatteren.
Så hva handler denne romanen om?
Boka handler om Ruth, som er gift med Alf. De er begge er lærere på samme ungdomsskole, og de bor i et hus midt i byen med sine to barn. Det meste ligger til rette for en relativt idyllisk tilværelse, men de har sluttet å se hverandre. I romanen skjer det noe som tar Ruth ut av den stillstanden hun opplever, og inn i et fanatisk jag etter å vise hvem hun egentlig er.
Også i din første roman, Fie faller, skrev du om relasjoner, om et ekteskap med store utfordringer. Det er skrevet mange romaner om emnet, hva føler du Boksen går kan bidra med?
Det er interessant å utforske hva som skjer når et par virkelig slutter å se hverandre, når du ser på partneren din og bare ser summen av dine uinnfridde forventninger istedenfor det mennesket som faktisk står foran deg. Ruth og Alf har jo dratt det så langt at de aktivt motarbeider hverandre hele veien, det er en regresjon i forholdet som gjør at de virker mer som to unger i en sandkasse enn voksne mennesker. Hva fyller man livet med for å unngå hverandre? Det tror jeg det er mange som kan kjenne seg igjen i. Og at det å unngå den andre også innebærer å unngå seg selv.
“Hva fyller man livet med for å unngå hverandre? Det tror jeg det er mange som kan kjenne seg igjen i.”
Hovedpersonen Ruth er altså lærer, men hun drømte en gang om å bli kunstner. Du har selv kunstnerbakgrunn – hva tenker du billedkunsten har bidratt med inn i forfatterskapet ditt?
Foto: Milla Aasvik Rozeboom.
Det har vært utrolig inspirerende å kunne utforske gatekunst i den forrige romanen min, og installasjons- og performancekunst i Boksen går. Dette er kunstformer som jeg selv har lite personlig erfaring med, men min bakgrunn gjør det nok enklere å sette seg inn i hvor mye den formidlingsrollen kan bety, og hvordan man kan forsvinne inn i kunsten hvis man først åpner den døren, kanskje gjennom å forsake andre viktige ting. Scenene jeg skriver ut, er alltid veldig visuelle for meg. På en måte jobber jeg kanskje litt på samme måte med romanene mine og bildene mine, jeg liker å tegne opp et bilde som tilsynelatende ser perfekt ut, og så klusse det til, gjøre det mindre balansert.
Mye av handlingen foregår på en ungdomsskole. Hva tenker du om lærerrollen i dag, er den veldig annerledes enn tidligere?
Lærerne har alltid konkurrert mot den store kjedsomheten. Og uoppmerksomheten, og i dag er det en hel verden av dingser som kan gjemmes under pultene og sørge for at det lille oppmerksomhetsspennet en ungdom har, blir enda kortere. Samtidig lider mange lærere av samme problem, fokuset deres er mer fragmentert fordi de selv bruker for mye tid på mobil og sosiale medier. Det må være svært krevende. Samtidig innebærer jo det digitale universet en mulighet. Utfordringen ligger vel i å møte ungdommen på begge flater.
“Jeg er jo veldig glad i karakterene mine, men også glad i å tyne dem, sende dem noen runder gjennom sentrifugen.”
Det er mye humor i teksten, men også alvor. Hvordan jobber du for å finne balansen mellom disse to?
Jeg er jo veldig glad i karakterene mine, men også glad i å tyne dem, sende dem noen runder gjennom sentrifugen. Selv med en karakter som er relativt stinn av selvfornektelse, kan det oppstå en sårhet, en mulighet til erkjennelse. Eller jeg blåser karakterene mine helt opp og så stikker jeg hull på ballongen. Da kan det komme rare lyder, former og bevegelser. Balansen ligger vel i å finne det nære også i det ekstreme mennesket; det er alltid en grunn til at folk blir som de blir.
Foto: Milla Aasvik Rozeboom.
Har du noen litterære forbilder, noen du stadig vender tilbake til?
For tiden er jeg veldig oppslukt av Rachel Cusk og hennes Omriss-trilogi, der hovedkarakteren tegnes opp gjennom møter og samtaler med andre. Hun er en mester i å fange disse karakterene gjennom originale dialoger og opplevelser som karakterene har hatt, og hun manifesterer seg selv gjennom hovedkarakteren som den ytterst observante lytter hun må være. Jeg er også veldig glad i Helle Helle, som også kontinuerlig utforsker hvordan hun kan vise frem karakterene sine uten å fortelle leseren hva de føler. For meg som forfatter er navigeringen mellom undertekst og overtydelighet en spennende balanse, og noe som for hver leser vil oppleves forskjellig. Men jeg liker rom. Både fysiske rom, som Boksen går handler mye om, men også litterære rom, den luften man kan skape for egen tolkning for leseren.
Therese Aasvik (f. 1974) er forfatter, grafisk designer og billedkunstner. Hun er utdannet ved Universitetet i North Dakota og bor i Oslo med ektemann og to barn. Aasvik debuterte i 2016 med romanen Fie faller. Boksen går er hennes fjerde roman.