Tove Braathen har tidligere skrevet om byfolk, om mennesker i villaer og små, trange leiligheter. Men i sin fjerde roman, Marka, som ble til mens koronaviruset herjet som verst og skogen lokket som aldri før, tar hun oss med ut i naturen. Nærmere bestemt til Oslomarka der tre ulike skjebner krysser hverandres spor.
Marka lanseres 26. juli. Forhåndsbestill boka her. Omslagsdesign ved Richard Ljoenes.
Jeg har alltid hatt et nært forhold til Oslomarka, i særdeleshet Lillomarka, som er et steinkast unna der jeg bor. Jeg er overbevist om at vi er tettere forbundet med skogen enn vi til daglig går rundt og kjenner på. Man må inn i marka for å huske at det er slik. Som mange andre i landet har jeg søkt mer enn vanlig til skogen de siste to årene, skogen er jo alltid, på alle måter, åpen og tar imot oss uansett når og i hvilken forfatning vi kommer. Man kan kanskje si at man er mer sammen med seg selv inne i marka enn de fleste andre steder.
Hvorfor tror du det er slik at folk har brukt naturen mer enn tidligere under koronapandemien? Bortsett fra at man faktisk har hatt mer tid?
Det var det vi trengte, er det jeg ofte har tenkt. Ikke pandemien, men å finne tilbake til noe mange har tapt i vår altfor rastløse, teknologisk styrte hverdag. Det er bare å håpe at de forsterkete båndene til skogen, naturen, ikke blir glemt når samfunnet åpner helt igjen. Jeg tror ikke det er noe metafysisk i forholdet mellom mennesket og naturen, men det er et sterkt bånd mellom oss, det har det alltid vært, for vi er jo natur, vi og.
Det er skrevet mange bøker og laget enda flere filmer om grufulle, kriminelle handlinger som foregår på øde steder inne i skoger. Handlingen i romanen min foregår mye inne i skogen og har klare spenningselementer, men skogen har her en helt annen rolle, en helende, sammensatt rolle.
Beskrivelsene i boka tyder på at du har tilbrakt mye tid i skogen selv. Hva er ditt eget forhold til naturen?
Helt siden jeg var barn har jeg vært mye ute i skog og mark og på høyfjellet. Foreldrene mine var friluftsmennesker, de stappet de to småbarna sine opp i ryggsekker (med hode og armer utenfor, riktignok) sammen med kaffekjele og matpakker (det var før markedet begynte å svømme over med bæremeiser og annet turutstyr for småbarnsforeldre). Senere ble det andre ting som var morsommere enn turer i skog og fjell, men da jeg selv ble voksen, begynte jeg å gå ut i naturen igjen. For det satt i kroppen og hodet fra jeg var liten. Men det er ikke nødvendig å ha hatt friluftsmennesker som foreldre, når som helst i livet kan man få et varmt forhold til marka. Det er bare å ta seg selv med inn i den nærmeste skogen og se hva som skjer.
Dette er din fjerde roman, og alle har handling fra Oslo. Hva er det med denne byen som gjør at du holder deg her?
Jeg er født og oppvokst i Oslo, har stort sett bodd her hele livet og kjenner de ulike bydelene godt, så det er her i hovedstaden med omland det er naturlig å la de litterære skikkelsene leve sine liv. Jeg er fremdeles opptatt av å skrive om mennesker som har ulik bakgrunn og plassere dem i en handling som binder dem sammen gjennom mer eller mindre tilfeldige møter. Det som skjer da, ved slike møter, kan forandre tilværelsen.
Mange møter bare mennesker som likner på dem selv angående klassebakgrunn, utdanningsnivå etc. Når man er forfatter kan man gjøre noe med dette og skape situasjoner der karakterene må forholde seg seriøst til andres liv, selv om de ikke hadde planlagt det og heller ikke ønsket det. Når dette likevel skjer, fordi forfatteren setter det i gang, da kan nye perspektiver åpnes, både hos de litterære karakterene – og forhåpentligvis hos leserne også.
Du berører mange ulike tema i boka. Hva tenker du selv er det mest sentrale?
Det sentrale temaet i denne romanen er skogens evne til å ta imot menneskene og gi dem mulighet til å finne ut av den krevende tilværelsen vi alle, mer eller mindre, kjenner på til tider. Litt høytidelig sagt håper jeg romanen er en hyllest til skogen og naturen.
“Man kan kanskje si at man er mer sammen med seg selv inne i marka enn de fleste andre steder.”
Hovedpersonene har forskjellige forhold til marka, og de har ulike årsaker til å oppholde seg der. Felles for dem er at de er i krevende livssituasjoner, og de opplever at det er for anstrengende å være andre steder akkurat nå, denne spesielle sommeren. En av karakterene er Leon på ti år, som aldri har vært i marka før han er der med klassen en av de siste dagene før sommerferien. Leon må klare seg mye selv, for han har ingen som tar ordentlig ansvar for ham. Møtet med skogen blir skjellsettende for ham på mange måter.
Hvor startet denne fortellingen; hvor fikk du ideen fra?
Fortellingen startet på en av mine mange turer i den delen av marka der det fremdeles står noen små hytter, eller rester av hytter, som ble brukt av folk med små midler, fra tidlig på nittenhundretallet. Jeg går mye i marka, og da karakteren Raymond ble mer og mer tydelig, «gikk han ofte foran meg» på stiene eller «befant seg rett i nærheten», mens det som var i ferd med å skje, fylte tankene hans mer og mer, og derfor også mine. Raymond er en del av marka, og jeg måtte lære meg å prøve å bli det, jeg og, så langt jeg kunne. Derfor oppholdt jeg meg veldig mye inne i skogen til forskjellige tider på døgnet, alene og sammen med andre.
Du er kjent for å skrive frem troverdige karakterer som leseren blir knyttet til. Hvordan kommer disse karakterene til deg?
Så langt tilbake jeg kan huske, har jeg vært kanskje mer enn vanlig interessert i å studere andre mennesker og fantasere om livene deres. Jeg vokste opp i farfars store hus, der flere generasjoner i familien bodde sammen, men i hver sin leilighet. I første etasje hadde farfar flere forretninger. Mange folk kom og gikk: kunder, vareleverandører, sjåfører, venner og naboer. Faren min var ansatt på den lokale politistasjonen og kjente til forholdene og problemene til «alle» i et stort politidistrikt. De voksne snakket sammen med lavmælte stemmer om kvelden, og jeg, et barn med nysgjerrig blikk, store ører og livlig fantasi, fikk med meg mye om tragiske skjebner og forholdene i hjem der ikke alt var på stell.
“Jeg er fremdeles opptatt av å skrive om mennesker som har ulik bakgrunn og plassere dem i en handling som binder dem sammen gjennom mer eller mindre tilfeldige møter. Det som skjer da, ved slike møter, kan forandre tilværelsen. ”
Da jeg i godt voksen alder begynte å skrive og bygget opp de litterære personene i historiene mine, var det som om mange av karakterene allerede var der, de bare ventet på å bli tydelige og få viktige roller. Men ingen av karakterene i bøkene er helt identiske med virkelige personer.
Da jeg startet å skrive på denne teksten der skogen skulle ha en viktig rolle, kom karakteren Raymond nesten helt av seg selv. Han steg nærmest ut av barndomsminnene og plasserte seg stille og rolig mellom trærne der inne i marka.
Det er høysommer når boka kommer – hvordan er ferieplanene i år?
Det blir på fjellet, som vi pleier. Er også glad i å reise til naboland i ferier, det kan også hende i år. Og så har vi skogen rett i nærheten her vi bor, med stille stier som snor seg milevis innover, skyggefulle trær å gå under, hvis det skulle bli hetesommer, og en lang rekke med skogsvann.
Tove Braathen (f. 1952) bor i Groruddalen med ektemannen. Hun har fått mye oppmerksomhet for sine romaner om dagsaktuelle temaer som blant annet delt by og skolepolitikk. Marka er hennes fjerde roman.