Kristin Hauge bruker sin erfaring fra utenrikstjenesten i Afghanistan og Sudan når hun skriver. Teorier om sand er en skremmende aktuell historie om dødsstraff, hevn og nåde – og om forholdet mellom mødre, døtre og søstre.

Romanen handler om en ung kvinne som blir drept under en reise i Sudan. Fortell litt om hvordan historien ble til?

Teksten begynte opprinnelig med en kvinne som mistet datteren sin på en uavklart måte, men etter hvert vokste historien til å bli et drap i utlandet for å gi historien flere lag.

Hovedpersonen Anna kastes inn i et eksistensielt tomrom etter at tenåringsdatteren Karla dør, og søker etter kunnskap om hva rettferdighet, straff, tilgivelse og menneskelighet betyr. Finnes ondskap? Er noen mennesker ondere enn andre? Og finnes det en riktig måte å sørge på?

Sudan er ett av få muslimske land som fortsatt er styrt av sharia også i rettssystemet. Anna har mulighet til å be om strengeste straff som kan bety dødsstraff, men også til å benåde.

Dette er en utforskende roman på flere plan. Jeg lar Anna lese og reflektere rundt tenkningen til filosofer som Arendt, Amèry, Camus, Sartre og Vetlesen, og jeg bringer også inn tekstutdrag med dokumentarisk materiale om dødsstraffer og forbrytelser. Anna er sekulær, men datteren Karla var kristen, og romanen undersøker også avstanden mellom mor og datter og deres tidvis manglende forståelse for hverandre. Jeg har også med en prest i romanen, som Anna fører samtaler med.

På hvilken måte er kvinneperspektivet viktig for deg når du skriver?

Jeg tenker ikke på det som et «kvinneperspektiv», men at jeg i tekstene mine tar opp eksistensielle spørsmål knyttet til det menneskelige. Hvis en roman handler om to kvinner, blir den gjerne beskrevet som en roman om to kvinner, og bare som det. Hvis en roman omhandler to menn, er det snarere en historie om «det menneskelige», det universelle. Jeg håper denne boken også vil få mannlige lesere, at det er en gjenkjennelse og en eksistensiell og filosofisk utforsking i teksten min, som også er interessant for et mannlig blikk. Men jeg utfordrer kanskje trangheten i kvinnerollen, i flere av bøkene mine, også i denne, ved å se på begreper som sinne, hat og hevn. Kanskje er det slik at kvinner «pålegges» måter å sørge på som ikke inkluderer slike følelser, kvinner skal være fyllt til randen av empati og tilgivelse. Annas håndtering av sorgen og tapet har trekk av en mer maskulin måte å reagere på.

“Selv er jeg antakelig ingen god nordmann, siden jeg verken liker snø eller skigåing.”

I denne romanen tar du oss med til Sudan. I tidligere bøker har det handlet om blant annet Afghanistan. Hvorfor velger du å skrive skjønnlitterært fra disse områdene?

Jeg har alltid hatt en veldig sterk utferdstrang, og et behov for å oppleve verden og mangfoldet av levemåter og kulturer. Jeg kan føle på en viss klaustrofobi av diskusjoner om «norskhet», jeg syns det blir innsnevrende og lukkende. Selv er jeg antakelig ingen god nordmann, siden jeg verken liker snø eller skigåing.

Når jeg skriver skjønnlitterært bruker jeg ulike deler av mine erfaringer og interesser, også utenlandserfaringen, jeg tror det gir meg et ekstra blikk.

Det er koplinger mellom Sudan og Afghanistan som jeg også nevner i Teorier om sand, for eksempel ved at mystikeren og poeten Rumi, ble født i (det som nå er) Afghanistan på 1200-tallet, og dannet en religiøs bevegelse som forener ekstatisk dans og bønn, de dansende dervishene.

Begge land deler en uhyggelig historie, med Osama bin Laden. Han bodde noen år i Sudan før han ble kastet ut og reiste til Afghanistan da Taliban hadde overtatt makten der i 1996, og fortsatte sin oppbygging av al-Qaida. Vi vet alle hva som skjedde etterhvert.

Men Sudan er jo så mye annet enn islamisme og sharia, og var en krybbe for vår sivilisasjon lenge før islam, og ikke minst er naturen, ørkenlandskapet med sine mange pyramider utrolig vakkert og fascinerende og egner seg godt som en kulisse og et åsted i en roman. I 2019 skjedde det en revolusjon i landet, og presidenten ble kastet i fengsel. Dette danner også et element i romanen; forventningen om endring til det bedre.

Du har jo jobbet både i Sudan og i Afghanistan som diplomat for norsk utenrikstjeneste. Hva slags fordeler gir denne erfaringen deg som forfatter?

Å skrive handler primært om å stille spørsmål, ikke finne svar. For en person som har jobbet store deler av livet som statsansatt byråkrat og som diplomat, hvor man følger regler og leter etter løsninger, er det ekstra befriende å skrive skjønnlitterært, å sette lupen på grunnleggende eksistensielle følelser, på livsvalg og overganger i livet, og også undersøke tabuer som hat og hevntanker. Jeg er veldig glad i å lese filosofi og historie, og trekker også på slike elementer.

“Å skrive handler primært om å stille spørsmål, ikke finne svar.”

Samtidig kan jeg ikke fri meg fra min vestlige middelklassebakgrunn, og det er vel også det jeg utfordrer i min nye roman. Moren har i utgangspunktet ingen spesiell interesse for verken å reise eller oppleve andre land eller kulturer, føler bare motstand og ubehag ved å tenke på dette landet, og denne verdensdelen, hvor datteren døde.

Jeg vet ikke om det gir meg noen fordeler som forfatter å ha den bakgrunnen jeg har, for meg som menneske har det å reise og tilbringe lengre perioder i andre deler av verden vært viktig, og helt nødvendig for å bedre forstå de vilkårene ulike mennesker lever under. Men kanskje det gjør at jeg skiller meg jeg litt ut i bokhøsten, uten at det er noe jeg tenker på når jeg skriver.

Hva tenker du om det som skjer i Afghanistan nå?

Å se Talibans biler rulle inn i Kabuls gater gjorde meg fysisk kvalm og veldig trist, og jeg tenker på den afghanske befolkningen, , ikke minst etniske og religiøse minoriteter, homofile og jenter og kvinner. Hva blir handlingsrommet for det sivile samfunnet? Hva med rettsikkerhet og menneskerettigheter? Jeg syns det er rystende at den amerikanske nedtrappingen måtte skje så raskt, og uten god nok risikovurdering og planlegging. Taliban har helt klart drevet et taktisk dobbeltspill med langvarige og langdryge fredsforhandlinger og parallell oppbygging av egen militær kapasitet.

Samtidig er det klart befolkningen er trøtte av krig etter 40 år med uroligheter, og avstanden mellom de mer liberale kreftene i byene og de konservative og mye fattigere rurale delene er en viktig konfliktlinje her. Taliban er ikke en monolittisk bevegelse, men består av en rekke smågrupper som er vant til å ty til vold, det er jo krigere de er, og det er ikke lett å vite hvordan de etter hvert vil oppføre seg overfor sine tidligere fiender. Om de har en vilje til å etablere et mer moderat styre, vil vise seg gjennom handlinger.

Mange bekymrer seg spesielt for de afghanske kvinnenes skjebne fremover. Deler du den bekymringen?

Absolutt. I årevis har Taliban truet, trakassert, sendt «nightletters» til kvinner som har stukket hodet ut, og Taliban har også gått til regelrette henrettelser av kvinnelige journalister, politifolk og politikere. Under Talibans forrige regime var det forbudt for kvinner å danse, synge eller spille musikk, burka var påbudt, og de skulle følge de strenge reglene i pashtunwali som skiller menn og kvinner, og de fikk lite adgang til utdannelse eller arbeidsliv. Deler av dette handler ikke bare om Taliban, men om kultur og tradisjoner, særlig i rurale områder, som er veldig opptatt av æresbegreper. Andre folkegrupper, som hazaraene har tradisjonelt hatt en mer liberal holdning til kvinners synlighet og deltakelse i arbeidslivet. I den afghanske grunnloven, har kvinners rettigheter vært understreket, og Afghanistan har etter 2001 hatt større kvinnerepresentasjon i parlament og provinsråd, enn i nabolandene. Men Taliban har allerede sagt at de ikke ønsker et demokrati, men at landet, det nye emiratet, skal ha en åndelig, religiøs leder. Så får vi se hva alt dette betyr i praksis.

Jeg er dessverre redd for at afghanske jenter og kvinners rettigheter kan bli ansett primært som et innenrikspolitisk anliggende. Afghanistan er et av verdens fattigste land og det rammer hele befolkningen, og ikke minst jenter og kvinner. Å hindre en stor sentralasiatisk konflikt og sikre regional stabilitet og hindre oppbygging av terrorceller vil stå høyt på den internasjonale politiske agendaen. Sentrale aktører er Iran, Kina, Russland og Pakistan. Ingen av disse landene skårer særlig høyt på menneskerettigheter.

“For meg som menneske har det å reise og tilbringe lengre perioder i andre deler av verden vært viktig, og helt nødvendig for å bedre forstå de vilkårene ulike mennesker lever under.”

Hvordan kan litteratur gjøre en forskjell – om den kan det?

Ja, hva er det med lesing og litteratur som gjør at den er så viktig for mange mennesker? Det handler vel både om finne gjenkjennelse og å kunne bli med til steder utenfor en selv, utvide sin evne til refleksjon og lar oss få tilgang til andre menneskers følelser og handlinger, selv om personene er fiktive. Rollemodeller kan også finnes i litteraturen.

Jeg sitter i Internasjonalt utvalg i Den norske forfatterforeningen og vi skal fremme kandidater til DnFs ytringsfrihetspris til DnFs styre som deler ut prisen. Og når jeg leser om alle de opposisjonelle og modige forfatterne rundt om i verden, er det klart for meg at litteratur kan ha en viktig samfunnsutfordrende og samfunnsendrende rolle.

Litteratur oppøver vår evne til innlevelse, og kanskje også empati med at verden kan se ulik ut. Det er vel derfor autoritære bevegelser som Taliban, forbød de fleste kunstneriske uttrykk, fordi gjennom slike medier lærer mennesker å stille spørsmål ved fastlåste sannheter.

Bestill boka her

Kristin Hauge (f. 1958) har vært diplomat for norsk utenrikstjeneste ved ambassadene i Kabul og Khartoum. Hun er i dag ansatt i Norad. Hun debuterte med den kritikerroste novellesamlingen Tiggerne i 2018 og fulgte opp med romanen Ritualer i 2019, som også fikk svært god mottakelse. Kristin Hauge er født og bosatt i Oslo.