Nikola Scott har hittil gitt ut tre romaner og sammenliknes med etablerte stjerneforfattere som Kate Morton, Santa Montefiore og Lucinda Riley. Vi har tatt en prat med den tyskfødte forfatteren for å lære hemmeligheten bak suksessen. Hva var det som inspirerte henne til å skrive sin tredje roman Jentene fra eplehagen?

[Nikola Scott] Når jeg begynner arbeidet med en ny bok, pleier jeg å velge ett ord som ankerpunkt for tematikken og de ulike fortellingene. I Min mors hemmeligheter var det ‘Identitet’, og i Det sommeren skjulte var det ‘Kjærlighet’. I Jentene fra eplehagen ønsket jeg å undersøke forestillingen om frihet. Frihet til å ta egne valg i et strengt samfunn, frihet fra familieplikter, frihet til å være seg selv og hvordan dette kan komme til uttrykk. Jeg ønsket at en ung kvinne, oppvokst i et rigid og regelbundet miljø, skulle bryte grenser og flykte til det minst tenkelige stedet hun kunne endt opp. Slik ble Violet til: en ung sosietetspike, som er dyktig, rastløs og absolutt ikke glad for at hennes kjølige og kontrollerende mor vil skaffe henne et godt parti i London. Jeg fikk henne til å rømme hjemmefra, tilsynelatende for å finne den herlige friheten hun lengter etter, bare for å ende opp med å slutte seg til Kvinnenes landbrukshær, som selv står overfor en mørk og skummel situasjon – som viser seg å by på alt annet enn frihet.

“Jeg har en særlig dragning mot familiehemmeligheter”

Violets lengsel etter frihet var utgangspunktet for romanen, og hun må lære at det å flykte er et privilegium få av oss har, og at livet består av å finne sin plass i en struktur, være en del av et fellesskap, og ta ansvar overfor familien. Hun lærer dette med stor suksess, men blir møtt med en enorm utfordring flere tiår senere når hukommelsen svikter og livet hennes holder på å gå i oppløsning.

Du skriver alltid så gripende om familiehemmeligheter, og det er en tematikk du stadig vender tilbake til – er det flere gjennomgående temaer i bøkene dine?

Jeg er uendelig fascinert av komplekse familierelasjoner. På overflaten kan det ofte virke rosenrødt: det kjærlige båndet mellom søstre, det nære mor-datter-forholdet, eller den beskyttende faren som våker over sitt barn.

I virkeligheten er familier like uperfekte som de som er en del av den, noe som gjør dem menneskelige og ekte. Jeg elsker å undersøke det uperfekte og de vanskelige moralske valgene som oppstår når karakterene blir usikre på betydningen av kjærlighet og familie, og alt de i all hemmelighet strever med eller ønsker å gjøre opprør mot. Jeg tror alle kan kjenne seg igjen i disse menneskelige aspektene, som for eksempel at en søster føler seg forpliktet til å ta vare på et søsken, men det hun egentlig drømmer om, er å rømme, som i Det sommeren skjulte. Eller som i Min mors hemmeligheter, hvor en mors skyldfølelse over å ha mistet et barn til evig tid farger hennes forhold til det barnet som overlevde. Og i Jentene fra Eplehagen, hvor en datter blir dratt mellom to veldig ulike foreldrefigurer frem til hele familien bryter opp.

Jeg har en særlig dragning mot familiehemmeligheter, fordi de vanligvis innkapsler øyeblikk fylt med mørke, skam og unnlatelse av å gjøre ‘det riktige’, øyeblikk som kan forme en person og en familie for alltid. Ved å la mine karakterer til å se bakover i tid og få innsikt i disse hemmelighetene, så kan de legge ut på en reise hvor de kan tilgi, forstå, og forandres.

Karakterene dine er svært troverdige, og som leser vil man virkelig tilbringe tid med dem. Kan du si noe om hvordan du skaper romanpersonene dine? Er de basert på dine egne karaktertrekk, eller personer du kjenner?

Jeg har alltid vært oppslukt av mennesker. Jeg elsker å lytte til venners fortellinger rundt middagsbordet, hvor jeg prøver å forstå hva som gjør oss både sårbare og uovervinnelige, og hvordan vi oppfører seg i gledesrus, sorg eller under tvang. Vennene og familien min er vant til at jeg stiller mange spørsmål, og jeg tror ikke de ville reagert hvis jeg dro frem notatboken midt i en samtale. Moren min er en fantastisk kilde – hun har god hukommelse og gir meg alltid materiale fra vår egen familie (som, hvis hun snakker sant, er full av sorte får og skandaløse slektninger).

Kanskje oppleves menneskelige erfaringer som forvirrende fordi vi alltid leter etter mønstre og måter å forstå oss selv bedre på. I kjemitimen på skolen skulle jeg forklare ‘kondens’ foran klassen: og gjorde det ved å beskrive hvor skremte de små damppartiklene må ha vært mens de svevde rundt i rommet for å finne en vei ut, før de til slutt innså at de sammen måtte kolonisere speilet som kondens eller gå til grunne. Klassen hang med på hvert ord jeg sa, og heiet på damppartikkelkolonien – men det gjorde ikke læreren!

På samme måte lager jeg umulige situasjoner for karakterene mine og følger dem i det de forsøker å navigere de gitte omstendighetene. Langsomt utvikles de til bedre versjoner av seg selv. Det er litt som å være psykolog, for du må fortsette å stille spørsmål – Hvorfor? Hva da? Hva nå? – helt til du finner årsaken til de emosjonelle sårene deres, og grunnlaget for de påfølgende motivene deres. Og selv om jeg vanligvis vet hvordan jeg ønsker at disse spørsmålene skal besvares, blir jeg ofte overrasket over hvordan karakterene mine oppfører seg.

Du har selv jobbet i forlagsbransjen i mange år. Når bestemte du deg for å bli forfatter? Hvordan var det å bytte roller?

Jeg var redaktør i nesten ti år og elsket å hjelpe forfattere med å forme deres historier og utvikle særegne stemmer. Gjennom alle de årene hadde jeg en liste med ulike ideer og jeg tenkte ofte at ‘noen burde virkelig skrive denne boken, eller ta fatt på denne ideen’, men jeg trodde aldri at denne personen skulle bli meg! Men da vi forlot Storbritannia etter mange år i utlandet, for å flytte tilbake til Tyskland, så ønsket jeg å gjøre et karrierebytte. Da bestemte jeg meg for å hoppe i det og gjøre min favorittidé om til en roman.

I begynnelsen viste det seg å være ganske vanskelig å faktisk ta av redaktør-hatten. Redaktøren i meg forsøkte alltid å ta over og stemmen til den indre kritikeren var ganske høylytt. Det var en bratt læringskurve og jeg måtte starte på nytt flere ganger, men da Min mors hemmeligheter endelig ble ferdig – var alt arbeidet verdt det.

“Jeg tror det viktigste jeg har lært under denne prosessen er å skille mellom når jeg skal være forfatter og når jeg skal være min egen redaktør – fordi du kan ikke være begge samtidig. ”

Jeg har oppdaget mange fine ting ved å være forfatter: Det kreative fossefallet som renner ut i det første utkastet, når alt er mulig. Det å være så tett på karakterene at de til slutt de oppleves som virkelige, som tredimensjonale personer i hodet ditt. Den enorme tilfredsstillelsen når en historie har tatt form og du kan legge til fortryllende detaljer og en vakker atmosfære. Jeg er også veldig ryddig og strukturert, så jeg er vanligvis lettet over å komme ut av den altoppslukende kreative fasen og begynne oppryddingsarbeidet. Da kan jeg metodisk flette historien sammen og passe på at alle de løse trådene er pakket godt inn i den overordnede strukturen.

Jeg tror det viktigste jeg har lært under denne prosessen er å skille mellom når jeg skal være forfatter og når jeg skal være min egen redaktør – fordi du kan ikke være begge samtidig.

Vi er nysgjerrige på din hverdag som forfatter! Hvordan arbeider du – hjemmefra (som mange av oss gjør for øyeblikket), eller har du ditt eget kontor?

Tidlig i forfatterskapet, da jeg skrev ved kjøkkenbordet med små barn løpende rundt meg, pleide jeg å rømme til et bibliotek eller en kafé ved enhver anledning. I disse dager er jeg utrolig takknemlig for at jeg har mitt eget kontor hjemme, med en dør som jeg kan lukke.

Dagene mine er svært strukturerte, i likhet med de fleste foreldre som sjonglerer familieliv med å være selvstendig næringsdrivende. Arbeidsdagen begynner når barna mine går til skolen. Jeg arbeider i intervaller på 45 minutter med små pauser frem til lunsjtid. Hovedregelen er at jeg skal jobbe med selve historien i minst fire timer, før jeg kan begynne på andre på mindre krevende oppgaver som research og å skrive nyhetsbrev til leserne mine. Det er også viktig å faktisk lukke PC-en og være ferdig for dagen. Hvis ikke vil alle tankene om historien du skriver sive inn i resten av livet ditt, og du vil oppleve at du bekymrer deg over detaljer i fortellingen mens du lager middag. Ofte er dette helt greit og det kan hjelpe deg med å løse en vanskelig del av historien, men jeg tror det også er viktig å ta «skrivefri», for å hjelpe hjernen din til å lade opp til neste skriveøkt.

Vi gleder oss allerede til neste bok – hva kan vi forvente av din fjerde roman?

For øyeblikket skriver jeg på min fjerde roman, som handler om en ung kvinnelig legepraktikant i London på 1950-tallet, som må navigere et uvennlig universitetsmiljø (hvor kvinnelige medisinstudenter ble tolerert, men ikke tatt godt imot), samtidig som hun befinner seg i en ekstremt komplisert familiesituasjon. Romanen vil inneholde mye spenning og følelser – og ja – masse familiedrama.

Kjøp bøkene her

Om Nikola Scott

Nikola Skott jobbet i forlagsbransjen i mange år før hun satte seg ned ved kjøkkenbordet og skrev sin første roman. Oppslukt av historie og familiefortellinger («Hva følte du da foreldrene dine ga huset til broren din?») er hun kjent – og fryktet – for å grave opp mørke hemmeligheter under middagsselskaper og skrive de inn i romanene sine.

Hennes første romaner, Min mors hemmeligheter og Det sommeren skjulte, er begge internasjonale bestselgere og er oversatt til mange språk. Hennes nyeste roman, Jentene fra eplehagen, er ute nå.

En gang i måneden sender Nikola ut et populært nyhetsbrev om skriving, lesing, boknyheter, bakeoppskrifter og mer. Trykk her om du vil melde deg på e-postlisten!

Besøk Nikolas nettside www.nikolascott.com eller finn henne på sosiale medier:

Facebook: @NikolaScottAuthor

Twitter: @nikola_scott

Instagram: @nikolascottauthor