Denne høsten kommer Kjell Ola Dahl med erindringsboken Mitt liv som sauebonde. Dahl er kjent som en av landet fremste krimforfattere, med både Rivertonpris og Bragepris i bagasjen, men i denne personlige og lysende beretningen fra livet på slektsgården viser han en ny side.
Mitt liv som sauebonde av Kjell OlaDahl.
Boken er en mesterlig fortelling om det nære forholdet mellom bonden og dyrene, mennesket og naturen. Samtidig er det en gripende skildring av forfatterens forhold til en alkoholisert far og en familiehistorie som hittil har ligget i mørke. For gården som har gitt velstand og knyttet familien sammen, har også vært en kilde til strid og en sorg som ikke har blitt snakket om.
Du har beveget deg innenfor flere sjangre i løpet av din lange forfatterkarriere. Mitt liv som sauebonde er likevel en utgivelse som skiller seg fra alt som har gått forut. Spørsmålet om hva man egentlig har i hendene melder seg på engasjerende vis for leseren underveis, og svaret skifter kontinuerlig alt etter hvor man befinner seg i boken. Hva vil du selv si at du har begått med denne boken - hva har vært viktig for deg?
Mitt liv som sauebonde er en bok som har vokst underveis i arbeidet. Det begynte som sakprosa med sauebruk som sentralt tema og utviklet seg til å bli et ganske personlig og eksistensialistisk prosjekt. Jeg måtte innse at min egen historie begynte lenge før jeg ble født. Slik er det jo med odel. Men jeg har tidligere ikke fullt ut sett hva det faktisk betyr. Ved å grave i mine besteforeldres reise og mine foreldres fant jeg enkelte premisser som har hatt betydning for min egen, noe som igjen er med på å forklare hvordan det er blitt slik at jeg står der jeg befinner meg i dag. Resultatet er blitt en erindringsbok som omhandler familien i tre generasjoner, om min egen reise fra å være bygutt til å bli bonde, om nærhet til dyr, om skjøtsel av gården og skogen før og nå, og litt om skriving og om det å bli forfatter.
Mitt liv som sauebonde av Kjell Ola Dahl er en mesterlig fortelling om det nære forholdet mellom bonden og dyrene, mennesket og naturen.
Foto: Agnete Brun
“Jeg måtte innse at min egen historie begynte lenge før jeg ble født. Slik er det jo med odel. Men jeg har tidligere ikke fullt ut sett hva det faktisk betyr.”
Du arbeider vekselvis med hendene i jorden og på tastaturet, du har studert en rekke fag, og du har hatt flere yrker. Du interesserer deg øyensynlig for alt du kommer i kontakt med. Er du en nysgjerrig eksentriker med krøllete hjerne, eller er det gleden som ligger i å formulere, i å komponere historier som er sterkest hos deg?
Kanskje begge deler? Jeg opplever gang på gang at det å skrive gir språk til tanker og fornemmelser og gjør meg – tror jeg i alle fall – noe bedre i stand til å håndtere dem, kanskje utvikle dem, i alle fall se dem som elementer av noe større. Slik sett har denne boken vært viktig. Jeg har som nevnt fått et klarere blikk på min egen historie og tilværelse. Men skriving behøver ikke å være så digert. Jeg har alltid fått sterk tilfredsstillelse av å konstruere fortellinger og karakterene som befolker dem. Tidligere har jeg ikke vært så personlig som i denne boka, men jeg har alltid hentet stoff fra mitt eget liv i skrivingen. Jeg tror også nysgjerrighet er en viktig egenskap ved forfattertilværelsen. Jeg ser på det å gjøre research som viktig og inspirerende. Det er viktig – til en viss grad i alle fall – å tilegne seg førstehånds kjennskap til elementer som inngår i arbeidet. Reise dit handlingen foregår, beskrive landskapet, forsøke å få tak på det spesifikke, enten det er kultur eller andre forhold, snakke med folk – eller sette seg inn i arbeidsprosesser for å få tak på fagspråk eller sjargong slik at teksten får i seg grad av autentisitet. For eksempel er handlingen i min forrige roman lagt til Stockholm under krigen. Det var faser i det arbeidet hvor jeg nesten utelukkende jobbet med eldre kart, gamle foto, filmer og historisk faglitteratur. Men det ble også viktig for skrivingen å gå gatene i Stockholm, puste lufta, oppleve bygninger, steder, folk og geografi.
Du skriver om forholdet mellom det å forfølge litterære ambisjoner og det å være knyttet til jorden. At det er et privilegium å drive med begge deler. Hele tiden som jordbruker har du også skrevet ned opplevelser og følelser knyttet til det yrket, for å dokumentere for deg selv – bare aldri tenkt at akkurat de skulle brukes i en bok. Hva måtte til? Hvorfor ville du skrive denne boken, og hvorfor nå?
Når forkynneren i Bibelen framholder at det er en tid for alt, ramser han opp det meste, men glemmer en viktig sak: Det kommer også en tid for å skrive. Noe av stoffet i Mitt liv som sauebonde har jeg, som du sier, begynt på tidligere, men har ikke sett stoffet som element i en utgivelse, enkelte tekster har jeg tidligere prøvd på, men ikke vært moden nok til å skrive dem ut så de ble gode nok. Det som var forløsende her, var grepet med meg selv. Jeg har forsket på slekta mi og ikke sett det for meg i en bok, jeg har skrevet om dyr og ikke sett det for meg i en bok. Men da jeg la til meg selv, fikk jeg en aha-opplevelse og så hvordan de tre elementene, familien, gårdsdriften og meg selv hørte sammen. Og da var tiden inne. Jeg hadde modnet nok til å skrive fortellingen slik den skulle være.
Kjell Ola Dahl forteller at han tidligere ikke har vært så personlig som han er i denne boka, men at han alltid har hentet stoff fra mitt eget liv i skrivingen.
Foto: Agnete Brun
“Jeg skriver et sted i boka at sauebonden er landbrukets siste mohikaner. Det har å gjøre med at det er på disse små, spredte brukene at det tradisjonelle landbruket fortsatt puster …”
Det mest såre i denne boken, er portrettet av faren din. Det er en historie om alkoholmisbruk. Om din egen medavhengighet helt fra du var liten. Denne beretningen er samtidig også historien om en karismatisk farsskikkelse, en formuleringsivrig entertainer som underholdt folk viden omkring med historier som kanskje var sanne, kanskje ikke. Har du arvet hans fortellerglede? Har det å være eksponert for de stadige historiene, livlig fremført som de var, bidratt til din egen utvikling som forfatter?
Det tror jeg nok er riktig. Barndomshjemmet var fylt med bøker. Han var en leser som inspirerte meg til å lese. Og det hendte ofte vi diskuterte bøkene. Det var skjønnlitteratur i stive permer, men også mye pulp fiction. Det hadde vi felles, gleden over å lese også den typen litteratur. Kjartan Fløgstad skrev en gang i et essay (Den dialektiske detektiv) om verdien av det folkelige aspektet ved sjangerlitteraturen, at den med sin vinkling på kriminalitetens ulike funksjoner i det moderne og komplekse samfunnet gjør at folk lett kan identifisere seg med karakterer i den typen fortellinger. Faren min delte dette moderne synet på sjangerlitteratur, men var også interessert i hvordan skjønnlitteraturen kan belyse mer inderlige eller eksistensielle problemstillinger. Etter hvert kunne jeg anbefale bøker til ham, noe som ledet til nye diskusjoner. Dessuten var han, som du sier, en karismatisk forteller. Han lærte meg å respektere det korte formatet. Ikke minst betydningen av effektiv dialog. Man kan si mye om og spekulere rundt alkoholisme. Men jeg tror nok den siden både var knyttet til sår dypt inne i ham og det at han var en kunstnersjel. Da han sluttet som journalist, fortsatte han å skrive på sine ting. Kåserier og flanerier. Da jeg ble forfatter, var han den første leseren av mine bøker og en god kritiker.
Hva har vært den største utfordringen med å skrive denne boken?
Det har vært komposisjon. I starten var teksten som et digert og uoversiktlig et puslespill. Jeg opplevde at puslespillet stadig fikk nye brikker uten at de fant sin plass i helheten. Det ble ganske intrikat etter hvert. Men jeg har hatt gleden av å jobbe med to svært dyktige redaktører, Frode Molven og Anne Arnesen Mørch.
Hvordan har skriveprosessen vært?
Jeg begynte på boka for halvannet år siden, men var stadig veldig usikker på om det kunne bli bok av stoffet. Frode fikk først lese femti sider og klarte å overbevise meg om at det lå en bok der. Da var det å gi gass, skrive mer. Stoffmengden vokste. Men fortsatt fragmentert. Snart begynte arbeidet med å stryke, legge til, omdisponere, tenke struktur, stryke mer og legge til annet. Ganske intenst, vil jeg si. Men det er også min erfaring at arbeidsmengden øker når stoffet begynner å finne sin form.
“Det jeg kjenner nå er at jeg med Mitt liv som sauebonde har skiftet til et annet gir. Det jeg vet med sikkerhet er at denne boka vil påvirke skrivingen min framover. Men jeg vet ennå ikke hvordan.”
Kjell Ola Dahl er kjent som en av landet fremste krimforfattere, men Mitt liv som sauebonde viser han en ny side.
Foto: Agnete Brun
Det er en bok som uten å være melankolsk, like fullt rommer vemodet. Man fornemmer at du sidestiller det å befatte seg med litteratur – det å foreta den tid- og konsentrasjonskrevende øvelsen det er å lese, for eksempel – med det å drive gård i ikke-industriell skala i dagens effektivitetsoptimaliserende samfunn. Det er å befinne seg i båten som stanger motstrøms, til tross for at man fortsatt strekker seg ut etter håpet, og drømmen. Er boken din også en elegi?
Jeg er usikker på om jeg vil bruke ord som elegi, men det er en balansegang å skrive om landbruket uten å falle i klisjefellene. Med klisjéer mener jeg tema som er tværet veldig ut i mange sammenhenger. Som konflikten ulv versus sau, matjord som blir skuslet bort til boliger og næringsbygg, by-land uenigheten om betydningen av promping og raping fra drøvtyggere også videre. Samtidig vil det være feil å ikke kommentere realitetene i en bok som dette. Det er nå en gang slik at modernitet og industrialisering urbaniserer landet og menneskene, og da øker også fremmedgjøringen for det som holder liv i oss – landbruket. Jeg skriver et sted i boka at sauebonden er landbrukets siste mohikaner. Det har å gjøre med at det er på disse små, spredte brukene at det tradisjonelle landbruket fortsatt puster, ikke ennå er fanget av moderniteten som hele tiden gjør primærnæringen mer industriell og driftseffektiv. På mange sauebruk holdes matjorda fortsatt i hevd på små, ofte vanskelig tilgjengelige jordteiger mens driften opprettholdes i eldre tungdrevne bygninger med en estetikk typisk for norsk kulturhistorie. Mennesket spiller på lag med sauen som beiter og slik er med og skjøtter landskapene. Dette har i seg en egen skjønnhet som hele tiden er truet. Det er viktig å hegne om den.
Mitt liv som sauebonde er også en bok om alle gledene i livet, på så mange plan. Og selvsagt, som tittelen indikerer, om forholdet mellom bonden og dyra – sauen. Om man ikke vet det allerede, er sauen ikke bare et interessant dyr, men også intelligent. Kan du si noe om hvor veien går videre nå, skriver du på noe nytt, og i hvilken sjanger – blir det mer erindring eller mer krim, eller begge deler?
Denne boka virker nok sterkere på meg enn mange andre bøker jeg har begått. Fordi den er så personlig. Min erfaring er at det å oppleve at en bok er ferdig gir ulike utslag. Noen bøker arkiveres raskere i bevisstheten mens andre blir liggende høyt oppe i psyken i årevis. Jeg startet for eksempel arbeidet med en bok om katastrofen Scandinavian Star for tretten år siden. Etter utgivelsen fulgte jeg politiarbeid og offentlig gransking svært tett, ble også med i en tv-dokumentar for få år siden og følger fortsatt med i det task-force arbeidet som nå gjøres av danske myndigheter.
Det jeg kjenner nå er at jeg med Mitt liv som sauebonde har skiftet til et annet gir. Det jeg vet med sikkerhet er at denne boka vil påvirke skrivingen min framover. Men jeg vet ennå ikke hvordan.
Kjell Ola Dahl ble født på Gjøvik i 1958 og er en av landets mest kritikerroste krimforfattere. For sine romaner har han blitt tildelt Rivertonprisen to ganger og Brageprisen i 2015. Ved siden av forfatterskapet driver han en familiegård på Feiring i Eidsvoll, der sauefjøset nå er tomt.