En diamant av en debutant

Trine-Lise Rygh er en diamant av en debutant. I august kommer hennes roman Hundedager – en finslipt og tankevekkende historie om et ubehagelig tema.

Kan du si litt om hva boka handler om?
Boka handler om Tess, en kvinne i starten av 30-åra, som får beskjed om at moren har havnet på sykehuset. De har ikke snakket sammen på over ti år. Nå reiser Tess hjem, motvillig, først og fremst for å ta seg av hunden til moren som midlertidig er plassert hos en nabo. Reisen hjem blir på mange måter en reise i vonde minner. Så treffer hun nabokvinnen, hun som passer på hunden, og datteren hennes, Ida. Tess ser seg selv i denne jenta. Det er smertefullt. Kan det være at Ida lider under den samme form for omsorgssvikt hun selv ble utsatt for?

Det er en tydelig tematikk i romanen. Hvorfor ønsket du å skrive om akkurat omsorgssvikt?
Hundretusenvis av barn i Norge lever i familier preget av en eller annen form for uro som leder til omsorgssvikt. Vold, overgrep, alkoholmisbruk, men også andre og mer subtile former for omsorgssvikt, for eksempel psykisk mishandling. Jeg er selv mor, og det gjør vondt å tenke på disse barna som lider, men som ikke blir sett eller får den hjelpen de behøver. Enkelte mennesker skulle aldri fått barn. Det finnes nok også altfor mange foreldre som ikke får den hjelpen de trenger for å kunne fungere som gode omsorgspersoner for sine barn.
 
Selv er jeg heldig og har vokst opp med velfungerende og omsorgsfulle foreldre, men i voksen alder har jeg vært vitne til barn som lever under dårlige forhold. En gang var jeg nødt til å gripe inn, og denne episoden har festet seg i meg. Alle barn, og spesielt de som er offer for omsorgssvikt, fortjener en stemme. Vi har alle et moralsk ansvar overfor disse barna, et moralsk ansvar til å melde i fra hvis vi mistenker at et barn utsettes for omsorgssvikt. Tess, hovedpersonen i boken min, føler veldig sterkt på dette ansvaret, fordi hun gikk under radaren selv. Mange så, men ingen grep inn. 
 
Jeg vil undersøke om det finnes en grense et sted, en grense med tanke på hvor mye man bør eller kan blande seg inn i andres privatliv.

“ Vi har alle et moralsk ansvar overfor disse barna, et moralsk ansvar til å melde i fra hvis vi mistenker at et barn utsettes for omsorgssvikt. ”

Helt mot slutten av fortellingen kommer det til syne en brutalitet i hovedpersonen. Det er ubehagelige lesing, av flere grunner – hvordan følte du selv det var å skrive akkurat dette?
Tess lider av posttraumatisk stress, og mye av hennes oppførsel og handlinger kan tilskrives denne diagnosen, tenker jeg. Samtidig tror jeg de aller fleste av oss kan kjenne på både aggressive og brutale sider ved oss selv i tilstrekkelig pressede situasjoner. For min del kom disse scenene av seg selv, det var ikke noe jeg planla å skrive. Jeg var nok i en litt vanskelig livssituasjon på den tiden jeg skrev dette, og kjente på mange ugreie følelser. Jeg synes likevel ikke det var spesielt ubehagelig å skrive frem Tess' brutalitet, tvert imot, jeg følte det var en slags nødvendighet. Det føltes som en naturlig konsekvens, om jeg kan si det sånn. Tess har dratt med seg en tung bagasje fra oppveksten.
 
Det har vært mange debatter om fakta versus fiksjon i skjønnlitteraturen de siste årene. Har du noen tanker om denne debatten, og har den påvirket din skriveprosess i noen grad?
Personlig liker jeg bedre og bedre den såkalte virkelighetslitteraturen, og tar meg i å vende blikket i stadig større grad mot denne type litteratur, eksempelvis Annie Ernaux, Vivian Gornick, og Knausgård, alltid Knausgård. Jeg har fundert over dette en stund, hvorfor jeg snur ryggen til bøker som utgis som ren fiksjon. Ikke bare i litteraturen, men også i film og serier merker jeg denne dragningen mot det som har en tydelig forankring i det virkelige. På den ene siden blåser jeg i om det som fortelles er sant eller ikke, så lenge det som skrives inneholder kvaliteter jeg setter høyt. Men det er kanskje nettopp det, at jeg opplever virkelighetslitteraturen som tettere, nærere, heftigere og vondere enn mye av fiksjonen som skrives. Det skal gjøre vondt å lese god litteratur.
Men for å svare på spørsmålet ditt. Alle forfattere bruker seg selv og sine egne erfaringer når de skriver, i større eller mindre grad, så også jeg. Som jeg var inne på tidligere, deler av teksten min er selvopplevd, men Tess er på ingen måte meg. Jeg tror jeg selv ville slite med å finne tilstrekkelig avstand til stoffet dersom jeg skulle skrevet ren virkelighetslitteratur. Jeg vet ikke om jeg har et bedre svar. 

“Men det er kanskje nettopp det, at jeg opplever virkelighetslitteraturen som tettere, nærere, heftigere og vondere enn mye av fiksjonen som skrives. Det skal gjøre vondt å lese god litteratur.”

Hva er bakgrunnen din, med tanke på skriving – har du alltid skrevet?
Jeg har skrevet siden jeg var liten. Det er på ingen måte enkelt å skrive, tvert i mot, jeg strever i blant forferdelig. Likevel, jeg foretrekker nok å skrive fremfor å snakke, om jeg måtte velge, og sånn har det bestandig vært. Det var imidlertid først da jeg var godt voksen at jeg begynte å skrive for alvor, eller rettere sagt, det var ikke før i voksen alder jeg tok min egen skriving på alvor.
 
Du har altså skrevet lenge, og du har gått flere ulike kurs: hva tenker du om skrivekurs – noe du anbefaler alle som går med forfattertanker?
For min del har skrivekurs vært forløsende, både fordi jeg da har vært i et miljø med likesinnede, og selvfølgelig fordi jeg har fått øvelse i å skrive egne tekster og lese andres tekster med kyndig veiledning underveis. Skrivetalent kan nemlig trenes opp. Så jeg vil absolutt anbefale et skrivekurs dersom man går med forfattertanker. Men man kommer ingen vei uten å lese mye, og da mener jeg mye.
 
Og hvor og når skriver du? Har du noen faste skrivesteder eller tider?
Jeg skrives helst mellom 9 og 13, mens barna er på skolen. Jeg sitter i senga med laptopen i fanget, og lukket dør. Det med senga høres slapt ut, men Merethe Lindstrøm skriver i boken Fuglenes anatomi at jeg-personen hennes ser for seg at Descartes også skrev i senga, så da tenker jeg at det er greit, ha ha. Jeg må ha fred og ro rundt meg. Og vite at jeg ikke blir avbrutt. Og sitte behagelig. Jeg drømmer intenst og mye hver natt, kanskje det er derfor det faller meg naturlig å sitte i senga. Skrivingen blir som en fortsettelse av nattens drømmer.
 
Har du noen forbilder eller personlige favoritter litterært sett?
En av mine største leseopplevelser hadde jeg som barn, jeg var kanskje 11, leste triologien om Alberte av Cora Sandel. Beskrivelsen av den glovarme kaffen Alberte stadig helte i seg for å holde varmen, og senere abortscenen, er sterke minner fra denne lesningen.
 
Ellers har jeg flust av favoritter, det er vanskelig å trekke frem noen få. Generelt er jeg glad i norsk samtidslitteratur, men er egentlig ganske altetende. Krim leser jeg ikke, blir bare redd. Og ren underholdningslitteratur fenger nok ikke helt, det heller. I det siste har jeg lest alt av Tron Jensen, og lurer på hvorfor ikke flere snakker om ham. Han har et veldig maskulint blikk på verden, men jeg liker det, det er så befriende ærlig, og jeg elsker bøkene hans. Ellers trives jeg godt i selskap med Merethe Lindstrøm, Kristine Næss, Kjell Askildsen, Niels Fredrik Dahl, Mona Høvring, Ferrante, foruten de jeg allerede har nevnt i forbindelse med virkelighetslitteraturen. Men altså, Tron Jensen.

“I det siste har jeg lest alt av Tron Jensen, og lurer på hvorfor ikke flere snakker om ham. Han har et veldig maskulint blikk på verden, men jeg liker det, det er så befriende ærlig, og jeg elsker bøkene hans.”

Hva tenker du om det å debutere?
Foreløpig er det kun redaksjonen i Vigmostad & Bjørke som har lest boka mi, ingen andre. Så det er klart jeg føler på en viss spenning rundt det å skulle bli lest. Man føler seg sårbar. Samtidig er det ingenting som gjør meg gladere enn tanken på at boka mi endelig er i ferd med å materialisere seg. Herregud, det er jo dette jeg har drømt om, og jobbet for, i mange år.
 
Hva skriver du på nå?
Mitt nåværende prosjekt endrer seg stadig. Koronaen satte en stopper for skrivingen en stund. Med hjemmeskole og fullt hus fant jeg ikke roen. Jeg har i stedet brukt tiden på å tenke. Jeg tror min neste roman handler om følelsen av å være innestengt og ensomheten som preger relasjonene innad i en liten familie. Vi får se. Historien blir til mens jeg skriver. Eller, det er ikke helt riktig. Jeg tror historien allerede finnes i meg. Jeg må bare hente den frem.
 
Trine-Lise Rygh (f. 1974) er fra Bærum, der hun bor med familien. Hun har en bachelor i Litteraturformidling fra UIO og har skrevet artikler for blant annet Harvestmagazine.no. Hundedager er hennes første roman.