Dinah Jefferies er endelig ute med tredje bok i den handlingsrike Krigens døtre-trilogien. Den dreier seg om sterke kvinner. Og nå har turen kommet til Marrakech. Bare navnet på byen er nok til å sette fantasien i full gang. Nattoget til Marrakech er litt av avslutning på en fascinerende serie.
Og for et eventyr de tre bøkene har vært – både fordi karakterene er så livaktig fremstilt, og relasjonene mellom dem så interessante, men også fordi handlingen er spennende. Og à propos handlingen: Vi forflytter oss fra Dordogne i Frankrike, via hemmelighetsfulle Malta, og, endelig, til Marrakech. Navnet vi forbinder med noe magisk, noe definitivt mystisk og lidenskapelig. Når vi hører det, forestiller vi oss middelalderens lukter – eimen av høy, av esler og fjærkre. Og ikke minst duften av søt myntete. Og så er det alle fargeassosiasjonene: leirrød, dypbrunt, varm oker. Med de kjølige, massive Atlasfjellene i bakgrunnen. Det er en slående, og kontrastfylt setting for hvilken som helst historie. Og som forfatter vet Dinah Jefferies å gjøre det meste ut av det.
Hvorfor ville du at handlingen i den neste boken din skulle finne sted i Marrakech?
Jeg satt en kveld og så en dokumentar og hadde i utgangspunktet en vag idé om å legge handlingen i neste bok til Marokko. Programlederen, Michael Palin, hoppet på et tog enten i Tanger eller Casablanca, jeg har rent glemt hvilken av de to byene, men han skulle i hvert fall til Marrakech. Det var helt enestående – så utrolig inspirerende og fascinerende. Han tok meg med på en reise som var full av farge og lys, og jeg ble som forhekset. Da jeg fant ut at designeren Yves Saint Laurent hadde bodd der på slutten av 1960-tallet, var det avgjort: Jeg måtte innlemme byen i bøkene mine.
“Da jeg fant ut at designeren Yves Saint Laurent hadde bodd der på slutten av 1960-tallet, var det avgjort: Jeg måtte innlemme byen i bøkene mine.”
Den britiske forfatteren Dinah Jeffries er aktuell med siste bok i sin trilogi, Nattoget til Marrakech.
Foto: Susie Mackie
Og det sene 1960-tallet – glamorøst, bohemsk, er det en tid som betyr mye for deg rent personlig?
Ja, absolutt. Fra jeg var 16 gikk jeg på kunstskole og på 1960-tallet studerte jeg mote og tekstil først i Birmingham og så i London. Så jeg hadde en veldig bohemsk begynnelse på mitt etter hvert voksne liv, og London var et spennende sted å være ung. Da jeg bestemte meg for at denne tredje boken skulle handle om døtrene til krigens døtre – for at den unge motedesigneren min skulle ha den riktige alderen – måtte det bli 1966 eller der omkring, og det passet perfekt for meg. Jeg fikk dermed sjansen til å minnes mine unge år samtidig som jeg skrev historien. Den tiden man er ung, er så intens og jeg fikk sjansen til å oppleve den på nytt gjennom hovedpersonen. Historien om henne er så flerfoldig, og som en av mine lesere her i Storbritannia sa det: boken er på en og samme gang en kjærlighetshistorie og en thriller.
Hovedpersonen i Nattoget til Marrakech er Vicky Baudin, en modig, ung kvinne. Og hun leter etter sin ukjente bestemor – som også er spesiell, en helt unik person. Hun vil absolutt ikke bli funnet. Kunne du fortelle litt mer om de to, slik at de leserne som ikke ennå har lest boken, får en smak av hvem de er – og hva de betyr for deg?
På en måte representerer begge disse karakterene sider av meg. Vicky er tjueto i 1966, jeg var atten den gangen. Clemence, bestemoren, nærmer seg syttifem, som jeg er nå. Hun elsker silkekaftans og farger tåneglene med gullfarge, slik jeg gjør. Den største forskjellen er at hun kan håndtere et skytevåpen! Det kan jeg love at jeg ikke gjør. Men jeg har et barnebarn, så det finnes likheter også der. Når det gjelder Clemence, er jeg opptatt av å utforske hvordan traumer fra fortiden, skyld og tap forandrer ikke bare hvem hun har blitt, men på hvilken måte hun har forandret seg. Hun er ikke helt og holdent en einstøing, men jeg avslører forhåpentligvis ikke en hemmelighet når jeg sier hun har endret navnet sitt og bor i en isolert kasbah i Atlasfjellene. Vicky er en ung motedesigner som er desperat etter å lykkes, men hun higer også etter å avsløre familiehemmelighetene ingen vil snakke om. For Vicky er dette en oppvekstskildring, mens Clemence befinner seg i livets høst. Jeg elsker å skrive om sterke kvinner, og disse to er ikke noe unntak, selv om motet deres blir satt på prøve når de er truet på livet.
“Clemence, bestemoren, nærmer seg syttifem, som jeg er nå. Hun elsker silkekaftans og farger tåneglene med gullfarge, slik jeg gjør. Den største forskjellen er at hun kan håndtere et skytevåpen!”
Det er mange hemmeligheter i Nattoget til Marrakech!?
Ja, definitivt. På en måte utgjør Vickys hemmelige opphav kjernen i boken. Men for meg er Clemence sin store hemmelighet, og som også har med den andre hemmeligheten å gjøre, det som virkelig utgjør det bankende hjertet i boken. Og det var en av grunnene til at det var så morsomt å skrive den.
Til tross for de unike omgivelsene i boken og de ulike karakterenes helt definerte personlighet, får man en følelse av noe allmenngyldig – personene er alle lette å forholde seg til og identifisere seg med. Er dette noe du jobber med veldig bevisst idet du gir karakterene dine kjøtt på bena?
Jeg tror det er akkurat det jeg gjør, ja. Det viktigste for meg er at leserne bryr seg om karakterene mine, og det er derfor jeg føler at de må være noen man kan forholde seg til, at de både håper og frykter på samme måte som vi alle gjør. Målet mitt er å beskrive motstandsdyktige kvinner, men dette er også kvinner som har sine åpenbare feil, som bærer på mye følelsesmessige bagasje og som står overfor vanskeligheter som de må få løst. Jeg er ikke interessert i det hele tatt i å utforme beskjedne karakterer. I nesten alle bøkene mine står de kvinnelige karakterene overfor store utfordringer og farlige situasjoner. De er kvinner som også lider tap. Det kan være det som gir dem allmennmenneskelighet. Denne siste boken i trilogien er litt annerledes enn mine foregående i den forstand at jeg aldri før har skrevet om en person på syttifem som er viklet inn i en kjærlighetshistorie samtidig som hun også har en mørk og hemmeligholdt fortid.
“I nesten alle bøkene mine står de kvinnelige karakterene overfor store utfordringer og farlige situasjoner. De er kvinner som også lider tap. Det kan være det som gir dem allmennmenneskelighet.”
Er hovedtrekkene ved en karakters personlighet der fra starten, eller kommer de til underveis i skrivingen?
Personene får mer dybde ettersom jeg skriver, og da må jeg gå tilbake og redigere litt. Noen ganger er de temmelig godt utarbeidet helt fra oppstarten, men de krever alltid litt arbeid. Jeg må virkeliggjøre dem og få dem til å bety noe, gjøre en forskjell. Jeg må forstå hvor de hører til, hvor de kommer fra og hvor de skal. På sett og vis er dette fortellinger om identitet og opphav, om det å høre til. Dette er temaer jeg stadig kommer inn på igjen – og vi har vel alle behov for å vurdere ting på nytt i de ulike stadiene av livet vårt. Det var viktig for meg å forstå Vickys håp og drømmer og finne ut hva som var viktig for henne og hva som ikke var det. Det samme med Clemence. De to karakterene befinner seg på motsatt side av aldersskalaen for kvinner, og jeg elsket virkelig å utforske akkurat det temaet. Vickys barndom er over, og hun er i ferd med å bli kvinne. Når historien er slutt, har de begge vært gjennom en hel del, og gjennom dette har de vokst og endret seg.
Du er kjent som en forfatter som beveger seg inn i nytt territorium for hver bok du skriver. Vi setter vår lit til at du bringer oss til et nytt og ukjent sted hver eneste gang! Med det i mente kan vi ikke ikke spørre deg om hva du skriver på nå?
Jeg er i gang med en ny trilogi og jeg er glad for å kunne si at det første utkastet til den første boken der alt er ferdig! Denne nye serien begynner i 1923 og slutter i 1933 på Korfu, som jeg har besøkt seks-sju ganger. Jeg skal snart til Korfu på nytt, på research, og jeg er veldig spent på fortsettelsen her. Det er utrolig fint å skape nye karakterer, sette sammen ulike ideer og finne frem til steder hvor handlingen skal finne sted. Det vanskelige er bestandig å faktisk skrive bøkene. Men så langt har det gått fint og jeg anser meg for å være veldig heldig som kan fortsette forfatterkarrieren.
Dinah Jefferies (f. 1948) er billedkunstner, har vært teater- og engelsklærer, bodd i et rockekollektiv og jobbet som TV-vertinne. Hun debuterte som forfatter med Til vi ses igjen i 2014. Bøkene hennes har vært store bestselgere i hjemlandet og er solgt for utgivelse på 26 språk i over 30 land. Nattoget til Marrakech er den niende boka av forfatteren som er oversatt til norsk. www.dinahjefferies.com