Shabana Rehman beriket den norske offentligheten med satire og klokskap i over 25 år. I alt hun gjorde, kombinerte hun humor og lekenhet med et brennende og kompromissløst engasjement for individets frihet. Mine ni liv er hennes siste bok, som Morten Traavik har fullført i hennes ånd.
Shabana Rehman så på boken Mine ni liv som sin kulturarv til nye generasjoner.
Mine ni liv følger Shabana fra hun kom fra Pakistan som ettåring, gjennom oppveksten i et Oslo med flerkulturelle voksesmerter og videre gjennom både store triumfer og voldsomme prøvelser. Med sin særegne blanding av humor, sårbarhet og fandenivoldskhet deler Shabana innsikter fra et liv midt i samtidens mest brennbare debatter. Boken er dessuten et livsregnskap der kostnadene ved å stå for sine overbevisninger trer tydeligere frem enn før. Selv så Shabana boken som sin kulturarv til nye generasjoner.
Kan du fortelle litt om hvordan du kom med i dette bokprosjektet?
Jeg og Shabana kommuniserte ofte og tett gjennom de tre siste årene hun levde, ofte mange ganger om dagen og via forskjellige medier. Ikke mange dagene etter at hun fikk den nedslående kreftdiagnosen i januar 2022, skrev hun til meg at "jeg driver selv og tenker på alt fra testamente til om jeg rekker å skrive ferdig boka mi." Hun hadde jo denne gamle bokavtalen med Vigmostad & Bjørke som var blitt liggende litt i bakleksa en stund, men som hun la til i neste melding: "Vi har jo alle en deadline, min kom plutselig litt tydeligere opp og frem nå."
De neste månedene tok jo behandlinger både i Norge og utlandet og endringer i privatlivet mye av tiden og fokuset hennes, men et stykke ut på høsten tror jeg hun hadde begynt å ane hvilken vei dette bar, og at om det skulle bli bok trengte hun hjelp utenfra.
Så i slutten av oktober spurte hun meg, midt i en samtale om noe helt annet, om jeg kunne tenke meg å være manuskonsulent og sparringpartner for henne i arbeidet med boken. Og noe sånt er jo, som de sier i Gudfaren-filmene, "an offer you can't refuse". Etter hvert som helsen hennes gikk i stadig brattere utforbakke forsto vi begge to at en annen enn henne også måtte ta seg av den rent fysiske skrivingen. Så da "oppgraderte" hun og forlaget meg til medforfatter, i og med at deler av boken nødvendigvis måtte bli mine skrevne gjengivelser av hennes talte ord. På denne måten jobbet vi videre sammen så lenge hun var klar og ved bevissthet, hun i sengen og jeg på stolen ved siden av, helt frem til den aller siste uken av livet hennes.
“Jeg har også hatt mange og inngående bakgrunnssamtaler med de fleste av dem som sto henne nær, både familie, venner og partnere. Men det helt avgjørende var at hun ga meg full tilgang til det omfattende arkivet sitt av tjuefem års både publiserte og upubliserte tekster.”
Morten Traavik var en mangeårig venn av Shabana, og han har nå fullført Mine ni liv i hennes ånd.
Foto: Thomas Brun / NTB
Hvordan kjente du Shabana fra før?
Vi hadde vel en del felles bekjente i Oslos medie- og kulturverden på tidlig 2000-tall, så jeg tror vi hilste et par ganger i forbifarten på noen fester her og der. Men vi ble først kjent på ordentlig da jeg var huskunstner på Forsvarsmuseet i 2009, tror jeg det var. Shabana var konferansier på åpningen der av fotoutstillingen "Miss Landmine" som presenterte deltagerne i en missekonkurranse for landmineskadde kvinner jeg hadde organisert først i Angola og så Kambodsja årene i forveien. Jeg tror vi begge følte et slektskap i måten å jobbe med kunstneriske virkemidler, stunts, i offentligheten for å sette søkelyset på følsomme og omstridte samfunnsmessige problemstillinger. Så vi holdt kontakten sporadisk gjennom mange år, frem til at jeg engasjerte henne i en av hovedrollene i "Sløserikommisjonen" i 2020. Senere samme sommer brøt jo Født Fri-stormen ut med full styrke, der Shabana brukte meg mye som samtalepartner og rådgiver i forhold til det hun sto oppe i. Det var nok i denne perioden vi virkelig kom hverandre nær, og forble nære.
Du skriver helt til slutt i boken din egen tolkning av Shabana, i en tale til henne, der du med et sanskritord sier at «lyset i meg gjenkjenner lyset i deg». Kan du si litt om henne som kunstner?
Ja, "namaste", den kjente hindu-hilsenen med håndflatene mot hverandre foran brystet, har flere forskjellige nyanser og betydninger, men denne synes jeg er vakrest. En side av Shabana som etter min mening har kommet i skyggen av hennes mer høyprofilerte virke som skribent, debattør og aktivist, var hennes kunstneriske begavelse. I arkivene hennes, som jeg har hatt fri tilgang til, ligger det flere eksempler på at hun var en talentfull maler og tegner. Hun var snarere en veldig intuitiv type enn en klassisk intellektuell, enormt nysgjerrig og vitebegjærlig om de mange og ulike emnene som opptok henne, og tilsvarende uinteressert i resten. Hun var selvsagt også mye av en diva - veldig selvsentrert og med et stort og krevende ego, som de fleste kunstnere har - og kanskje må ha. Men ikke minst var hun en iscenesetter av rang. Flere av de mest berømte og beryktede stuntene hennes som mullahløftet, rumpestuntet og nakenmalingen med det norske flagget var jo den kombinasjonen av provokasjon og kontekst som kjennetegner en vellykket performance. Og alltid med et opprørsk glimt i øyet.
“Flere av de mest berømte og beryktede stuntene hennes som mullahløftet, rumpestuntet og nakenmalingen med det norske flagget var jo den kombinasjonen av provokasjon og kontekst som kjennetegner en vellykket performance.”
Noen måneder før Shabana døde før jul i fjor ba hun Traavik om å hjelpe henne med å skrive historien om sitt liv. Han har hatt full tilgang til hennes etterlatte arkiver.
Foto: Thomas Brun / NTB
Du fikk altså oppgaven å ferdigstille hennes erindringer. Det var ikke mange kapitlene hun hadde skrevet selv, i manuset. Du har hatt helt uvanlige utfordringer med å skrive denne boken – kan du si litt om det?
Ja, det som forelå da jeg kom inn i prosessen var kun et utkast til det som nå er andre kapittel i boken, om barneskoleårene og lærerinnen Tora, som hadde en helt avgjørende betydning i livet hennes. Pluss noen notater som senere er blitt bygget inn i kapittelet om tiden i Født Fri. At det likevel fantes mer enn nok av hennes eget materiale å kna sammen til en bokform, henger sammen med flere ting. Heldigvis hadde vi rukket å samsnakke oss både om bokens struktur - som også gjenspeiles i tittelen Mine ni liv - og om noen viktige temaer som Shabana ønsket å ha med. Og så hadde vi jo samlet på mengder av e-poster og tekstmeldinger fra flere års løpende vennesamtaler om både stort og smått. At relativt få av disse samtalene fant sted med tanke på eventuell senere publisering var ingen ulempe, snarere tvert imot, for da var vi ikke for selvbevisste. Jeg har også hatt mange og inngående bakgrunnssamtaler med de fleste av dem som sto henne nær, både familie, venner og partnere. Men det helt avgjørende var at hun ga meg full tilgang til det omfattende arkivet sitt av tjuefem års både publiserte og upubliserte tekster, notater, rettsreferater, presseklipp, mind maps, dagboksider og så videre. Mye av arbeidet mitt har bestått i å velge ut, redigere og tilpasse alle disse forskjellige typene tekst til en sammenhengende dramaturgi og fortelling. Jeg skal ikke underslå at det også har vært ganske spesielt rent følelsesmessig - på mange måter har jo arbeidet med boka vært som å leve videre i en pågående samtale med en nær venn som ikke er der lenger, men som likevel er så sterkt til stede. Nesten følbart nærværende.
Hva overrasket deg mest underveis?
For det første, hvor utrolig systematisk og samvittighetsfullt arkivet hennes var ordnet,
siden Shabana selv på mange måter var en vandrende unntakstilstand. Alt var i permer etter årstall og tematikk, ofte med et par forklarende stikkord notert i margen. Noe som selvsagt underlettet arbeidet noe helt enormt for meg, og gjorde det mulig å få boken ferdig på det relativt stramme tidsskjemaet jeg hadde til rådighet. Dette må hun ha gjort lenge før hun ble svakere, det føltes nesten som en forutseende gave til meg som hennes "materialforvalter". For det andre, hvor godt selv de eldre tekstene hennes fra tjue år og mer siden har stått seg. Hjertesakene hennes som ytringsfrihet, undertrykkelse, polarisering, gruppetenkning og integreringens utfordringer har jo ikke blitt mindre aktuelle de senere årene, for å si det mildt.
“På mange måter har jo arbeidet med boka vært som å leve videre i en pågående samtale med en nær venn som ikke er der lenger, men som likevel er så sterkt til stede. Nesten følbart nærværende.”
Traavik og Shabana kommuniserte ofte og tett gjennom de tre siste årene hun levde. Han føler at en glede i sorgen er at de fikk snakket ut om det meste mens hun ennå var her.
Foto: Thomas Brun / NTB
Jeg regner med at du ble enda bedre kjent med Shabana underveis. Hvilket spørsmål skulle du ønske du fikk stilt henne før hun gikk bort?
Det er klart at det har dukket opp en hel del ting jeg ikke visste, eller kun ante konturene av.
Fremfor alt tror jeg at få, meg selv inkludert, var klar over hvilke utfordringer og til dels sterke traumer fra både oppvekst og tidlig voksenliv som Shabana måtte overvinne og for så vidt stadig bar med seg. De er også sterke vitnesbyrd om hvor utrolig sterk den livs- og drivkraften som hun var så full av nødvendigvis måtte være for å bringe henne videre, opp- og framover og holde henne flytende over det mørket som hele tiden fantes der. Samtidig, det at hun hadde så mye humor, fandenivoldskhet og lek i seg, alltid og helt til the bitter end, er både inspirerende og inngir ærefrykt. Hun kunne vært så jævla bitter over kortene livet hadde delt ut, men bet tenna sammen og gikk på med krum hals uten sure miner.
Jeg kommer ikke helt på hva jeg eventuelt skulle spurt henne om. En glede i sorgen føler jeg er at vi fikk snakket ut om det meste mens hun ennå var her.
Født fri-kapitlet er hennes versjon av konflikten for første gang. Hva gjorde Født fri-saken med henne?
Mine ni liv følger Shabana fra hun kom fra Pakistan som ettåring, gjennom oppveksten i et Oslo med flerkulturelle voksesmerter og videre gjennom både store triumfer og voldsomme prøvelser, ofte for åpent kamera.
Ja, det er både hennes personlige opplevelse av saken - eller snarere sakskomplekset, for det er et vepsebol av kryssende interesser og agendaer i spill her - og hittil ukjente deler av bakspillet i kulissene som kommer frem, langt ut over Shabanas subjektive meninger. I ukene, og etter hvert månedene, som saken pågikk delte hun fortløpende dokumentasjon og korrespondanse med meg som hun ba om mine tilbakemeldinger og synspunkter på. Boken offentliggjør nå mye av disse for første gang så vidt jeg vet, og kan nok kaste nytt lys over en del elementer i saken. For Shabana var Født Fri-saken, og anklagene mot henne som den medførte, et livstraume som både hun selv og andre mente ble hennes banesår. Selv i de svakeste stundene med sykdom og trøtthet - de eneste gangene hun gråt, var når hun snakket om Født Fri-saken.
Som hun selv sa, det var som å bli voldtatt på ny. Jeg tror aldri hun helt forsto hva som egentlig hadde foregått, og hvorfor. Den direktesendte æresbegravelsen hennes i Oslo Rådhus var en slags oppreisning, men bare så synd at hun måtte dø for den.
Shabana Rehman (1976-2022), var en norsk standup-komiker, skribent og samfunnsdebattant. Hun mottok blant annet Fritt Ords pris, Tranmælprisen og Ossietzkyprisen for sitt engasjement for ytringsfrihet og mot undertrykkelse i alle former.
Morten Traavik (1971) er prisbelønnet regissør, kunstner og forfatter. Han og Rehman samarbeidet om kunstprosjekter i en årrekke, senest med den sterkt omdiskuterte teaterforestillingen «Sløserikommisjonen».