Humorkongen Jonas Jonasson er tilbake i velkjent stil og med Hevnen er søt AS er høsten reddet! Sveriges morsomste forfatter er klar med ny en sprudlende og sprelsk skrøne, som byr på en aldri så liten avstikker innom kunsthistorien.
For oss som allerede har humret oss gjennom Hevnen er søt AS har det vært en underholdende måte å friske opp litt gammel kunnskap på. Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant fornyet humorsjangeren da den utkom i 2010. Og det var en bok leserne følte man kunne få sammenfattet litt viktig lærdom av å lese. I førsteboken foretok du et sveip innom Europas historie, og i Hevnen er søt AS gjør han en avstikker innom kunsthistorien. Du skriver veldig morsomt om skillelinjene mellom impresjonismen og ekspresjonismen, for eksempel. Er det en intensjon du har som forfatter – du foruten å underholde leseren, skal kunne gi vedkommende en følelse av å ha lært noe nytt, eventuelt frisket opp noe halvveis glemt?
Menneskene finner jo på så mye dumt, og det har de alltid gjort. I boken om hundreåringen sammenfattet jeg et helt århundres dumheter på min spesielle måte, og lesere over hele verden satte så stor pris på dette at det kjentes fornuftig å fortsette på den veien jeg hadde påbegynt. Jeg husker at jeg hadde et naivt håp om at det jeg gjorde, kanskje kunne bidra. Tanken var at om vi minnet hverandre på om menneskets alle tilkortkommenheter opp gjennom historien, kunne vi muligens unngå å gjøre samme feil om igjen. Hundreåringen har solgt i over ti millioner eksemplarer i 46 land. Ikke har verden blitt et bedre sted av den grunn!
Ofte når man leser dine bøker, tenker man «hvor i all verden får han det fra!» I Hevnen er søt AS kommer det blant annet hysterisk morsomme forslag til hva man – eksempelvis – kan gjøre, og helt innenfor lovens rammer – dersom man plages av sine naboer. Det er jo også fra dette temaet boken har sin tittel. Hva var det som satte deg på ideen i utgangspunktet, er det mulig å si noe om det?
«Hvor får du det fra?» og «Hvor lang tid tar det å skrive en bok?» er de to marerittspørsmålene mine. Ikke misforstå, spørsmålene er helt rimelige, men jeg har i de drøyt ti årene jeg har vært forfatter ikke kommet frem til noen gode svar. En periode siterte jeg Hans Alfredson og sa med glimt i øyet at jeg fikk alt fra et lite firma i Nord-Tyskland. Men det fungerte bare frem til jeg en gang i Italia ble møtt med en alvorlig mine og oppfølgingsspørsmålet: «Hva heter fabrikken?»
Så sent om her om dagen fikk jeg i alle fall trøst når det gjelder spørsmålet om hvor lang tid det tar å skrive en bok. Jeg var i middag sammen med blant andre den svenske artisten Niklas Strömstedt. Han fortalte at han ofte fikk spørsmål om hvor lang tid det tar å skrive en låt. «Et helt liv!» er hans svar. Det ligger veldig mye i det. Alle bøkene mine etter Hundreåringen var uforløste skapninger inne i meg i mer enn femti år før de tittet ut.
Jeg vet ikke om dette svaret var så mye bedre en andre svar jeg har gitt opp gjennom årene, men jeg kjemper videre! PS. Jeg vegrer meg i det lengste for å ty til det svaret kona mi hele tiden foreslår: «Si det bare som det er, du – at du er rar».
Ler du mye mens du skriver bøkene dine? Underforstått: Har du det like gøy som vi har som lesere?
For å si det slik: Om jeg ikke ler der det er meningen at leseren skal le, da gjør jeg om på det! Å lese høyt for seg selv og lytte til hvordan det høres ut, er et knep jeg ofte bruker. Min nå trettenårige sønn klager den dag i dag på at han som sjuåring sovnet til pappas høytlesning av Analfabeten som kunne regne. «Bra bok», sier han. «Men ikke femten dager på rad».
Hvilke forfattere har du selv latt deg inspirere av?
Nok et kjempevanskelig spørsmål. Jeg har alltid likt den latinamerikanske magiske realismen. Jeg elsker Fritiof Nilsson Piraten. De islandske sagaene. Røde orm. Den tapre soldat Švejk. Don Quijote. Men også Milan Kundera, August Strindberg, Kerstin Ekman. Hva er inspirasjon og hva er ren leseglede?
Du har solgt en uhorvelig mengde bøker internasjonalt. Hva tenker du om ditt forfatterskaps status i verden? Er det vanskelig å forholde seg til slike tall? Hva har det gjort med deg som menneske, ser du mer eller mindre humoristisk på verden nå enn før?
Når jeg er utenlands på PR-oppdrag får jeg ofte spørsmålet om jeg kan bevege meg fritt på gatene i Sverige, om det ikke er stressende å være så berømt som jeg er. Jeg pleier å svare at det går bra, og at svenskene er hensynsfulle. Sannheten er at det nesten ikke finnes folk i Stockholm som kjenner meg igjen. Og hvorfor skulle de gjøre det? Jeg er aldri ute i menneskemylderet, og er sjelden på TV. Det kan mange ganger være veldig annerledes i utlandet. I Korea nå i høst sto folk i kø i flere timer for å få en bok signert og en kort prat med den berømte. En kvinne som hadde kreft, ville at jeg skulle velsigne henne. Et ung par med to ustyrlige barn ville ha meg til å forklare barna hvor viktig det var å gjøre lekser. Det er en merkelig følelse å bli betraktet som Jesus eller Mick Jagger her og der ute i verden. Det er viktig å skynde seg hjem etter en slik turné før man for alvor blir gæren.
Om jeg ser mer humoristisk på tilværelsen etter alle mine forfatterreiser? Nei, det kan jeg ikke si. Men kanskje jeg har blitt mer ydmyk i erkjennelsen av hvor stor kloden vår faktisk er. I Japan hadde jeg dybdeintervju med verdens henholdsvis største og nest største avis i løpet av to dager. Hva de heter? Det har jeg glemt. Men innsikten er at verdens midtpunkt kanskje ikke er Sverige når alt kommer til alt. En svimlende tanke!