Under samme sol er en ambisiøs og livsklok pageturner av internasjonalt format, som blant annet tar oss med til et krigsherjet Kongo. Gry Strømmes debutroman handler om noe som berører mange: voldtekt og overgrep, både i konfliktområder og under forhold som minner mer om våre egne liv. Boka stiller også spørsmål ved nødvendigheten av forsoning etter en traumatisk opplevelse.
Vi møter den hardtarbeidende idealisten Rebecca som har ofret forholdet til datteren for å gi alt i FN-jobben der hun leder et prosjekt for å kriminalisere voldtekt av kvinner i krig. Nå har datteren April, som har i mange år forgjeves har forsøkt å få et nært forhold til moren, fått nok. Et oppgjør trenger seg frem. Samtidig har den verdenskjente forfatteren Alvaro Aingeru skrivesperre, og søker Rebeccas tilgivelse for en hendelse i fortiden.
I Under samme sol flettes disse tre menneskenes skjebner sammen – sett i lys av større temaer som krig, konflikt, traumer og tilhørighet. Karakterene i romanen må jobbe hardt gjennom hele historien for å finne nytt håp og å komme nærmere hverandre.
Den hardtarbeidende idealisten Rebecca Holmestrand har ofret forholdet til datteren for å gi alt i FN-jobben der hun leder et prosjekt for å straffeforfølge voldtekt i krig. LES MER OG KJØP BOKEN HER,
Hvordan fikk du ideen til denne boka?
Jeg har alltid vært litt grublete, og ideene og spørsmålene jeg utforsker i Under samme sol, har jeg tenkt på i mange år og de er derfor hentet fra meg selv, på et vis, selv om jeg ser på dem i et litt større terreng. Det ene spørsmålet handler om lengsel. I boken, om Aprils lengsel etter moren, som kanskje egentlig peker mot noe større – en slags lengsel etter å finne hjem, eller en lengsel etter svar på livets store spørsmål. Noe annet jeg utforsker er dette som blant annet Nietzsche hevdet: At det som ikke dreper deg gjør deg sterkere. Men er det virkelig sant? Eller er bildet mer nyansert, for eksempel at det går an å bli sterkere, men at man også blir svakere på noen områder? At der man var litt sårbar fra før, vokser sårbarheten i omfang etter en vanskelig hendelse? Til sist ville jeg skrive om tilgivelse. Med kristendommen som premissbærer, finnes det en kulturell forventning om at man alltid skal forsøke å tilgi. Tilgivelse kan være kraftfullt og helbredende, bare tenk på følelsen etter at du har sagt unnskyld, for eksempel til kjæresten din, og hun eller han tar i mot, og alt det vonde liksom oppløses. Men hva om hendelsen var så alvorlig at tilgivelse ikke er mulig? Hva gjør man da? Kan man leve godt uten å tilgi? Voldtektene kvinner, og noen menn, i Kongo blir utsatt for, er et eksempel der denne problemstillingen kommer i spill, men også i egne liv med mindre problemstillinger kan man oppleve at det er vanskelig å tilgi, for eksempel i konflikt med en venn, en nabo eller noen i familien.
“ Men hva om hendelsen var så alvorlig at tilgivelse ikke er mulig? Hva gjør man da? Kan man leve godt uten å tilgi? ”
Hvorfor ville du skrive om voldtekt i krig?
Fordi det er så utbredt. Ikke bare i Kongo, som er landet jeg skriver om. I alle land hvor det er konflikter og krig, utøves seksuell vold mot kvinner som et våpen i krigføringen. Overgrepene destabiliserer lokalsamfunnet, og har altså ringvirkninger langt utover selve hendelsen. Da jeg gjorde research til boken, var svaret på spørsmålet om hvorfor seksuell vold brukes i krig dette: fordi det virker. Når sivilsamfunnene bryter sammen, er det lettere å ta det man vil ha, vinne krigen. I Kongo handler denne ofte om ressurskamp. Men traumene etter overgrepene videreføres, og ofte til generasjonen etter. Det er et viktig spørsmål som vi ikke må miste av syne, og ved å skrive om det, håper jeg å bidra til å kaste søkelys på tematikken, som blant annet FN har jobbet med i over ti år i Kongo og andre land.
Og hvorfor akkurat i Kongo?
Nest etter Syria, var Kongo i 2019 landet med flest internt fordrevne flyktninger. Over 5, 5 millioner er på flukt i eget land der. Situasjonen forverres, og likevel opplever nok de fleste at Kongo er et sted langt borte, og det er det jo, men den manglende mediedekningen bidrar også til denne følelsen. Vi leser sjelden om Kongo i mediene. Jeg har sett tre saker fra landet det siste halve året, den siste for noen dager siden. Saken handlet om at fredsprisvinner fra 2018, Denis Mukwege, som har viet livet til å jobbe nettopp mot seksuell vold mot kvinner, har fått alvorlige drapstrusler grunnet dette arbeidet, og er bragt i dekning. Det folkelige engasjementet for flyktningene i Moria er helt fantastisk, og viser at hvis vi ser og vet hva som foregår, så er det enklere å bry oss. Derfor er det viktig at Kongo ikke blir glemt – at vi som skriver fortsetter å peke på de landene der det finnes store humanitære katastrofer, slik at verden utenfor kan trå til, så best vi kan.
Hva slags research gjorde du for å kunne skrive om dette temaet og dette landet?
Hovedkildene mine har vært bøker, for det meste sakprosa, så vel som Internett og FN-rapporter. Selv om boken er fiksjon, så er historiene om kvinnene hentet fra virkeligheten. Men jeg har også vært forsiktig med disse beretningene, og vært bevisst på kun å inkludere dem for å vise alvoret i hendelsene. I skrivefasen har jeg også funnet lesere som har jobbet humanitært i Kongo, både på ”bakken” i felt, og på det nivået i FN som Rebecca jobber – hun er Spesialrådgiver utnevnt av FNs generalsekretær, altså høyt oppe i systemet. Partiene om kvinnene i Kongo er lest av en kongolesisk kvinne i Norge som flyktet fra det samme området. Det kan godt hende jeg har gått i feller jeg ikke vet om, men jeg har forsøkt å få frem det viktigste: hva som skjer der, hva som gjøres for å bedre situasjonen, og jeg har også forsøkt å tenke høyt sammen med leseren, ett nivå opp: hva kan vi egentlig gjøre, og hvordan kan vi se på vanskelige situasjoner som skjer langt borte?
“Hva kan vi egentlig gjøre, og hvordan kan vi se på vanskelige situasjoner som skjer langt borte? ”
Boka handler ikke bare om voldtekt i krig, men også om overgrep i nære relasjoner. Hvorfor har det vært viktig for deg å skrive om dette?
Det er nok litt i tråd med tanken om at jeg som skrivende, kan være med på å holde fokus på tema som er nødvendige å snakke om, igjen og igjen, for at vi skal bli klokere. Komme videre i tankeprosesser, men også strukturelt. Beskjedne estimater fra ulike undersøkelser gjennom årene viser at én av ti har opplevd en form for seksuelle overgrep. Det er mye, og de psykiske ringvirkningene kan vare lenge. Med #metoo ble problemstillingen med uønsket seksuell oppmerksomhet løftet frem i lyset, og akkurat nå har NRK P3 en fantastisk serie der de undersøker ulike former for gråsoner i seksuelle situasjoner. Dette er strålende arbeid og gjør oss alle klokere, synes jeg. I tillegg til overgrep, har jeg ønsket å se på en annen og litt under-kommunisert side av #metoo: det tapet av mening som kan oppstå hvis en du ser opp til, utsetter deg for denne typen oppmerksomhet. I noen tilfeller er det kanskje ikke det fysiske som setter sterkest spor, men sviket og det eksistensielle meningstapet man kan oppleve når en man ser opp til, i en autoritetsposisjon, gjør noe sånt. Det kan føles som om det du har trodd på ikke lenger er gyldig, at verdensbildet ditt raser sammen på et vis. Så jeg ville se på dette, og på hvordan man kan få fast grunn under føttene igjen.
Mange av høstens romaner handler om kompliserte mor-datter-forhold. Det gjør også din bok. Hva er det med denne relasjonen som er interessant?
Jeg tror det er litt som Vigdis Hjorth nylig sa i Kulturstripa på NRK: at en mor-datter-relasjon er så stor og rik, og ofte kompleks. Apropos kulturelle forventninger, så er vel kanskje den om at en mor elsker barnet sitt en av dem vi tar mest for gitt. I boken min blir April et slags ”glemt barn”. Dette kan hende i familier der en av søsknene er alvorlig syk, slik at foreldrene ikke har kapasitet til å ta godt nok vare på eller se de andre barna. I Under samme sol er det verden som er syk, på et vis, og som Rebecca setter før datteren. Hun er som Karl-Ove i Min kamp 1, der Knausgård skriver at han visste at det å være far ikke ville gi nok eksistensiell mening. Slik er det også for Rebecca. Jeg ville utforske dette når dynamikken var mellom en mor og en datter, og ikke som det ofte er i litteraturen, en far-sønn-relasjon. Av de fire romanene jeg kommer på fra årets bokhøst som tar for seg en slik mor-datter-relasjon; Vigdis Hjorths bok, Sandra Lillebøs bok, med-debutant Trine-Lise Ryghs og min, så handler alle fire om svært ulike dynamikker innad i relasjonen, og eksemplifiserer bare hvor rikt litterært jordsmonn dette er.
“Apropos kulturelle forventninger, så er vel kanskje den om at en mor elsker barnet sitt en av dem vi tar mest for gitt. ”
Du er opptatt av at forsoning ikke alltid bør eller kan være et mål. Hva mener du med det?
Jeg er i alle fall opptatt av å utfordre premisset om at tilgivelse alltid er noe vi skal strebe etter. Filosofen Arne Johan Vetlesen snakker klokt om dette. Han begynte å stille spørsmål om tilgivelse alltid er moralsk riktig etter at en kvinne kom bort til ham etter en forelesning i Bosnia, og sa: Min mann ble drept i krigen, og jeg klarer ikke å tilgi soldaten som gjorde det. Slik jeg husker det, svarte Vetlesen til sist at det trengte hun ikke, og dette ble starten på hans egne undersøkelser om temaet. Jeg er også opptatt av dette. At tilgivelse er en gave, at ingen kan forvente at en som har blitt utsatt for noe alvorlig også skal bære ansvaret, som enda en byrde, for å tilgi den andre. Hvis overgriperen ønsker tilgivelse, ligger det nesten i de kulturelle kortene at den andre skal tilgi. Men det er ikke alltid mulig, tror jeg. Og hvordan kan man leve videre da? Blir hendelsen alltid som et sår i oss, eller kan man akseptere at man ikke klarer å forsone seg, og leve godt med dette? Jeg er ikke sikker på svaret, og jeg er ikke så opptatt av å gi svar heller, jeg ønsker mest å tenke sammen med leseren.
Romanen din omhandler mange vonde og vanskelige temaer, men det er også en oppløftende historie. Hva ønsker du at leseren skal sitte igjen med?
Ja! Det er litt viktig å si at selv om tematikkene er store, så er selve boken skrevet med lett hånd. Leseren skal være underholdt, og helst smile underveis. Jeg ønsker at leseren skal sitte igjen med en følelse av at selv om du ikke klarer å løse alt i ditt eget liv, så er menneskene rundt deg så viktige for å leve godt, likevel. Og jeg vil gi håp om at utvikling er mulig, selv i noe som kan virke fastlåst. Men kanskje også vise at det er krevende å komme dit. At ekte relasjoner krever mot, og en vilje til å stå der, selv når man helst ønsker å stikke av. Man skal ikke alltid stå der, ikke når det ikke er sunt for en, men i de relasjonene der det finnes varme, og en gjensidig vilje til å være åpen for den andre, så kan vi stå der og se hva som skjer. Følelsen av å vokse og bli klokere, sammen med en annen, at dette kan være fint, den følelsen ønsker jeg at leseren skal sitte igjen med.
“Det er litt viktig å si at selv om tematikkene er store, så er selve boken skrevet med lett hånd. Leseren skal være underholdt, og helst smile underveis. ”
Hvordan har du opplevd selve prosessen med å skrive din første bok?
Det har vært en lærerik prosess, og en vanskelig en. Det er mye som skjer i Under samme sol, og karakterene er komplekse og går gjennom mange prosesser. Samtidig ønsket jeg at boken skulle være underholdende og morsom å lese. Uten redaktøren min Tiril Broch Aakre, og også Karen Forberg, som var med de første månedene, så vet jeg ikke helt hvordan dette hadde gått, for å være ærlig. Jeg har strevd med manuset i flere år, og dette var litt sånn ”siste forsøk”, hvis ikke gir jeg opp. Nå ble det bok, og oppmuntringen jeg har fått underveis fra redaktøren, har vært utrolig viktig.
Kommer det flere bøker fra din hånd?
Jeg er i gang med neste, det blir i en helt annen sjanger, og med en annen tematikk. Men jeg håper at jeg også i den kan utforske noen av de store spørsmålene. Kjærlighet og sorg er sentrale tema.