Ordet asparges opptrer 83 ganger i Hundreogettåringen som tenkte at han tenkte for mye. Villedende markedsført "lokaldyrket" asparges, vakkert pakket i gul og blå embalasje, spiller nemlig en sentral rolle i oppfølgeren til en av tidenes svenske boksuksesser – Jonas Jonassons Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant.
En utømmelig koffert med penger og en snedig aspargessvindel er ikke lenger nok til å finansiere Allan og Julius sitt overdådige luksusliv på et av Balis flotteste hoteller. Likviditetsproblemene gjør at Julius' planer for Allans hundreogettårsdag er blitt nedjustert fra Harry Belafonte-nivå, til luftballongtur over øya sammen med ballongføreren og to flasker champagne. Men tilfeldighetene vil ha det til at luftballongen letter uten luftballongfører i kurven, og i et klassisk tilfelle av hell i uhell unnslipper Allan og Julius kreditorene når de krasjlander i det indiske hav. Her blir de plukket opp av et nordkoreansk uransmuglerskip på vei til Pyongyan - og siden skal mye handle om asparges på deres reise gjennom verdens galskap.
“Ingen steder påsto Julius eller mannen som til ganske nylig hadde hett noe annet, at aspargesen var svensk. Det eneste svenske ved den var prisen og navnet på den indiske aspargesdyrkeren. I motsetning til Peru-prosjektet var dette ikke fullt så ulovlig som Julius skulle ønske, men man kunne ikke få alt heller.”
Trump aner asparges i mosen:
Noe med kodenavnet «asparges» lot til å bli transportert regelmessig til Nord-Korea. I denne sammenhengen figurerte også summen fem hundre millioner. Dollar måtte man anta.
President Trump likte asparges, og han var lykkelig uvitende om at den mest eksklusive sorten som ble servert på alle hotellene hans i USA, ble importert fra Sverige. Av merket «Gustav Svensson».
– Fem hundre millioner dollar for asparges? sa president Trump. – Fullt så godt er det nå ikke. Finn ut hva det er en omskrivning for.
Allan skriver et oppklarende brev til forbundskansler Merkel på en restaurantseriviett:
Kjære forbundskansler Merkel.
Jeg har forstått av det svarte brettet mitt at De er en dame å regne med. Jeg og min venn Julius, aspargesdyrker av profesjon, kom tilfeldigvis til å få med oss fire kilo anriket uran fra Nord-Korea da vi var en liten tur innom der. Ved hjelp av flaks og dyktighet havnet både vi og uranet i USA, og tanken var å overrekke det til president Trump. Jeg hadde imidlertid den tvilsomme fornøyelsen å treffe ham. Han brølte og skrek, minnet faktisk en del om Kim Jong-un på temperamentsfronten. Så jeg og aspargesdyrkeren ombestemte oss. Trump har vel allerede anriket uran nok, og vel så det. Hva han kunne tenkes å gjøre med ytterligere fire kilo, vet han nok ikke selv engang.
Hvordan det nå er og ikke er, så møtte vi Deres eminente FN-ambassadør Konrad utenfor FN-bygningen, og kom til å gjøre felles sak med en særdeles hyggelig middag. Konrad er akkurat nå ute et ærend på naturens vegne, så jeg skriver dette bak ryggen hans, så å si. Unnskyld håndskriften (fortsettelse på neste serviett).
Jo, etter en schnitzel, noen øl og snapser, som absolutt måtte smake eple, ble Julius og jeg kanskje mer personlige overfor Konrad enn vi burde. Ordene falt deretter så ulykkelige at Konrad fikk inntrykk av at dokumentmappen De nettopp har fått overta, inneholdt diverse kjernevåpeninstrukser. Inne i pakken De nå har fått i gave, er isteden de fire kiloene anriket uran som jeg nevnte på den forrige servietten.
At de nå er i den tyske forbundsrepublikkens eie, føles trygt for meg og Julius. Kanskje ikke like festlig for Dem, men livet er fullt av prøvelser. Nå stoler vi på at De håndterer uranet på beste måte (fortsettelse på neste serviett).
Min venn Julius sier forresten at dere tyskere er gode til å dyrke asparges, dere også, hvis nå den tyske aspargesen blir dyrket i Tyskland, i motsetning til
I det øyeblikket rev Julius pennen ut av hånden til Allanog ba ham skjerpe seg.
– Konrad kan være tilbake hvert øyeblikk, kom til saken, for faen!
Allan fikk igjen pennen, begynte på en ny linje og fortsatte.
For å gjøre en lang historie kort, ber vi Dem ikke være altfor sint på ambassadør Konrad, han later til å være en fin representant for landet Deres. Hvis De absolutt må være sint på noen, er Donald Trump et bedre alternativ. Eller kanskje Kim Jong-un der borte i Korea. Det sies forresten at han har utsikter til å få tak i over hundre ganger så mye uran som det vi klarte å lure fra ham. Med fem hundre kilo vil de ha råd til å fortsette å mislykkes med det de driver med, helt til de får det til. Nå kommer nok Konrad tilbake snart, så det er best å slutte. Med vennlige hilsener fra Allan Karlsson og Julius Jonsson.
“Allan la de tre serviettene i riktig rekkefølge over hverandre og ba Julius putte dem i sidelommen på dokumentmappen. Julius gjorde som han fikk beskjed om, og tenkte at det ikke var tid til å redigere bort tåpelighetene om hans tilknytning til tysk asparges.”
Allan småprater om asparges med en tysk agent i Kenya
– Fra det ene til det andre: Fru agenten skulle vel ikke tilfeldigvis ha noe forhold til asparges?
Det var et spørsmål agent Langer ikke hadde sett komme.
– Asparges? sa hun. – Jeg har et mangeårig, ganske nært og meget godt forhold til asparges. Farfaren min var født og oppvokst i Schwetzingen.
– Schwetzingen? sa Allan. – Høres ut som pjoltermateriale.
Agent Langer sa at man i Schwetzingen nok kunne ta seg et glass eller to og bestille inn et tredje før kvelden var over, men byens navn hadde ingenting med alkohol å gjøre. Derimot asparges.
– Fortell mer! sa Julius og satte seg opp i sofaen.
– Velkommen tilbake, sa Allan.
“I loungen satt nå ikke bare Julius og Fredrika og snakket asparges, men også Gustav Svensson. Snakket asparges var forresten mildt uttrykt. De tilba asparges.”
Hundreogettåringen som tenkte at han tenkte for mye av Jonas Jonasson (oversatt av Elisabeth Bjørnson)
Hundreogettåringen som tenkte at han tenkte for mye handler om mye mer enn asparages:
I boken tar Allan Karlsson oss med på en reise gjennom hele verdens galskap. I sentrum for det hele står kjernevåpenopprustningen, maktkampen verdenslederne imellom, dumhet og faenskap. Underveis stikker han kjepper i hjulene for Kim Jong-un, Donald Trump, Vladimir Putin, Angela Merkel og en svensk utenriksminister som lurer på om alt dette virkelig hender. Allan navigerer seg frem ved hjelp av sin kjæreste eiendel nettbrettet. Der finner han alt han behøver å vite, og enda mer som han godt kunne ha klart seg uten. LES MER
“Det var han som pratet tålmodig med hver eneste plante, på hindi. Og det var han som like tålmodig eksperimenterte seg frem til den optimale gjødselblandingen: to deler elefantavføring og en del afrikansk bøffel til den hvite aspargesen, to deler bøffel og en del gnu til den grønne.”