Hvit slavehandel, dekadent livsførsel og en lystmorder på tokt. Ingen skal si det bare var hyggelig i Oslo før i tida.
Fascinerende personer, eksotiske miljøer og et plott som vil holde deg limt til sidene: La Djeveldansen lede deg inn i Kristianias farligste miljø.
Gatebildet i Kristiania, året 1900. Foto: Olaf Martin Peder
Året er 1900, og Kristiania rammes av flere drap der likene er ille tilredt. Fullmektig Theodor Wulfsberg og hans betjent Bernt Nystuen frykter at Kristiania står over for en lystmorder som Londons Jack the Ripper.
En særegen tatovering leder etterforskerne til et miljø med utspring i Berlins dekadente kunstnerkretser. Motivkretsen er mørk og dristig, og snart avdekkes også forbindelser til en kynisk underverden. Djeveldansen er i gang.
Kristiania, 1900
Prolog
Mandag 10. september
Vilhelmine skyndte seg over Grünerbrua og opp Møllerveien, med kurs for bryggeritomten i Maridalsveien.
Hun likte seg ikke. Snart begynte det å mørkne, og hun håpet hun ville komme seg hjem før den tid. Det var stille ved det øde bryggeriet på kveldstid, en stillhet hun verken var vant til eller fortrolig med.
Hun skulle møte Per, etter den verste krangelen dem imellom noensinne. Han hadde gått berserk hjemme, knust møbler og truet og slått. Før bryllupet hadde han virket som et godt parti og vist seg fra sin mest sjarmerende side, men straks ringen var på, begynte han å denge henne. I to måneder hadde hun holdt ut, men nå var det slutt.
Det var best å late som ingenting, skulle hun greie å komme seg unna uten å bli hindret. I leiligheten lå ting hun måtte ha med seg på flukten, og dersom ektemannen trodde at alt var bra igjen, ville hun få friere tøyler.
Det var Margit fra fabrikken som hadde sagt at han ville møte henne her. Etter krangelen hadde Vilhelmine flyktet til de tidligere kollegaene sine, og der hadde hun vært siden. Hun hadde betrodd seg til jentene den natten, om at hun ville dra fra Per, og om at hun skulle sladre til politiet – ikke bare om ham, men om alt det andre som foregikk. Jentene sa at de støttet henne, men våget ikke å gjøre noe selv. Det gikk rykter om andre som var blitt sporløst borte.
Idet Vilhelmine rundet hjørnet ved bryggerianlegget, fikk hun se Per stå og vente på henne, med tomlene i bukse lommen og hatten på skjeve. Han lente seg mot den røde teglsteinsveggen, som om han hadde vært der en stund.
«Jeg trodde ikke du ville dukke opp,» sa han straks hun var borte hos ham. «Hans sa du hadde fått beskjed, men du er jo faen meg så rabiat at det ikke engang går an å banke vett inn i deg.»
«Men nå er jeg her,» sa hun så mildt hun klarte, bøyde seg frem og kysset ham på kinnet. «Unnskyld.»
Han grep tak i kjeven hennes og tvang henne til å se på ham. Heldigvis hadde pillene fra Margit dempet den verste redselen, og hun greide å beherske seg.
Per målte henne opp og ned. Hun prøvde å gjemme hånden uten den pantsatte gifteringen bakpå ryggen, men bevegelsen virket mot sin hensikt og gjorde ham mistenksom. Han dro frem armen og ristet den.
«Hvor i helvete har du gjort av ringen?» hveste han så hun fikk spytt på kinnet. Den svarte mustasjen dirret av harme, og han var rød i ansiktet. Som vanlig luktet han av gammel fyll.
Hun svelget og så ned på fingeren, liksom overrasket. «Å, den må jeg ha glemt oppe hos jentene. Jeg vasket litt som takk for at jeg fikk være der, og jeg ville ikke miste den i bøtta.»
«Og det skal jeg tro på?» Han bjeffet det frem, men hun så på ham at han var på glid. Det var nå hun måtte bruke alle knepene hun hadde lært.
«Jeg henter den etterpå. Og så lager jeg en deilig middag til deg når du kommer fra arbeidet.»
Hun bet tennene sammen, lukket øynene og strøk ham over ryggen. Merket at musklene slappet av en anelse. At han lot seg mildne.
«Det er jenta mi, det,» sa han etter noen sekunder, og hun pustet langsomt ut.
Da hun åpnet øynene, oppdaget hun et velkjent glimt i øynene hans. Han ville ha henne, her og nå.
De befant seg like ved noen ølkasser, og hun trakk ham inntil seg og lot det stå til. Kanskje skjulte ikke ølkassene dem helt, men det spilte liten rolle om noen så dem. Snart ville hun være over alle hauger, og da var ikke ryktet hennes i Kristiania viktig lenger.
Hun snuste inn lukten av malt og bygg fra bryggeriet og lot som om hun var hjemme på gården, langt unna fabrikkpiper og stanken fra den skitne elva.
Det var raskt overstått. Per var ivrigere enn vanlig, likte nok faren for at de kunne oppdages. Han hadde bedt henne bli med på den slags tidligere, uten å få viljen sin.
«Sånn ja,» sa han og kneppet buksene. «Nå har du deg hjem og lager mat, så skal jeg dra og stenge for dagen.»
«Ja, kjæreste,» fikk hun frem og ordnet klærne. «Blir du sen?»
«Det gjør jeg for helvete som jeg vil med.»
Hun svelget kvalmen og raseriet. Så nikket hun, kysset ham på kinnet igjen og snudde seg for å gå. De skulle hver sin vei, så dette ble siste gang hun så ham.
Det gjaldt bare å gå sakte nok, tenkte hun. Ikke virke ivrig etter å komme seg bort. Det var tid nok. Minst en time hadde hun på seg til å pakke sakene sine og dra. Det kom litt an på om Per skulle ut og ture etter arbeidstid eller ei. Men billetten var kjøpt og lå trygt hos Margit, og politistasjonen tok hun på veien til toget. Der skulle hun røpe alt hun visste, bare komme seg bort og aldri se seg tilbake.
Idet hun skulle til å runde hjørnet og stige ut i den lave kveldssolen, tok hun sjansen på hun et blikk over skulderen. Det var ingen å se.
Hun pustet lettet ut, bøyde seg og glattet på kjoleskjørtet.
Nå var det endelig over.
Idet hun rettet ryggen, grep noen tak i fletten hennes og rykket til. En tung neve la seg på skulderen og dro henne bakover. Hun greide ikke å rive seg løs fra det faste grepet. Og skriket som steg i strupen, ble til en gurgling idet hun fikk en fille i munnen.
Mens Vilhelmine fektet med armer og bein, ble hun dratt inn på bryggeritomten igjen og skubbet mellom ølkassene. Idet hun vred seg løs, så hun kveldens siste solstråler glimte i blankt stål.
Foto: Eigil Korsager
Tore Aurstad og Carina Westberg er forfattere, oversettere og samboere. Sammen har de skrevet en rekke bøker for barn og unge, der mysteriet står i fokus. De krimdebuterte med den kritikerroste romanen Blodpenger i 2012, der Wulfsberg og Nystuen ble introdusert som etterforskerpar i Kristiania på begynnelsen av det 20. århundre. Djeveldansen er tredje og roman i serien. Forfatterparet bor på Holmlia i Oslo.
