Ulv ulv av Elin Viktoria Unstad er en uhyggelig spenningsbok om å ønske seg venner for enhver pris, om store konsekvenser og modige valg. En skikkelig nervepirrende thriller som passer perfekt for alle bokslukere fra ni-ti år og oppover! Les utdrag fra boken her.
Det var en gang en gutt som holdt på å dø, og den gutten var dessverre meg. Jeg kunne ikke se noe som helst. Jeg kunne ikke høre noe heller. Alt var svart og stille.
Plutselig ble det lyst. I et glimt så jeg det falleferdige huset. Det ruvet over meg i en merkelig vinkel, som om jeg lå på bakken og tittet opp på det. Jeg hørte noe også, en sirene som ulte et stykke unna. Men den hadde ikke noe med meg å gjøre.
Så ble det svart og stille igjen.
I neste glimt fikk jeg øye på Aurora. Hun satt bøyd over meg og ristet forsiktig i skuldrene mine. Jeg kunne ha sverget på at hun hadde tårer i øynene. Det var rart. Vanligvis var hun mer sinna enn lei seg. Sirenen ulte høyere og høyere, nesten som om den var på vei mot oss.
Så ble det svart og stille igjen.
I neste glimt ble jeg trillet inn i en ambulanse.
En mann med gul vest fortalte meg at dette kom til å gå så bra, så. Jeg ante ikke hva han pratet om, lurte bare på hvor Aurora var blitt av, om hun fremdeles var lei seg. Lyden av sirenen var svakere på innsiden av bilen.
“Det var en gang en gutt som holdt på å dø, og den gutten var dessverre meg. ”
Så ble det svart og stille igjen.
I neste glimt lå jeg trillet i en hvit seng i et hvitt rom. Pappa satt ved siden meg. En tåre rant ned-over kinnet hans. Han tørket den ikke bort, lot den bare dryppe ned på senga. Alt jeg hadde gjort, kom flommende tilbake i en stor bølge: Planen jeg hadde lagt. Bjørn som gikk rett i fella. Slagene og smerten.
Ingen burde trenge å gjøre noe så voldsomt. Men jeg angret ingenting.
En uke tidligere
1
Jeg løp oppover trappa. Føttene smalt mot trinnene. I den ene hånda hadde jeg et fat med babygrøt, i den andre en skål med cornflakes. Utrolig nok kom jeg halvveis før melka skvulpet over kanten og plasket ned på et av trappetrinnene. Jeg overså sølet. Hoppet glatt videre og tok resten av trappa i fire byks.
Inne på rommet satte jeg fra meg maten før jeg snudde meg mot rotteburet. Mikke og Mus lå kveilet sammen i hengekøya. De var nydelige, som alltid. Fine små snuter. Varme små poter. Uskyldige små øyne.
«God morgen, tasselasser,» sa jeg og åpnet døra til buret.
Begge kikket opp på meg. De var like glade for å se meg som jeg var for å se dem. Mikke reagerte først. Han snuste på fingrene mine og lette i håndflaten. Da han ikke fant noen godbit, klatret han oppover armen min og satte seg godt til rette på skulderen.
«Hei på deg,» sa jeg og smilte.
Han løftet hodet, som om han sa hei tilbake.
Jeg fortsatte å prate. «I dag er det mandag. Tror du jeg blir midtpunktet på skolen denne uka? Den kuleste av dem alle?»
Jeg lo så falskt at rotta skvatt.
«Å, sorry, jeg mente ikke å skremme deg,» sa jeg og la hånda på ryggen hans for å roe ham.
Broren hans, Mus, ville også være med. Han satte forbeina på åpningen til buret, og jeg løftet ham ut.
“Mamma var den eneste som aldri fikk nok av meg. Det gjaldt uansett hva jeg fant på, til og med den gangen jeg skulle pynte kjøkkenskapene, og det viste seg at jeg brukte sprittusjene.”
«Tror du uka blir bra?» spurte jeg mens jeg holdt ham opp foran ansiktet. «Den kan ikke bli mye verre enn forrige uke eller den før det. Da var det jo ingen som pratet til meg.»
Jeg plasserte Mus på den ledige skulderen. En rottegutt på hver side, så perfekt at jeg måtte ta en selfie med dem.
Etter noen forsøk fikk jeg et blinkskudd. Det halv-lange håret mitt dinglet over rottene. Håret var både lyst og mørkt på samme tid, som om hårstråene ikke klarte å bestemme seg. Det samme gjaldt øynene mine. For det meste var de grå, innimellom brune, og en sjelden gang grønne – som mammas hadde vært.
Jeg hadde lyst til å sende bildet til noen. Vise hvor fine rottene var. Men jeg hadde ingen å dele det med. Sånn gikk det når man pøste på til folk ble lei. Som den gangen i sjette da jeg ringte så ofte til klassekameratene mine at de blokkerte meg. Eller den gangen i første da jeg syntes vannballonger var så gøy at jeg tok med en full pose på skolen hver dag i en måned. Da var det ikke bare barna som ble lei. Læreren ble så oppgitt at hun sa hun skulle ønske jeg gikk i en annen klasse.
Mamma var den eneste som aldri fikk nok av meg. Det gjaldt uansett hva jeg fant på, til og med den gangen jeg skulle pynte kjøkkenskapene, og det viste seg at jeg brukte sprittusjene. Men mamma var død og hadde vært det i flere år. Nå var det bare rottene på mitt lag. Jeg løftet dem ned til grøten på skrivebordet. De ble ivrige med en gang. Begge to slikket i seg grøt, hodene var tett sammen.
Jeg måtte også få i meg litt mat. Cornflakesene var blitt soggy og smakløse, og jeg hadde visst glemt å ta med en skje. Likevel tømte jeg innholdet i meg. Det rant en strime nedover genseren, men det brydde jeg meg ikke om. Den hadde sikkert noen flekker fra før.
Plutselig hørte jeg pappa rope: «Faen!»
Elin Viktoria Unstad (f. 1978) skriver så ofte hun kan, og hun debuterte med ungdomsromanen Vega i 2017, ble nominert til Uprisen for Brådypt (2019) og vant Årets bok for 3.–4.-trinn hos Sølvberget biblioteks lesekonkurranse for Magiprøven (2020). Hun bor i Asker.