Nattreise av Tore Aurstad er noe så sjeldent som en norsk grøsser for voksne. En psykologisk thriller med overnaturlige elementer og et fascinerende persongalleri. På et lite, værhardt sted langt nord i landet opplever karakterene forunderlige og skremmende ting. Her kan ingen høre deg skrike … Les utdrag her.
Jeg hadde mistet sønnen min, kunne ikke finne ham noe sted. Utenfor vinduet så jeg en nyklipt plen, en liten eplehage og et hvitmalt lysthus. Jeg løp gjennom gangen, forvirret av alle dørene. Jeg sprang fra rom til rom, de var mange flere enn jeg husket. Forgylte speil, brokadegardiner, plysj og velur og bisarre oljemalerier, lysekroner og montre fulle ubegripelige gjenstander. Og rommene var uendelig mange. Da jeg ropte, lød det som en vinylspiller på halv hastighet, stemmen min var som en rautende okses. Uten å ha gått i noen trapp befant jeg meg plutselig i øverste etasje, på et gjesterom. Igjen prøvde jeg å rope på Niklas, men munnen var klebet igjen og lot seg ikke åpne. Det eneste jeg fikk ut, var et langtrukkent stønn.
Hjelp meg.
Gutten var ikke gammel nok til å kunne snakke. Men det var Niklas, uten tvil, jeg hørte ham fra den andre siden av veggen.
Hjelp meg.
Jeg la hånda på det mønstrete tapetet. Fingertuppene møtte ingen motstand, og armen forsvant inn i veggen, helt til albuen.
Du må hjelpe meg.
“Et øyeblikk syntes jeg at jeg skimtet speilbildet av en skikkelse bak meg i metallet.”
Jeg gikk rett gjennom veggen og endte opp i en celle uten vinduer. Kantene hardnet, som om alt var blitt stilt i skarpere fokus. En fakkel brant på veggen, og fra sokkelen hang det spindelvev. Hjørnet var dekket av mugg, og vanndråper dryppet ned på betonggulvet. Det kjentes som om jeg skulle bli kvalt av lukta, råttent sjøgress. Taket var så lavt at jeg bare så vidt kunne stå oppreist. Murveggene var dekket av røde flekker, og i en krok lå kadaveret av en rotte. Hodet var knust, og innvollene lå et stykke unna skrotten. Jeg var omgitt av rustne lenker i ulike størrelser og tykkelser, og det var kroker festet til dem. Noen av dem var svært små. De klirret svakt, som om noen nylig hadde gått forbi.
I det ene hjørnet sto en rusten støpejernsovn på korte, bøyde bein. På et trebord, nei, en slaktebenk, full av størknete blodflekker, lå diverse redskaper: en baufil med svarte tenner, et bor og flere instrumenter som liknet medisinske operasjonsinstrumenter. En kjøttøks sto fasthugd i treplata, og det brede bladet skimret som kvikksølv i halvmørket. Et øyeblikk syntes jeg at jeg skimtet speilbildet av en skikkelse bak meg i metallet. Ved siden av bordet sto det en liten stol og en tom vinkjøler fylt med is.
Niklas, hvor er du?
Jeg hørte min egen pust, rask og grunn. En nøkkel dreides om i en lås, det knirket i hengslene, og så åpnet og lukket en dør seg bak meg med et rungende smell. Flammen på fakkelen dirret og sloknet så det ble mørkt. Jeg ville snu meg mot den som kom inn, men jeg var lammet.
“Fottrinnene stanset. Noen sto bak meg. En stemme snakket til meg i mørket”
Langsomme fottrinn mot betongen. Det raslet i kjettingene, først høyt, så lavere, til lyden avtok helt.
Jeg oppfattet at noen – eller noe – kom nærmere, mot meg, bare meter unna, så nær at hvis jeg hadde kunnet strekke ut hånda bak meg, kunne jeg ha tatt på … hva da? Jeg var redd skikkelsen kunne høre hjerteslagene mine. Skrittene gjallet i skallen som en hammer mot jern.
Fottrinnene stanset. Noen sto bak meg. En stemme snakket til meg i mørket: Skal du ikke bli med meg? Vi kan reise gjennom natten, jeg har mye å vise deg, så mange undre å avdekke …
Jeg skrek, men musklene i strupen trakk seg sammen, og jeg måtte hive etter pusten. Jeg så mot bordet, mot instrumentene, jeg forestilte meg at de boret seg inn i meg, rev i stykker kjøtt og sener og muskler.
En svart bølge skylte foran synsfeltet, og mørket steg og slukte alt lys. Først var det bare en følelse av ikke å være til stede, et forvarsel om det som skulle skje. Jeg ikke bare sank ned i mørket; mørket var en del av meg. En kort stund ante jeg ikke hvem jeg var, eller hvor, bare at jeg var, og så kom lyset, så sterkt at det trengte gjennom øyelokkene, sekundet før jeg falt som en dødsdømt gjennom skafottet, uten engang å rekke å skrike før jeg falt.
Tore Aurstad (f. 1972) er forfatter og oversetter. Sammen med samboer Carina Westberg har han skrevet flere kritikerroste krimromaner, blant annet Nattevandreren og Djeveldansen, som begge ble nominert til Rivertonprisen. Han har også skrevet en rekke grøssefortellinger for barn og unge. Aurstad bor i Oslo.