Mannen i tre deler er en heftig pageturner som virkelig har satt den danske forfatteren Thomas Bagger på krimkartet. Første bok i hans nye krimserie, som han vant Blixenprisen for i 2022, er rå, brutal og intens spennende. Les utdrag fra boken her.
Boken er oversatt av Anlaug Lia.
1
Oktobervinden virvlet retningsløst i natten. Regnet boret seg ned i jorden i stråler tykke som fingre ute i landskapet, som rullet flatt mot en endeløs horisont av søle og nakne trær. De fleste sønderjyder sov så lange de var eller sto tett sammen på vertshus der lydene fra uværet druknet i latter og klirrende flasker. Selv rev og mår søkte ly under låvetak og traktorhjul og lot nattens bytte gå i fred.
Men det var alltid noen. Noen som gikk ute i natten.
En finger i ribbeina trakk Claus Fockbek ut av en behagelig drøm. Han gryntet og skjøv bort den strittende fingeren til kona.
Hun prikket ham igjen.
«Du kunne ha sagt ja før. Orker ikke nå», mumlet Claus og la hodeputa til rette under kinnet. Han ville tilbake til drømmen.
«Takk som byr, Claus.»
Spydigheten fra henne han hadde vært gift med i fem år, var ikke grunnen til at Claus gløttet på øynene. Han hadde hørt noe i stemmen hennes. Uro.
«Det er noe som foregår oppe på vollen, Claus.»
«Hva?»
«Et lys. Det liksom kommer og går.»
“Spydigheten fra henne han hadde vært gift med i fem år, var ikke grunnen til at Claus gløttet på øynene. Han hadde hørt noe i stemmen hennes. Uro.”
Claus hørte at hageporten slo i vinden. «Kan du ikke se etter selv?»
«Det er en lyd også.»
«Hva slags lyd?» gryntet han irritert.
«Som en sirene, liksom.»
«Sirener og lys! Da er det jaggu de romvesenene som Bette Niller alltid bjeffer om.» Claus smøg seg inn under Carinas varme dyne. «Hvis det er vår siste natt på jorden, så er det ikke annet å gjøre.»
Den iltre fingertuppen hennes stanget ham vekk. «Fy søren for en dust du er. Skal jeg fortelle jentene at du sender kona di ut i drittværet?»
Claus blunket. Nå var han lys våken. For en mann fra Sønderjylland sto hans gode navn og rykte på spill hver gang kona og venninnene samlet seg rundt kaffebordet. Han sukket og satte føttene på gulvet.
Claus gikk ut. Våningshuset deres lå ved foten av det kuperte naturområdet som hadde sitt høyeste punkt på en liten bakkekam førtiseks meter over havet. Ingen visste egentlig noe om Smøl volls opprinnelse, bortsett fra at den, som resten av Sønderjylland, var skapt av de to siste istidene. Men Claus mente å huske noe fra skoletiden om at vollen visstnok hadde vært et kultsted i jernalderen.
Et øyeblikk sto han i tanker. De mystiske lysglimtene var tydelige å se på toppen av vollen. Han svelget. De fleste så på Smøl voll som en ødemark. Men det var aldri helt øde. Det var alltid noe der ute. Så hørte han lyden. En sirene skar gjennom natten og de susende luftmassene.
Han krysset gårdsplassen. Svinegården hadde tilhørt fa-milien i fire generasjoner. Det var en stolt tanke at sønnen hans ville bli den femte. Men Claus var ikke klar for noe generasjonsskifte i natt. Han hentet bestefarens haglgevær ute i redskapsskuret før han trasket ut i mørket.
Han satte foten i det høye, viltvoksende gresset bak gjerdet og gikk oppover skråningen. Lukten av våt jord var tung i nesa. Regnet slo øredøvende mot hetten på regnjakken, og det eneste orienteringspunktet var de hvi-te lysglimtene på bakkekammen. Han vurderte å tenne lommelykten. Gresset skjulte lumske revehi og glatte steiner, men han hadde ikke lyst til å gjøre seg synlig i mørket.
Sirenen lød som babygråt gjennom vinden. Lyden vekket løsrevne barndomsminner. Historiene om den synske Jomfru Fanny. En ugift kvinne fra 1800-tallet som gikk igjen i svart konfirmasjonskjole. Hun hadde overlevd en alvorlig febersykdom og blitt synsk. Om nettene jamret den bitre jomfruen seg med hes røst på evig jakt etter en mann som hun kunne dra med seg ned i jorden.
Claus skottet bakover. Skimtet enkelte lys på gårdene som lå rundt vollen. Ute i horisonten skimret lyset fra månen i Flensborg fjord.
I det åpne terrenget kom vindstøtene i kraftige kast, og regnet feide over ham med skarpe, våte slag. Han hørte nå at sirenen ikke var Jomfru Fannys smertelige klage, men en mekanisk, skjærende lyd som ikke hørte til her ute.
“Det siste Claus rakk å tenke før han tumlet bakover, var at det var umulig, han måtte drømme fremdeles. For det var andre gang på tre dager at han så dette døde mennesket.”
Han stoppet et par meter fra lysglimtene. Knep øynene sammen. Det var et slags apparat. Det lignet en av de bevegelsessensorene som tente lyset i taket på forsamlingshuset. Denne var bare større, utstyrt med en blinkende LED-pære og festet på en stang som var stukket ned i jorden.
«Hallo …» ropte Claus nervøst.
Sirenen var øredøvende så tett på.
Han hevet stemmen. «Hallo! Er det noen her?»
Ingen svarte. Bare hans egne tanker som sa at han skulle snu, vente til det ble lyst. Men den sønderjyske ryggraden tvang ham til å bli stående. Han kunne ikke lyve for seg selv. Han hadde sett det. En skikkelse ved foten av apparatet.
Claus gikk et skritt nærmere. Han grep lommelykten og førte langsomt lysstrålen ned mot skikkelsen. Som en korsfarer med sitt ikon på vei ut i kamp knuget han haglgeværet, merket blodet banke i tinningene. Endelig traff lyskjeglen det som lå i gresset. I samme øyeblikk flådde et vindkast hetten av hodet hans. Redselsslagen knep han øynene sammen. Et utpint ansikt stirret rett på ham.
Det siste Claus rakk å tenke før han tumlet bakover, var at det var umulig, han måtte drømme fremdeles. For det var andre gang på tre dager at han så dette døde mennesket.
Carina Fockbek stirret ut av vinduet. Neglene trommet mot vinduskarmen. Hun så lyset fra lommelykten til Claus helt oppe på toppen av Smøl voll. Hva drev den tullingen med? Var det kanskje hjerteløst å sende mannen sin ut i et sånt uvær?
Hun gispet forskrekket. Lyskjeglen hadde vippet. Nå pekte den rett opp i luften. Carina tok et skritt tilbake. Det var romvesenene som ville ta med seg Claus! Da så hun to korte glimt. Ikke som de hvite som hadde vært der hele tiden. Disse var mørkere, oransje. Da de forsinkede lyd-bølgene fra haglgeværets to skudd nådde fram til Carina Fockbek, var hun allerede på vei mot telefonen.
Thomas Bagger (f. 1981) er utdannet medieviter og var på vei inn i IT-bransjen da han i 2017 bestemte seg for å bli forfatter. Mannen i tre deler utkom på dansk i 2021 og er første bok i en ny, kritikerrost serie.