Fredrik Di Fiore

Som redaktør i det lille forlaget Ena opplever jeg stadig at noen bøker ikke får den oppmerksomheten de fortjener. Derfor tok jeg selv initiativ til et intervju med Ragnar Aalbu, som i høst er ute med boka På bærtur.

Jeg møter Aalbu til kaffe og wienerbrød på Tangensenteret, Nesodden. Vi klemmer oss inn mellom noen pensjonister, og etter litt fomling med telefonen finner jeg endelig opptaksfunksjonen.

Foto: Han pensjonisten med hatten og brune bukser

Hva handler På bærtur om?
Den handler om en bærtur.

Kan du utdype?
Det handler om en bjørn som finner noe som må være verdens største blåbær. Og bjørnens strabaser for å få tak i dette bæret, som vokser så vanskelig til.

Var det vanskelig å bestemme seg for hva slags bær den skulle lete etter? Kunne det vært for eksempel rips? Eller stikkelsbær?
Siden jeg antar at de fleste bjørner foretrekker blåbær, ble det bare slik. Jeg legger alltid lista så lavt som mulig. Helst på bakken – rett i blåbærlynget.

Måtte du gjøre masse research i forkant?
Jeg liker ikke å gjøre research, så jeg finner bare på ting. Hele denne boka er funnet på.

Måtte du gjøre masse research i etterkant?
Nei. Barn legger jo ikke merke til ting som ikke stemmer; de er så små og veldig lette å lure. Og redaktøren min er ganske slepphendt, så jeg kommer unna med det meste.

“Nei. Barn legger jo ikke merke til ting som ikke stemmer; de er så små og veldig lette å lure. ”

Kunne boka handlet om en isbjørn eller for eksempel en pandabjørn? Sånne svarte og hvite som de har i Kina?
Isbjørn spiser stort sett bare is. Det er derfor de er såpass tjukke. Men dette kostholdet er jo umulig i sommervarm, norsk natur. Is som smelter i sola. Isbjørnene ville sulte ganske raskt – de ville ikke klart seg, ikke engang til side 48 i en bildebok. De ville gått ned til kaia her nede og tatt nærmeste båtis tilbake til Nordpolen.

Og pandaer?
Pandaer fins ikke, det trodde jeg alle visste. Det vil si, de er vel som enhjørninger omtrent, de FINS, men bare som kulturelle fenomener.
Hva med…
(Her unnskylder Aalbu seg, og forsvinner på toalettet. Eventuelt på NAV-kontoret, vegg-i-vegg. Jeg ser ikke hvilken dør han velger, for det ligger rundt et hjørne. Jeg blir sittende og tromme med fingrene på bordplaten, helt til en pensjonist ber meg holde opp. Aalbu kommer tilbake.)
Var du på do?
Ja.
Du vet det ligger en i andre retningen, også? Mot Jernia?
Jeg vet det nå.
Det er kortere å gå.
Akkurat.
Ikke så mye folk.
Hadde du flere spørsmål om boka?
Egentlig ikke. Men jeg kan sikkert komme på noen.
Ok.
…
…
Spiser du mye blåbær selv?

(her fikk jeg en innkommende samtale fra forlaget, som lurte på hvorfor jeg ikke var tilstede på jobb. Deretter unnskyldte Aalbu seg, med at han måtte «levere en faktabok på biblioteket»)

“Jeg legger alltid lista så lavt som mulig. Helst på bakken – rett i blåbærlynget.”