Frits de Bourg er en skjult juvel i norsk krim. Han skriver i klassisk hardkokt amerikansk stil med handling fra det norske sosialdemokratiets storhetstid på femtitallet. I sin fjerde roman, Rød desember, leverer den Riverton-nominerte forfatteren nok en stilfull, drivende spenningshistorie fra Drammens skyggeside.

At du har opplevd femtitallet selv og kan ta miljøskildringer fra eget hode, er jo et fortrinn. Men hva er det med den tiden som kan gi spenningslitteraturen noe ekstra?

– Femtitallet var en tid med raskt økende velstand; vi fikk Husbanken og 45 timers arbeidsuke, og vanlige familier ble i stand til å kjøpe kjøleskap, vaskemaskin og støvsuger. Men samtidig var det en tid med stor spenning i befolkningen, mellom de som valgte rett og de som valgt feil under krigen. Valg som splittet familier og etterlot sår som aldri skulle gro. Gammel urett som aldri ble glemt ga næring til hevntanker. Og, som ikke det var nok, henger det en stor mørk sky over hodene på folk: trusselen fra øst og den kalde krigen med sin nesten hysterisk frykt for atombomben. En utmerket lapskaus å servere god krim av.

“Gammel urett som aldri ble glemt ga næring til hevntanker. Og, som ikke det var nok, henger det en stor mørk sky over hodene på folk: trusselen fra øst og den kalde krigen med sin nesten hysterisk frykt for atombomben. En utmerket lapskaus å servere god krim av.”

- Og når handlingen i Rød desember starter har man vel en helt spesiell situasjon i maktforholdet mellom øst og vest?

– Det stemmer, det ble kalt «Sputniksjokket». Da Sputnik 1 ble skutt opp 4. oktober 1957, ble det klart at Sovjetunionen lå ett skritt foran USA i rakett-teknologi. De hadde langtrekkende bæreraketter som kunne utstyres med atomstridshode, USA hadde det ikke. Denne skjevheten i terrorbalansen skapte et vindu på noen måneder der USA og NATO var stilt sjakkmatt. USA kom med sin militære tretrinnsrakett Juno 1 først i slutten av januar 1958.

Men det er også andre ting som er forlokkende for Frits de Bourg ved det å legge handlingen et stykke tilbake i tid:

– Det er min mening at det blir bedre krim når det er protagonistens skarpsindighet som står for oppklaringen; uten hjelp av DNA, datanettverk og digitale spor lagt igjen ved bruk av mobiltelefoner og plastkort, eller med behendig assistanse av alle overvåkingskameraene som finnes på annethvert gatehjørne. For selv om femtitallet er vår nære historie, ble forbrytelser fremdeles oppklart som i Sherlock Holmes tid.

“Det er min mening at det blir bedre krim når det er protagonistens skarpsindighet som står for oppklaringen; uten hjelp av DNA, datanettverk og digitale spor lagt igjen ved bruk av mobiltelefoner og plastkort, eller med behendig assistanse av alle overvåkingskameraene som finnes på annethvert gatehjørne.”

– Og da skjønner vi at Nicolay Wolff, hovedpersonen i romanene dine, må være en smart fyr, siden han har klart seg bra så langt. Han er journalist i KrimMagasinet, som han også grunnla, men hva er det som driver ham til å gå så grundig inn i sakene?

– Nicolay Wolff er en firkantet kloss som prøver å passe inn i et trekantet hull, og han lider av for mye empati til noen gang å bli rik på det han driver med. Det har han da også innsett, derfor har han overlatt driften av KrimMagasinet til sin lesbiske sekretær, Esther. Egentlig er han, uten at han er seg det bevisst, mer interessert i menneskene enn i sakene. Det er derfor det kan virke som om han vikler seg inn i de mest håpløse tilfellene. Da hjelper det heller ikke stort i positiv retning at han er litt for glad i det avhengighetsskapende opiatet kodein og at han har et anstrengt forhold til autoriteter.

Denne empatien viser seg også i Rød desember, da Wolff kommer over en ung kvinne som ligger påkjørt, død og forlatt langs veien vest for Drammen. Når hun i tillegg tilhører en temmelig lukket sekt, blir Wolff virkelig interessert i saken.

Her ligger det større ting enn han kanskje forestilte seg?
Det gjør det, og Wolff får det første varslet da han oppdager at det som ser ut som en vanlig trafikkulykke etterforskes av Politiets overvåkingstjeneste. Så møter han en kvinne som har mistet sin søster til sekten, men ikke alle snakker sant og ikke alle er det de utgir seg for å være. Snart skal det vise seg at sekten kanskje er hans minste problem og at det som lurer i bakgrunnen er mørkere og betydelig farligere.

Om bakteppet er preget av internasjonal maktkamp, finner handlingen i Rød desember for det aller meste sted langs – og i – Drammenselva og fjorden denne renner ut i. Da vi spurte Frits om det ligger en egen episk kraft i en by som er så knyttet til et kraftfull vassdrag, valgte han å svare med et sitat fra romanen:

“Etter Gulskogen, da bebyggelsen begynte å bli mer glissen, kunne jeg skimte Drammenselva mellom husene; denne hovedpulsåren som brakte tømmer til store, støyende maskiner som omdannet Buskeruds skoger til cellulose og papir. Uten elva, ingen industri – ingen industri, ingen by.”

I hans forrige bok Dødens elv var også - som tittelen mer enn antyder – Drammenselva sentral. Denne romanen ble nominert til Riverton-prisen og er blitt dramatisert av Radioteatret til årets påskekrim. NRK har lagt mye ressurser på å omskape Frits de Bourgs krimunivers til drivende radioteater. Detaljer skal være korrekte, som at når Wolff kjører, hører vi autentisk lyd fra en Morgan.

– Hvordan opplever du at din egen fantasiverden plutselig kommer til liv på denne måten?

– Veldig tilfredsstillende! All ære til skuespillerne, spesielt Maria Bock og Mads Ousdal, som har hovedrollene. Og profesjonaliteten til hele NRK-teamet som har imponert meg stort. Det pussige er at når jeg skriver om Ulla og Nicolay nå, er det ansiktene til Maria og Mads jeg ser, rett og slett fordi de spiller rollene så suverent. Jeg har ikke hørt det ferdige produktet ennå, men jeg gleder meg som en unge til påske.

Frits de Bourg (f. 1946) er fra Drammen, men bor i Sandefjord. Forfatteren har hatt et mangslungent yrkesliv, og debuterte med En kald død i 2013. Rød desember er hans fjerde krimroman.