Han er utdannet psykolog og politi og jobber til daglig med overgrepssaker i KRIPOS. Nå debuterer Filip Lundhaug (34) med Sorte hull, en psykologisk spenningsroman om fravær og tap. I en manns – og i en ung jentes liv.
Hvordan fikk du ideen til denne romanen?
Da jeg begynte å skrive, leste jeg en del amerikansk krim i hardkokt-sjangeren av forfattere som James Crumley, Ross Macdonald, James Ellroy og Raymond Chandler. I tillegg hadde jeg nylig sett HBO-serien True Detective. Både bøkene og den TV-serien var krimfortellinger der karakterene og stemningene var viktigere enn plottet, men hvor man likevel ble dratt inn i historien. Jeg ville begynne med noe sånt, med en sånn karakter og jeg ville skrive i jeg-form, så man kunne komme tett på ham. I tillegg visste jeg at det skulle begynne med en eldre kunstnertype med en mørk hemmelighet, og at en jente var borte. Så tok jeg det der ifra.
Hvorfor ville du skrive akkurat denne historien?
Det ville jeg ikke. Den bare kom. Da jeg begynte å skrive for alvor jobbet jeg i politiet med seksuelle overgrep. Jeg visste at det ville være en del av tematikken for romanen. Jeg ville lage en karakter som hadde jobbet lenge med etterforskning av vold og overgrep, og jeg ville at han ikke skulle være så godt rustet til å håndtere det. Og så skulle det være en jente som hadde glippet mellom fingrene våre.
Hvor hentet du inspirasjon til hovedpersonene fra?
Isak Rød er inspirert av privatetterforskerne i hardkokt-krimmen jeg leste på den tiden, og av Rust Cohle i TV-serien True Detective. Lukkede, pessimistiske og kyniske menn. Ingen ting av det de sier, hvert fall når man først blir kjent med dem, tilsier at de skulle ofre noe for enkeltmennesker som lider. Men så gjør de det da. I tillegg hadde jeg selv begynt å jobbe med seksuelle overgrep og vold, og jeg stilte meg selv spørsmålet: Hvis jeg hadde vært mer alene, og mer lukket, og jobbet med dette i mange år - hvordan hadde jeg hatt det da? Jeg ville også at han skulle være interessert i fysikk og astronomi. Det er noe massivt, dødt og uforståelig over verdensrommet. Det passet Isak. Jenta som er forsvunnet, Emma, er ikke inspirert av noen karakterer fra fiksjonen. Mest av alt er hun nok ubevisst inspirert av medfølelsen min med alle de utsatte for vold, overgrep og omsorgssvikt som vi ikke fanger opp, de som ikke får den inngripen de hadde trengt.
Hvordan jobbet du frem historien?
Jeg skrev langt over halvveis uten noe mer enn en A4 side med noen stikkord om hvor jeg hadde tenkt meg. Så begynte jeg å planlegge mer, men da var det jo alt for seint. Jeg gjorde minst mulig research. Jeg så Cosmos, en tv-serie om verdensrommet. Og så leste jeg Syv korte leksjoner i fysikk, en deilig liten bok. Når jeg syntes jeg skrev for platt leste jeg Hemingway. Når jeg syntes jeg skrev for kronglete leste jeg Ellroy, som ofte holder setningene sine nede på et par ords lengde. Når jeg syntes jeg skrev for kjedelig så jeg noen thrillere. Nattsvermeren, husker jeg. Det har ikke akkurat vært en ryddig prosess.
Du er utdannet psykolog og politi. Hvor stor betydning har det hatt i arbeidet med boka?
Det har hatt stor betydning. Jeg skrev i tidsnød, og bestemte meg tidlig for at Isak skulle være politi, og kameraten hans, Melvin, skulle være psykolog. Det blir litt mindre research da. Jeg ville skrive, ikke google. I tillegg passer jo begge fagbakgrunnen til tematikken og handlingen. Men samtidig skulle ikke Isak og Melvin være typiske politifolk og psykologer, hvis det finnes. De ble kjent med hverandre mens de begge sonet en fengselsdom. Og Isak er ikke en moderne etterforsker. Til det er han litt for glad i magefølelse og for lite omhyggelig med hvordan han leter etter bevis og tar avhør.
Hva synes kollegene dine i Kripos om at du nå debuterer som krimforfatter?
Ganske lenge i skriveprosessen var det bare kona som visste at jeg skrev. Kollegene mine ble overrasket da jeg fortalte det. Den første gangen jeg fortalte det la jeg det også fram litt rotete, og det ga nok en viss oppbygging av spenning. Det så ut som om de trodde jeg skulle fortelle at jeg hadde gjort noe kriminelt. Nå tror jeg de synes det er spennende.
Hva er det beste – og det verste - med å være forfatter?
Hm, er jeg forfatter nå? Det tror jeg at jeg må se litt an. Det beste hittil er å få en god idé til en formulering eller de første setningene i en ny historie mens jeg står i rulletrappa eller sitter på toget. Det verste er å ta steget, sende boka til trykk og ut i bokhandlene, min indre kritiker som sier: Men dette er jo ikke bra nok.
Hva skal din neste bok handle om?
Etter at jeg sendte Sorte hull til forlaget begynte jeg på en ny historie. Den har ligget brakk lenge, men et par av karakterene har jeg veldig sans for. Nå og da får jeg ideér til nye historier, med det er bare glimt. Hva det skal handle om aner jeg ikke. Noen av idéene som dukker opp involverer Isak Rød, Heidi Sande og Melvin Dunner. Andre idéer innebærer helt nye universer.
Hvilken bok skulle du gjerne ha skrevet?
Slakterhus 5 av Kurt Vonnegut. Det var da jeg leste den på videregående at jeg fikk sans for å lese. Jeg hadde funnet noe glede i lesing før også, men i blant var jeg i tvil: Bøker – skal jeg gidde det? På det punktet i en ung manns liv er det viktig å komme over riktig bok. Slakterhus 5 er kort og tar opp cirka halvparten av de store spørsmålene som finnes om menneskelivet. Og så er det tidsreiser.
Hvem er din favorittforfatter?
Jeg har ikke funnet noen forfattere hvor jeg synes nesten alt er veldig bra. Men jeg har mye ulest, da! I krimsjangeren synes jeg Peter Temple har mye bra. Hvit Kyst og Sannhet ville nok begge kommet med om jeg måtte lage en liste med de fem beste krimbøkene jeg har lest. Hemingway har jeg også hatt mye glede av.
Hva gjør du når du ikke skriver?
Da er jeg pappa.
Filip Lundhaug (f. 1985) er utdannet politi og psykolog. Han har jobbet med psykoterapi, forskning, etterforskning og etterretning knyttet til seksualforbrytelser. Han jobber nå i KRIPOS. Lundhaug er født og oppvokst i Farsund og bor nå i Oslo med kone og barn.