Sju år etter brakdebuten med Da Henrik Husten kom hjem som han fikk Sørlandets litteraturpris for, er Bård Nannestad klar med sin andre roman. Mannen som elsket livet er en frodig og vilter fortelling fra slutten av forrige århundre der dop, uteliv og vennskap står sentralt.
Hvordan fikk du ideen til denne romanen?
Jeg ønsket å skrive om 90-tallet i Oslo, alle club-scenene som dukket opp, musikken, de nye rusmidlene og årtusenskiftet som nærmet seg med alle sine spådommer om endeliktet. Fra begynnelsen var jeg bestemt på at jeg ikke ville skrive en lidelseshistorie – den klassiske fortellingen om rusmisbrukeren det langsomt går til helvete med. Jeg ville skrive om 90-talls-generasjonens rusopplevelser, men uten å moralisere. Jeg har brukt ti år på å skrive denne historien og den har nok endt opp annerledes enn slik jeg først tenkte. Men sånn er det gjerne. Historier utvikler seg underveis, men jeg tror fremdeles det finnes elementer av den opprinnelige ideen i den ferdige romanen.
Hvorfor ville du skrive akkurat denne historien?
Jeg ønsket å skrive en historie om en tid jeg var vitne til. Jeg ville skrive om mennesker som ikke trives i A4-formatet. Folk som tør å gå sine egne veier, mennesker i randsonen som gjør andre valg enn de jeg selv har gjort opp igjennom. Jeg liker å tenke at det handler om et slags menneskelig prosjekt, å skildre mennesker som av mange blir fordømt på grunn av sine til dels ekstreme handlinger. I stedet har jeg forsøkt å skildre disse folka med respekt og kjærlighet, og å se forbi handlingene deres og beskrive dem gjennom deres egne drømmer og lengsler.
“Jeg ville skrive om mennesker som ikke trives i A4-formatet. Folk som tør å gå sine egne veier, mennesker i randsonen som gjør andre valg enn de jeg selv har gjort opp igjennom. ”
Hva er det med 90-tallet som fascinerer deg?
Jeg fascineres av den voldsomme kontrasten til det åndsfraværende 80-tallet. De fire, fem første årene av 90-tallet var det tøffe tider etter oppturen på 80-tallet. Årtusenskiftet nærmet seg med store forventninger og med samtidige spådommer om endeliktet. Det var et tiår med store omveltninger. Det starta med Gulfkrigen som på mange måter var min ungdomsgenerasjons første krig. På slutten av tiåret blomstret økonomien igjen med alle muligheter det ga. Den elektroniske revolusjonen skøyt fart. Samtidig utviklet det seg en ny ungdomskultur, så og si fri for politiske utopier, som jeg synes er interessant i lys av de foregående ti-årene.
“Jeg fascineres av den voldsomme kontrasten til det åndsfraværende 80-tallet. ”
Du var selv en ung mann på den tiden – i hvor stor grad er dette en selvbiografisk roman?
Jeg fascineres av den voldsomme kontrasten fra det åndsfraværende 80-tallet. De fire, fem første årene av 90-tallet var det tøffe tider etter oppturen på 80-tallet. LES MER
Alt man skriver har selvbiografisk karakter, men samtidig ikke. Ingenting av det som skjer i romanen er selvopplevd, men det er sånn når man skriver at man leter etter tanker og følelser i seg selv som man bruker når man utvikler karakterene og skriver ut handlingen. Det finnes noe av meg i alle karakterene i boka, men ingen av dem er meg. Jeg var 23 år i 1990 og var i en slags utkant til flere av miljøene som beskrives i boka. Jeg har kunnskap om disse miljøene og veit hva jeg skriver om. Ingen ting i boka har skjedd, samtidig kunne alt som skjer i boka ha skjedd, ikke med meg, men med noen andre. Jeg fikk en bekjent til å lese manuset for en tid tilbake. Han lot seg spesielt begeistre av barndomsskildringene og sa til meg at jeg hadde skrevet om vår felles oppvekst i Nittedal. Det er tankevekkende når faktum er at ingenting av det som skildres er faktisk hendelser.
Hvordan jobbet du frem fortellingen?
Jeg brukte tre år på å skrive et råmanus på nesten tusen sider der jeg ga etter for alle innfall som dukket opp underveis, og uten å tenke form eller struktur. Deretter jobbet jeg frem strukturen, skreiv om, forkasta, skreiv nytt, forkasta igjen, og vips, ti år seinere var boka ferdig.
Hva slags utfordringer støtte du på underveis?
For meg er form og struktur alltid det mest utfordrende. De enkelte scenene kommer som regel lett til meg, men å sette alt sammen inn i en ramme byr på utfordringer. Som regel tyter det godt ut i alle kanter. Ramma blir for trang, for vid, for høy, for brei. Det har handlet om å forsøke å finne et fokus og luke ut alle innfallene, få mye kjeft fra redaktøren min og gyve på igjen, skrive om, og ikke gi seg.
“Som regel tyter det godt ut i alle kanter. Ramma blir for trang, for vid, for høy, for brei. ”
Hva var det morsomste med å skrive denne boka?
Det må være å vanke sammen med alle karakterene i boka over så lang tid, bli kjent med dem, le sammen med dem, fortvile, grine, juble, feste og gå gjennom tykt og tynt sammen. Det handler om å bli kjent med folk som jeg nå har blitt glad i.
Hva skal din neste bok handle om?
Det holder jeg for meg selv enn så lenge. Jeg er i gang med flere prosjekter og det er aldri godt å vite hvilke historier som kommer til meg. Det eneste jeg kan røpe er at den skal handle om folk.
Hvilken bok skulle du gjerne ha skrevet?
Min neste.
Hvem er din favorittforfatter?
Jeg har ingen spesielle favorittforfattere men har alltid vært glad i gode fortellere. Steinbeck, Tolstoj, Mykle, Dickens, Thomas Wolfe og Raymond Carver, for å nevne noen. Av nyere norske forfattere har jeg stor respekt for Lars Ove Seljestad, Dag Solstad, Kyrre Andreassen og Eivind Riise Hauge. I Arendal, der jeg har bodd de siste 18 årene, har vi et godt forfattermiljø. Sånn sett må jeg si at Arendalsforfatterne, Gaute Bie, Birger Emanuelsen, MiRee Abrahamsen og Benedicte Meyer Kroneberg er blant mine favoritter.
Hva gjør du når du ikke skriver?
Jeg arbeider som psykiatrisk sykepleier, noe jeg har gjort i snart 20 år. Ellers går tiden med til familie, venner, musikk, mat, kunst og et fantastisk lite barnebarn som jeg er så heldig å ha blitt bestefar til.
Bård Nannestad (f. 1967) er forfatter og sykepleier. Han er vokst opp i Nittedal og bor nå i Arendal. Han arbeider som psykiatrisk sykepleier. Nannestad debuterte i 2012 med romanen Da Henrik Husten kom hjem, som han fikk Sørlandets litteraturpris for.
