Elisabeth Thorsen er domkirkeprest i Oslo. Før påske debuterer hun med Komposisjoner av lys – en brennaktuell roman med scener og dialoger fra et år i presten Mettes liv, fra januar til desember 2020. Et år preget av store temaer som klimasaken, Black lives matter-bevegelsen og koronapandemien. Og håp.

Hvordan fikk du ideen til Komposisjoner av lys?

I fjor på denne tiden, da landet stengte ned samtidig med at våren sakte kom, satt jeg stadig oftere ute på en liten glassveranda vi har. Der kunne jeg ha teamsmøtene med de andre på jobben, ta telefonsamtaler og også innimellom jobbe med egne tekster og skriving.
Siden samfunnet sto overfor noe jeg tenkte ville kreve at vi så håp og lys, lurte jeg veldig på hvordan man kunne ”lage det”. Jeg er jo vant til å ha kirkerommet. Vant til å kunne bruke det i møte med det som er vanskelig og tungt. Men da landet ble stengt ned, måtte det jo gjøres på andre måter. Jeg begynte å lurte på hvor vidt man kunne ”skrive håp”. Jeg hadde lyst til å forsøke.

Fra mitt eget liv, fra arbeidet som prest, men kanskje mest fra romaner og lyrikk jeg har lest, vet jeg at håpet ikke kan være livskraftig hvis det ikke springer ut av noe som oppleves som håpløst. Det kan virke rart, men livet blir liksom styrket av å lese om andre som kjenner på den håpløsheten eller ensomheten jeg selv sliter med.

Ute på glassverandaen begynte jeg å skrive ned noen såre situasjoner og inntrykk. Ting som har skjedd som jeg ikke har kunnet glemme. Etter hvert kom nye assosiasjoner, og ideene til romanen vokste parallelt med at fantasien min tok over. Det var noen rare og skjøre små tekster som kom ut. Jeg begynte å lure på hva slags håp de bar. Ja ikke bare det, jeg begynte å lure på om de bar håp i det hele tatt. Etter hvert ble skrivingen til en undersøkelse av hva livet egentlig består av.

“Etter hvert ble skrivingen til en undersøkelse av hva livet egentlig består av. ”

Og hva med tittelen, hvordan fant du frem til den?

På verandaen var jeg omgitt av vårlyset. Jeg følte at det nærmest plantet seg i meg som en metafor. Jeg tenkte jeg ville finne ut av hva som gir livet lys. Hva som får livet til å skinne, og om livet kan skinne selv i tunge tider. Jeg begynte å lese om lys. Fra bibelen kjenner jeg jo til hvordan lyset brukes som en bærende metafor. Likevel visste jeg lite om hva lys rent faktisk er. Jeg kom inn på Isaac Newton. Han var jo den første som så med egne øyne at hvitt lys består av farger. Jeg hadde ikke tenkt på det siden jeg lærte om lyset og prismet på skolen, men nå begynte jeg å lese systematisk om arbeidet hans med lyset og boka Optics. Jeg lyttet til podcasts og forelesninger. Til sammen gjorde dette at jeg følte jeg kom inn i en ny og stor verden. Jeg ble overrasket og glad da jeg oppdaget at Newton var i karantene da han gjorde sine oppdagelser om lyset. Det ga et slags fellesskap! Det var spennende å finne detaljer i brevet han skriver til en venn om at han er drevet fra Cambridge av pesten, at han har det tungt, og at han sliter med tunge tanker. Og så er det dette lyset som gjør ham glad. Og det kan jeg jo kjenne meg igjen i. Han skriver at fargene i det hvite lyset er the most surprising and wonderful composition.

Så det var Newton som ga meg tittelen! I et brev han skrev for 350 år siden! Skjult i det hvite lyset, finnes fargekomposisjonene. Jeg synes jeg har opplevd at det finnes vakre komposisjoner skjult i menneskenes liv også.

Du har skrevet en såkalt fragmentroman der glimt av situasjoner, stemninger, og refleksjoner veves sammen. Hvorfor har du valgt denne formen?

Det kjennes egentlig ikke ut som at jeg valgte denne formen. Mer som at det var ”slik det ble”. Jeg fikk tro på å beholde og utvikle formen på grunn av det med Newton. Plutselig passet det liksom sammen. Året 2020, det fragmentariske og det å lete etter lys, mening og komposisjon.

Hva var det som fikk deg til å bestemme deg for å skrive en roman?

Jeg fikk jo et spørsmål fra forlaget om jeg ville skrive. Det spørsmålet kom i februar i fjor. Jeg visste med hele meg at jeg ville, men det var det spørsmålet som fikk meg til å bestemme meg. Jeg tror ikke jeg hadde kommet i gang dersom jeg ikke hadde fått den oppmuntringen.

Har du alltid hatt en drøm å bli forfatter?

Jeg har nok det. Men det har for det meste vært en hemmelig og litt sånn tabuisert drøm. Det å bli forfatter var liksom mer enn man kunne drømme om. Men de siste årene har jeg likevel sagt det til familie og venner: at jeg hadde den drømmen. At jeg veldig gjerne vil være forfatter den siste delen av livet mitt.

Hvordan føles det nå som du faktisk er det?

Men er jeg det nå da? Noen har en eller annen gang sagt til meg at man er ikke forfatter før man har gitt ut minst tre bøker. Den ”pekefingeren” sitter. Men jeg kjenner en sånn boblende glede over at jeg er i gang. At det er blitt en bok. At jeg fant en måte å skrive på – og en form. Men jeg føler jo også på en spenning som ikke bare er god. Det er skummelt med hvordan dette vil bli lest. Hva kritikerne vil si og så videre. Men jeg liker spørsmålet ditt!

Mette i boken er prest. Det er du også. Hvor mye har du hentet fra ditt eget liv i skrivingen?

Det er litt vanskelig å svare på. Det er noe fragmentert over det også. Biter og broker fra mitt eget liv er blandet sammen med observasjoner, tanker og ren fantasi. Men følsomheten vet jeg kommer 100% fra mitt eget liv. Jeg tror ikke man kan beskrive følelser man ikke selv på en eller annen måte har følt.

“Jeg ble overrasket og glad da jeg oppdaget at Newton var i karantene da han gjorde sine oppdagelser om lyset. Det ga et slags fellesskap!”

Hvordan har koronapandemien og nedstengningen av samfunnet påvirket arbeidet med boken?

En periode var arbeidstittelen ”Koronaevangeliet”. Jeg følte at selve pandemien var som et prisme man kunne se livet gjennom. Ja, at koronaen gjorde at jeg kunne se noen ”farger ved livet” jeg ikke hadde sett før. Det handlet om at jeg begynte å tenke annerledes om relasjoner, familiebånd og vennskap, men også om troen min og det å være prest. Og slik tenker jeg jo at evangeliet skal virke også. Det skal hjelpe oss å se hvor vakkert livet er komponert.

Romanen handler om flere store temaer og ved siden av pandemien skriver du om Black lives matter-bevegelsen og klimakrisen. Kan du si noe om hvorfor?

Jeg ville forsøke å skrive så tett opp til min egen tid som mulig. Jeg tror jeg ville gjøre det fordi jeg ofte føler det er vanskelig å være til stede i min egen tid. Skjønner du hva jeg mener? Jeg synes ofte det er vanskelig å være til stede i livet sånn som livet er. Jeg bruker ofte Halldis Moren Vesaas´ linjer i diktet ”Til mor” til å hjelpe meg å ikke slutte å forsøke. Hun skriver: Dette å vere i livet, åpen for alt i kring/ bunden med sterke røter, til menneske og til ting … er det som gir meining til ferda … og let deg få kjenna deg rik.

”Å være i 2020” følte jeg handlet om å ”være i Black lives matter-bevegelsen og klimakrisen”. Hvis jeg skulle være ”åpen for alt ikring” måtte jeg også skrive om det. Derfor lar jeg romanpersonen Mette begynne å bruke almanakken til å notere også slike storpolitiske ting når alle avtalene etter hvert må pusses ut.

Som hos meg selv, lar jeg store hendelser fra aviser og fjernsyn, få en annen plass i dagene hennes enn det de eller ville hatt. Klimasøksmålet mot Den norske stat gjør inntrykk, og blir noe som blander seg med hennes egne naturopplevelser. Det som skjedde med George Floyd og som utløste store demonstrasjonstog i Oslo, påvirker prekenskrivingen hennes og lar henne forstå hva pinsefeiringen egentlig handler om.

Men boken handler også om kjærlighet – og håp. Er det håp for fremtiden, tenker du?

Ja, det er håp. Det vil alltid være håp. Men håpet finnes der vi gjerne ikke tror det er.
Da jeg var ungdom samlet jeg på sitater. Jeg skrev dem ned i en notisbok, men føyde ikke alltid til hvor jeg hadde dem fra. Etter hvert kunne jeg mange av disse sitatene utenat. Notisboken er borte, men mange av setningene sitter. Et sitat var: ”Keep staring at the wounded place. The healing will rise from there.” Jeg har forsøkt å finne igjen opphavspersonen, men jeg husker det antakelig ikke ordrett, så det dukker ikke opp når jeg googler. Det jeg lærte fra dette sitatet, er å gi oppmerksomhet til sårene i livet. Våge holde blikket der. Og jeg opplever at jeg har erfart at det ”reiser seg en heling derfra”. Ikke på en sånn måte at alt det vanskelige blir borte, men mer som at det stiger et håp fra det vanskelige. Det kan likne på det som skjer om våren: Vi må følge med på den sorte jorda og de døde bladene hvis vi vil se lyset i de grønne nye spirene som kommer.

“Ja, det er håp. Det vil alltid være håp. Men håpet finnes der vi gjerne ikke tror det er. ”

Hvordan har du selv opplevd det siste året?

Jeg var lettet da jeg så nyttårsrakettene ved inngangen til 2021. Jeg tenkte at jeg var så ferdig med 2020, så sliten av alt sammen. Men det har også vært et veldig positivt år. Skrivingen har gitt meg glede og viktige utfordringer. Tiden sammen med mine aller nærmeste har gjort oss mer sammensveiset og skapt en større åpenhet mellom oss. Og jeg har fått være mye ute i lyset i 2020. Det sitter i kroppen. Det vil jeg ta med meg videre.

Har skrivingen gitt mersmak?

Ja, det har den! Jeg er i gang med oppfølgeren til Komposisjoner av lys. Den har Tyngdekraft som arbeidstittel, og i denne romanen er det Mettes mann, Gustav, som har jeg-stemmen. Newton fortsetter altså å være en følgesvenn, og vi forlater ikke lyset, men vi går mer inn i ”tyngden”. Det som drar oss nedover. Det som gir oss bakkekontakt. Det som gjør det mulig for oss å leve, bevege oss og forflytte oss på jorden. Det er spennende å gi stemme til en mann, og la ham være i dialog med figuren jeg har skapt i bok én. Det er også spennende å se om Mette klarer å bruke tyngdekraften til å bevege seg videre som menneske – sammen med sine.

Elisabeth Thorsen (f. 1966) har skrevet store og små tekster i skjæringsfeltet teologi, psykologi og filosofi. Hun er mor til to voksne barn, og har en kjæreste hun bor sammen med i Oslo. Thorsen er utdannet teolog og ordinert prest. Hennes nåværende stilling er ledende domkirkeprest. Thorsen er fra Skoppum i Vestfold. Komposisjoner av lys er hennes første roman.

Les et utdrag fra Komposisjoner av lys her.

Bestill boka her.