Slagmark er Roar Ræstads fjerde og siste frittstående spenningsroman om politimannen Gabriel Navarseth i det okkuperte Trondheim. Med denne imponerende kvartetten har han sannsynligvis skrevet det største kriminallitterære verket om krigen i Norge. Redaktør Marius Aronsen tok en prat med forfatteren, som har levd med dette universet i ti år.

Bestill Slagmark her. — Bestill *Slagmark* **her**.

M: Da jeg leste de første romanene dine, slo det meg at du var ekstremt god på å stramme fortellingen godt til rundt hovedpersonen, Gabriel Navarseth, legg et skikkelig press på ham. I «Slagmark» kjenner vi dette godt igjen. Men denne gangen forteller du samtidig en historie fra et litt annet tidsplan. Du tenkte vel ikke det var noe du måtte for å gjør det enda mer spennende?

R: Kanskje ikke. I år er det faktisk ti år siden ideen om Navarseth ble unnfanget, og jeg begynte å skrive på fortellingen. Helt fra starten av var det klart for meg at hovedpersonen til tider ville befinne seg under et enormt press, og gjennom de tre tidligere bøkene har jeg fulgt karakteren Gabriel tett, stort sett på ett tidsplan. Derfor virket det litt forlokkende og gjøre en ny vri i denne boken. Da endte jeg opp med å veksle mellom de to historiene, som er spennende nok hver for seg, men jeg håper at de sammen kan gi leserne en ekstra intens opplevelse.

M: Slagmark er en frittstående roman, men den går videre med personer og hendelser alle som har lest tidligere bøker, kjenner. Den gangen for ti år siden, så du for deg at fortellingen skulle dit den går i Slagmark?

R: Faktisk hadde jeg skissert fortellingen, i hvert fall grovt sett, helt fram til fjerde bok. Men det skjedde selvsagt ting underveis, etter hvert som jeg sank ned i tematikk og fortelling, som gjorde at Slagmark ble til den historien som foreligger. Som sikkert mange forfattere har erfart, skjer det jo også noe med en selv i løpet av slike prosesser. I perioder lever man jo i et tilnærmet symbiotisk forhold til sine romankarakterer i et fiksjonelt univers som likevel oppleves høyst reelt i prosessen. Da kan fortellingen ta vendinger du ikke hadde sett for deg når du satt og plottet den noen år tidligere. Det er kanskje nettopp det som gjør skriving så spennende. Så har du i tillegg tilbakemeldinger fra en standhaftig redaktør som kan dytte fortellingen litt hit eller dit.

“I perioder lever man jo i et tilnærmet symbiotisk forhold til sine romankarakterer i et fiksjonelt univers som likevel oppleves høyst reelt i prosessen.”

M: De tidligere bøkene om Gabriel Navarseth har vist hvilken balansekunstner han har vært, der han opererer mellom okkupantenes sikkerhetspoliti, de norske politistyrkene og ikke minst motstandsfolka. Slagmarks handling er lagt til våren 45, og situasjonen er om mulig enda mer spent. Som en kollega av Gabriel sier: «Aldri hadde han følt seg mer usikker på hva som ville skje.» Høres ut som høvelig bakteppe for spenningsroman?

R: Ja, det skjedde utrolig mye på tampen av krigen, og etter at den var slutt. Det var lenge usikkert hva de nærmere 380 000 tyske soldatene i Norge ville finne på etter at Berlin hadde falt. Ville de kjempe til siste slutt, eller ville de overgi seg? Heldigvis valgte de det siste. Freden utløste en eufori av glede, samtidig som mange var traumatiserte og bar med seg stor sorg for tap av familiemedlemmer og venner. Andre fikk igjen utløp for hevntanker.

Rollene var nå byttet om. Oppgjørets time hadde kommet. Og akkurat det førte nok til en del usikkerhet for mange som hadde samarbeidet med tyskerne eller befant seg i gråsonen.

Det er en svært interessant periode, og den passer svært godt til å bygge spennende handling.

M: Det er ikke bare handlingen som blir spennende. Nettopp det at Gabriel prøver å gjøre «det riktige» med et bein godt planta hos okkupantene, har hele tiden satt han i store dilemmaer. Interessant fyr å følge, men også å skrive om, vil jeg tro?

R: Ja, så absolutt. I Trondheim i begynnelsen av Slagmark har presset lettet en god del fra forrige bok, men det går ikke så altfor lenge før det drar seg til igjen. Helt fra starten av arbeidet med serien slo det meg at Gabriel balanserer på en knivsegg der hvert minste feiltrinn kan ha fatale konsekvenser. Det gjennomsyrer historien: Hvem han kan snakke med, om hva, at han stadig må ta forholdsregler og ha evnen til å tenke framover, og ikke minst: alltid kikke seg bak skulderen. Å ha en karakter som settes under press er jo en av tommelfingerreglene i godt drama. For Gabriel blir dette tatt et steg videre. Det er også fascinerende å lese om de menneskene som faktisk levde slik under krigen, hvor de kunne bli tatt hvert øyeblikk.

“Helt fra starten av arbeidet med serien slo det meg at Gabriel balanseres på en knivsegg der hvert minste feiltrinn kan ha fatale konsekvenser.”

M: Tror du det har vært til hjelp å ha de rammene det historiske bakteppet og rollegalleriet gir? Eller har du noen ganger opplevd det som begrensende, at det har gjort det mer krevende?

R: Det er nok todelt. At det historiske bakteppet skal være så eksakt som mulig, setter noen begrensninger. Da får jeg et tilnærmet autentisk bakteppe, samtidig som jeg også oppdager hvor det er rom for å dikte videre, dette veves så sammen i fortellingen. Og med solide og sammensatte rollekarakter vil de bidra til å bære fortellingen. På en annen side må man jo også passe på at det er en rimelig grad av utvikling hos karakterene og at man som forfatter er konsekvent, så ikke samme karakter har blå øyne i en bok og brune i den neste.

“Det ble en del research, ja. Jeg fikk et par flotte turer sammen med dyktige byguider i Ålborg og Berlin.”

M: Apropos historisk korrekt: Etter tre romaner der man har kunnet følge Gabriels bevegelser på et kart over Trondheim sentrum, bærer denne gangen et fortellingsløp ut i Europa. Plottet er fiksjon, men dette betydde vel masse ny research?

R: Det ble en del research, ja. Jeg fikk et par flotte turer sammen med dyktige byguider i Ålborg og Berlin, samt hjelp fra en del arkiv i Danmark og Tyskland. I tillegg måtte jeg selvsagt lese meg en del opp. Jeg har vært gjennom store deler av den reiseruta som utfolder seg i boka.

M: Historien om Gabriel har et bra spenn gjennom krigsårene, og skrivingen har – som du sier – gått over ti år. Noen vil tenke at dette må vært et halsbrekkende prosjekt for en som også er familiefar og lærer på videregående skole. Har du nakkekragen på plass?

R: He-he. Nei, jeg er ikke der ennå. Jeg skal ikke underslå at det har vært strabasiøst til tider, men på mange måter står jo en slik modus operandi godt til serien – halsbrekkende.

Roar Ræstad (f. 1968) debuterte med Sovende hunder i 2014, den første romanen om Gabriel Navarseth. Ræstad har en master i historie fra NTNU og underviser på Strinda videregående skole i Trondheim. Sovende hunder ble nominert til Maurits Hansen-prisen for beste krimdebut i 2014.

Bestill Slagmark her.
Les et utdrag fra boka her.