En traumatisk hendelse fra fortiden fikk Chris Whitaker til å ta fatt på det som senere skulle bli hans gjennombruddsroman. Vi begynner med slutten er en helt usedvanlig historie om to typer familier – de vi fødes inn i, og de vi selv skaper. Boka har vunnet en lang rekke priser og er solgt til nærmere 30 land. Nå har endelig romanen kommet ut på norsk og vi har tatt en prat med forfatteren.
Hvor fikk du inspirasjonen til boka fra?
Jeg gikk ut av skolen uten vitnemål og hadde egentlig ikke noen plan, så jeg hadde mange forskjellige jobber en stund. Da jeg var tenåring jobbet jeg med å dele ut løpesedler, da jeg ble ranet. Jeg ble knivstukket og selv om legene lappet meg sammen, så satt de emosjonelle traumene virkelig i og var vanskelige å håndtere. Jeg sleit og klarte ikke å fokusere på noe annet enn å komme meg gjennom hver dag. Jeg visste ikke så mye om posttraumatisk stress-syndrom og syntes det var vanskelig å be om hjelp. Jeg sluttet etter hvert å sove, og begynte å ty til alkohol og narkotika.
Ting ble bare verre og jeg begynte å samle smertestillende tabletter, som en utvei. En kveld satt jeg meg ned for å ta dem alle sammen. Jeg skrev et brev til foreldrene mine, da jeg plutselig kom på en type terapi jeg hadde lest om, hvor man skriver om den traumatiske hendelsen, men endrer menneskene, settingen og utfallet.
Og slik materialiserte Duchess seg på papiret. Hun var liten, i utgåtte klær og cowboyhatt – alt ved henne skrek «offer».
Jeg følte meg hjelpeløs, så jeg skapte ei jente de fleste hadde avskrevet før hun fikk en ordentlig sjanse. Hun er tøff, fordi hun har måttet være det – fordi det var det jeg ville være. Jeg var sint, så hun brenner med et sinne som gjør det vanskelig å elske henne. Duchess vet ikke hvem faren hennes er, og det eneste som forhindrer at hun mister seg selv helt, er at hun finner en fjern tilknytning til en kjent fredløs når hun undersøker familietreet sitt.
Hun er omringet av andre karakterer som alle strever for å rømme fra fortidens skygger. Det kunne jeg også kjenne meg veldig igjen i.
Settingen flyttet jeg til USA. Når det kom til hva som skulle skje videre i historien var jeg ikke så sikker. Men hun fikk meg gjennom den ene natta, og mange flere senere. Å skrive denne boka reddet livet mitt.
Både karakterene og omgivelsene er detaljerte og godt beskrevet – hvordan jobbet du med alle elementene?
Jeg begynte med Duchess, og visste ikke helt hvordan jeg skulle skrive henne, så jeg bare følte meg fram gjennom scenene. Hun er tretten år, en wannabe-fredløs, og er det bankende hjertet i fortellingen. Hun er både stoisk og heroisk, har kort lunte, men er også morsom og utrolig beskyttende overfor den ødelagte familien sin.
Jeg brukte et år på å bare skrive hennes dialog. Da jeg begynte å skrive var jeg nærmere henne i alder og jeg leste også mye ungdomslitteratur, noe som hjalp meg på vei til å finne stemmen hennes. Hun er fortapt på så mange vis, og så desperat etter noe håndfast å klamre seg til, noe som kan gi henne en følelse av hvem hun er. Så når hun finner ut at en fjern slektning var fredløs, gir dette henne en historie. Det blir en familiegren hun kan holde fast ved.
Fra det punktet begynte jeg å bygge ut persongalleriet rundt henne. Walk er politisjefen og Duchess’ moralske kompass. Og så har vi moren og broren hennes – disse karakterene er kjernefamilien hennes. Jeg jobbet på bibliotek mens jeg skrev og brukte mange år på å studere kart og fotografier, samtidig som jeg leste både skjønnlitteratur og sakprosa fra California og Montana. Jeg ville at leserne virkelig skulle kunne rømme inn i disse sidene og jeg mener detaljene bidrar til å gjøre det mulig.
Hva var det som interesserte deg med bokas temaer? Det handler jo blant annet om urettferdighet, forløsning, straff, ensidig kjærlighet, anger, skam og lojalitet.
Jeg ville skrive en roman om et år i denne jenta og mannens liv [Duchess og Walk red.anm.], og det er vanskelig å pent og pyntelig oppsummere hva som skjer i et liv. Ting går opp og ned, fra de høyeste topper til de mørkeste daler – vi får følge denne jenta på veien til å bli voksen og finne seg selv, og vi ser politimannen miste seg selv, men samtidig finne ut hva som er det viktigste i livet. Det er kriminalitet i sentrum av historien, men jeg ville heller utforske hvordan folk rundt reagerer på forbrytelsen. Jeg var dessuten aldri interessert i å skrive endimensjonale karakterer for plottets skyld. Jeg tror at hvis du tilbringer tid med noen, så vil det på godt og vondt bli vanskeligere å plassere dem i bås, uavhengig av hva de har gjort. Det er i gråsonene livet skjer. Jeg har lært mye av egne feil, og vet mye om hvor lange skygger hendelser i fortiden kan kaste, og ved å håndtere denne tematikken håper jeg leserne kan føle med karakterene, le, gråte, og ikke minst føle, med dem.
Siden du selv er britisk, hvorfor valgte du å la historien utspille seg i USA?
Da jeg skrev som en form for terapi ble jeg anbefalt å endre stedet hvor traumet skjedde til det siste stedet jeg var lykkelig. Foreldrene mine skilte seg da jeg var liten, og jeg savnet ofte faren min. Han tok med broren min og meg på ferie til Florida – det var den perfekte turen. Og etter alt som skjedde med meg, så jeg tilbake på den turen og så en lykkeligere versjon av meg selv. Så Statene har en særegen plass i hjertet mitt.
En gang, da vi sto i kø i Disney World, kom vi i snakk med en familie fra Montana og de fremstilte hele staten som det vakreste stedet på jord. Så på mørke dager, da alt raste rundt meg, pleide jeg å sette meg ned ved pulten min, lukke øynene og reise de 600 milene til Montana for å tilbringe tid med karakterene mine. Det er et fantastisk sted, som en egen verden inni et land, og hele stedet egner seg utrolig godt til krimlitteratur. Jeg liker den beskyttede følelsen en småby gir, politiets uavhengighet; hvordan sheriffen styrer alt, og at alle plutselig kan bli mistenkt.
Boka har fått gode kritikker og flere priser. Hva har mottagelsen betydd for deg?
Når jeg begynner på ei bok, er målet mitt alltid at leserne skal like den. Så selv om det er fantastisk å få priser, så betyr det mer for meg at juryen har likt historien, har likt karakterene og latt seg rive med i livet deres en stund – det er den virkelige belønningen. Priser er fantastiske for å nå flere lesere, kanskje lesere som ikke vanligvis ville lest boka di, så det er i seg selv veldig fint. Jeg brukte så mye tid alene på å skrive denne boka og den føltes veldig personlig, så at den fikk denne mottagelsen er mer enn jeg kunne drømt om. Jeg er veldig bevisst på hvor heldig jeg er.
Du er tidligere aksjemegler – hvordan endte du opp som forfatter?
Et år etter jeg ble ranet, leste jeg en artikkel om en aksjemegler. Det virket som han hadde et bra liv (og han kjørte Ferrari!), så jeg bestemte meg for å hoppe bukk over at jeg er helt håpløs i matte og tigge meg til en jobb i finansdistriktet, og jobbet meg etter hvert oppover i bransjen.
«Det er bare en regel: Hvis du taper 20 000 dollar, så slipper du det du holder på med, og så setter vi oss ned for å finne ut hva som gikk galt», sa sjefen min den første dagen min på jobb.
Dagen etter tapte jeg to millioner dollar.
Jeg hadde tråkket over alle grenser, og så skjult tapet. Det var dumt av meg, og ulovlig, men heldigvis hadde sjefene sympati for meg og lot meg inngå en avtale om å betale tilbake halvparten.
Jeg var tjuefire år og skyldte selskapet en million dollar.
For andre gang i mitt unge liv, vurderte jeg å ta livet av meg. Men igjen var det skrivingen som reddet meg. Jeg jobbet hardt og betalte tilbake gjelden, og skrev når ting ble vanskelige.
Like før jeg fylte tretti, leste jeg en krimroman: The Last Child av John Hart. Like etterpå leste jeg et intervju med forfatteren hvor han snakket om at han ga opp en lukrativ karriere innen juss, for å kunne konsentrere seg om skrivingen. Jeg ble så inspirert at jeg sa opp jobben min dagen etter. Jeg kom hjem til den høygravide kjæresten min og sa «Overraskelse! Jeg er arbeidsledig og skal bli forfatter.» Hun var student på den tiden, så vi hadde ingen annen inntekt. Livet vårt endret seg over natta, og fremtiden så med ett ikke så lys ut. Likevel støttet hun meg, og jeg visste også innerst inne at jeg ikke var lykkelig.
Vi slet for å få endene til å møtes mens jeg hadde tre jobber og samtidig skrev på debutromanen min. Boka ble nominert til en stor pris. Jeg dro på den fancy prisutdelingen og turte ikke håpe på noe som helst, men til min store overraskelse vant jeg. Da jeg og kona mi kom tilbake på hotellrommet, så jeg på henne og begynte å gråte. Det hadde vært en lang og strabasiøs reise, ikke bare for meg, men for henne også.
Og nå, selv om jeg tjener mindre, så smiler jeg mer.
Chris Whitaker bor i Storbritannia med kone og tre små barn. Når han ikke skriver, jobber han deltid i det lokale biblioteket. Whitaker har tidligere gitt ut to bøker, og allerede for debuten mottok han CWW John Creasy New Blood Dagger-prisen.