Familie, fortid, kvinnekamp – og politikk. Det er stikkord for Trine Vollans nye roman Tider skal komme. En gjenkjennelig fortelling om å grave seg ned i historien for å bli kjent med seg selv, og for å komme nærmere de som er borte.
På tampen av bokvåren kommer forfatter, dramatiker og filmskaper Trine Vollan med en roman der handlingen er lagt til hjembyen Trondheim. Her har hovedpersonens mormor bodd et helt liv, og nå er hun død. Det setter i gang mange følelser og tanker hos barnebarnet Ada, som er nybakt mamma. Hva arver vi, og hva tar vi vare på? Hva legger vi fra oss, og hva tar vi med videre? Skal det gamle måtte opphøre for å gi plass til det nye?
Hvordan fikk du ideen til denne romanen?
Jeg har lenge vært opptatt at vi, i Norge i dag, sitter på toppen av kransekaka. Vi har kommet til dekket bord. Generasjonene før oss sørget for at vi har likestilling, likeverd, alle muligheter. Og jeg har tenkt: Skjønner vi det? Er vi takknemlige nok? Skjønner vi at alt vi har fått ikke er en selvfølge, alt kan bli tatt fra oss om vi ikke passer på?
Og så er det det med liv og død: Det utrolige i at et menneske blir til og borte: Hvordan kan noen som har levd, pustet, virket, vandret rundt og fylt sin plass på kloden ikke finnes mer?
“«Hvordan kan noen som har levd, pustet, virket, vandret rundt og fylt sin plass på kloden ikke finnes mer?»”
Denne gangen har du lagt handlingen til Trondheim. Hvorfor valgte du denne byen til denne fortellingen?
Jeg har skrevet en roman fra Stockholm og en fra Oslo. En av de andre byene jeg kjenner best er fødebyen Trondheim. Og Trondheim er en fin by når sola skinner!
Adas tanker kretser mye rundt spennet mellom fødsel og død – det at ting går i arv, men hva skal hun beholde? En ting er de konkrete tingene, alt mormor har samlet – men hva med verdiene, hvilke skal hun videreføre? Hva tenker du selv? Hva og hvor mye skal vil ta med oss?
Det er et spørsmål jeg har grublet mye på. Det er vanskelig å kvitte seg med gjenstander som syder av minner. Fatet med stråmønster som bestemor brukte til å servere snitter på, skåla vi spiste potetgull av på lørdagene. Og ikke minst album og bilder, bevisene på at de før oss har levd, ledd og pustet. Men det er tross alt ting. I løpet av arbeidet med romanen har jeg fått et mer tilbakelent forhold til gjenstandene. Langt viktigere er verdiene vi har fått i arv av forgjengerne våre. Frihet, rettigheter, likhet, likestilling og alle mulighetene de før oss kjempet fram. De må vi holde knallhardt på. For ingenting er hamret i stein. Det ser vi tydelig rundt oss i verden, der mye er på spill. USA, Europa, ikke minst i Afghanistan. Med et knips er kvinner fratatt alt og sendt hjem til et liv bak nedrullede gardiner.
Forfatter Trine Vollan er aktuell med sin tredje roman, Tider skal komme, som er en gjenkjennelig roman om å grave seg gjennom historien for å bli kjent med seg selv, og for å komme nærmere de som er borte.
Foto: Henriette Erken Busterud
“«I løpet av arbeidet med romanen har jeg fått et mer tilbakelent forhold til gjenstandene. Langt viktigere er verdiene vi har fått i arv av forgjengerne våre.»”
Den første romanen din, Stockholm, omhandler kunstnerrollen i et feministisk perspektiv, og her i Tider skal komme, er kvinnekamp de siste hundre år er et sentralt tema. Den var i høy grad konkret til stede gjennom hele «mormors» liv i romanen, men er mer utydelig for hovedpersonen Ada. Hva er de viktigste sakene i dag, hva ‘bør’ Ada være mest opptatt av, tenker du?
Det er vel det som er som er problemet i dag. Vi reflekterer ikke over alt vi har, verken av muligheter eller materielle goder, vi tar det som en selvfølge. Vi trenger ikke kjempe for rettighetene som våre forgjengere gjorde. Vi kan lene oss tilbake i jaccuzzien med et glass prosecco og la humla suse. (NYT! som vi skriver på Facebook) Og selvfølgelig: det er mer behagelig enn å løpe rundt på barrikadene. Og hva skal vi det for? Vi har jo det så bra! Samtidig er det skummelt: Hvis vi ikke følger med og holder flagget høyt hevet, kan alt vi tar for gitt plutselig bli tatt fra oss. Jeg tror kanskje det går opp for Ada etter hvert.
En følelse av meningsløshet preger hovedpersonen, selv etter at datteren er født – dette kan sies å være en videreføring av tematikken i Kloster, din forrige roman, der hovedpersonen strever med å finne mening i dagens behagelige, informasjonssprengte og tidvis overfladiske samfunn. Hvordan kan vi best motvirke den følelsen i våre moderne liv?
Jeg tror kanskje vi trenger noe å kjempe for (som mormora sier i boka: Kjemp for alt hva du har kjært). Finne en sak å brenne for, noe meningsfylt å bruke tida på – i felleskap. At det er viktig for oss å ha et vi, ikke bare et meg og mitt. For vi bør ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer oss selv.
“«Hvis vi ikke følger med og holder flagget høyt hevet, kan alt vi tar for gitt plutselig bli tatt fra oss. Jeg tror kanskje det går opp for Ada etter hvert.»”
Film, dramatikk, roman: du jobber i ulike formater, kan du si noe om hvordan du arbeider, likheter og ulikheter i prosessen/tilnærming til stoffet?
Tematisk sysler jeg mye med de samme spørsmålene. Ubevisst egentlig. Jeg overraskes stadig av meg selv når jeg ser at de samme temaene dukker opp, men det er jo jeg som gjør dette, det er meg i alt jeg gjør og skriver. Men jeg har ulik tilnærming: når jeg skriver dramatikk, tenker jeg mye på replikkføring, hvordan vi ofte snakker forbi hverandre. Hva vi sier og ikke sier. Jeg tenker også ofte i bilder og tablåer, noe jeg også gjør når jeg jobber med film. I romanform tenker jeg mer i indre dialoger. Men alt sammen handler mye om dramaturgi. Om å finne karakterer og måter å stokke tanker, bilder og replikker på, som bidrar til å skape en utvikling og en bue mellom start og slutt.
Litterære forbilder, hva inspirerer deg i skrivingen?
Jeg leser mye. Lesing gir inspirasjon og oppdrift. Å se hvordan andre skriver mot og håp. Merethe Lindstrøm, Aasne Linnestå, Naja Marie Aidt, Hanne Ørstavik, Vigdis Hjorth, Selma Lagerlöf, Tomas Espedal og Rachel Cusk, for å nevne noen.
Trine Vollan (f. 1964) er forfatter, freelancedramatiker og filmskaper, og hun underviser i drama og dramatikk ved Nansenskolen på Lillehammer. Vollan er utdannet cand.philol. med hovedfag i filmvitenskap ved NTNU. Hun har bl.a. jobbet som leder av Norsk Litteraturfestival. Vollan er fra Trondheim og bor i Oslo med samboeren og to barn. Tider skal komme er hennes tredje roman.