Mikkel Vika kommer i høst med sin tredje novellesamling. I likhet med forrige bok, Jeg vil helst ikke være her, handler det i Til hundene om de nære relasjoner – forholdet mellom brødre, sønner og fedre, parforhold og vennskap. Her finner han de sviende såre punktene, og de små, hverdagslige glimtene av lys.
Hvor kommer tematikken fra når du skriver, og hva inspirerer deg underveis?
- Som en hjemmekjær og familieorientert mann, skriver i grunnen tematikken seg frem gjennom de rammene min tilværelse gir. Full jobb og nå tre barn muliggjør ikke, og det er ikke egentlig et savn heller, de helt store reiseopplevelsene eller andre solotripper for å bli inspirert. De små og store tingene jeg opplever i min hverdag, fungerer som utgangspunkt for det jeg skriver. Også i det hverdagslige kan det ulme.
Du skriver realistiske noveller, om ambivalente relasjoner som jeg tror mange lesere vil kjenne seg igjen i. Hvor mye henter du fra egne erfaringer når du skriver?
- Alt jeg skriver stammer på et eller annet vis fra egne erfaringer eller observasjoner. Ofte er det ikke selvopplevde erfaringer, men det fine med å skrive, er friheten som ligger i å kunne skalere opp eller ned noe man har sett, opplevd eller hørt, legge til og trekke fra. Grunnideen, utgangspunktet, for alle tekstene ligger alltid tatt på eget liv i form av et eller annet jeg har plukket opp og ikke klarer å la ligge.
“«Også i det hverdagslige kan det ulme.»”
De små og store tingene forfatter Mikkel Vika opplever i hverdagen sin, fungerer som utgangspunkt for det han skriver.
Foto: Leikny Havik Skjærseth/NTB
Du har sagt at novellene handler om å finne seg en plass, og om å ta plass. Fortell litt om hva som ligger i dette.
- Jeg har en forestilling om, eller i alle fall opplever jeg livet slik, at mye av samhandlingen mellom mennesker, ubevisst eller ikke, dreier seg om å måle krefter, i vid forstand, for å finne sin egen og andres rettmessige plass. Roller skal avklares, fordeles, holdes i live og kanskje måtte forsvares. Denne kampen om plass mener jeg også kan gjelde i møter med idealer og normer, og er ikke bare en del av den sosiale posisjoneringen og balansekunsten som ligger i dette - en aktivitet ikke alle briljerer i. I dette spennet, i strategiene man velger for å finne sin plass og beholde den, mener jeg å finne mye interessant ved oss mennesker.
“«Mye av samhandlingen mellom mennesker, ubevisst eller ikke, dreier seg om å måle krefter …»”
En av grunnene til at Vika holder seg til novellesjangeren er fordi han håper at det knappe novelleformatet kanskje kan utfordre scrollingen hos noen lesere.
Foto: Leikny Havik Skjærseth/NTB
Dette er din tredje novellesamling. Hvorfor passer novellesjangeren deg så godt?
- Det er flere grunner til at jeg holder meg til denne sjangeren, og blant dem er nok tid og utholdenhet. Slik livet farer med meg for tiden, og slik vil det være lenge fremover med tre barn, er det enklere for meg å uregelmessig gå inn og ut av tekster som er knappe på lengde og uten romanens antatte kompleksitet. Selv leser jeg både romaner og noveller, men i kampen mot det umiddelbare, enkelheten og trangen til å finne frem telefonen i alle ledig øyeblikk, har jeg et ørlite håp om at kanskje det knappe novelleformatet, for noen, kunne utfordret scrollingen. Dessuten går det kanskje en liten faen i meg, siden alle lurer på når romanen kommer, som om noveller bare er et stopp på veien mot Romanen.
Hvorfor skriver du? Og hvor?
- Det er fristende å si at jeg skriver fordi det er gøy, men alle som skriver vet at det langt fra alltid er bare gøy. Likevel fortsetter jeg med det, fordi det på et eller annet plan gir meg noe, og jeg våger å være ærlig å si at det nok har med anerkjennelse å gjøre – det man behersker, vil man fortsette med. Den skrivende delen av meg har funnet sin plass, kan man kanskje si. Jeg forsøker å bruke pendlerveien mellom Nesodden og Oslo til å notere, sortere og så smått kanskje skrive noen setninger, men når «raset» av en tekst jeg har gått med i hodet først kommer, kan jeg skrive hvor som helst, men som regel blir det hjemme, ved spisebordet, når roen har senket seg.
“«I kampen mot det umiddelbare, enkelheten og trangen til å finne frem telefonen i alle ledig øyeblikk, har jeg et ørlite håp om at kanskje det knappe novelleformatet, for noen, kunne utfordret scrollingen.»”
Har du noen litterære forbilder, eller andre kunstformer du bruker som inspirasjon i skrivingen?
- Jeg har ingen litterære forbilder per se, men vender stadig tilbake til et knippe forfattere. Thomas Mann, Hemingway, Hamsun og Vesaas. I den grad jeg bruker andre kunstformer som inspirasjon, kan et fotografi utløse et mylder av tanker og ideer om en historie. I sommer opplevde jeg nettopp et slik ras av ideer, da jeg så Diane Arbus’ fotografier på Louisiana – i hvert bilde så jeg en novelle.
Mikkel Vika (f. 1985) kommer fra Tønsberg og bor på Nesodden. Vika er utdannet samfunnsviter, arbeider som saksbehandler i Patentstyret. Han debuterte med novellesamlingen Nowa Huta i 2016. I 2019 kom Jeg vil helst ikke være her. Til hundene er hans tredje bok.