Urovekkende, originalt og finurlig familiemysterium med en uforglemmelig hovedperson. Skal du lese én oversatt spenningsroman i høst er Den usynlige datteren et opplagt valg. Boken, som kom ut i Storbritannia i mai, er allerede utpekt som en av årets beste krimbøker av The Sunday Times.
Det er en stor ære for meg å komme ut på norsk, sier forfatter Liz Webb. Hun har akkurat gått i gang med et online-språkkurs i norsk i ren begeistring over at boken nå kommer ut i Norge!
Jeg har vært i Oslo og Hemsedal flere ganger, og jeg elsker menneskene, naturen, maten og det å stå på ski! Og jeg liker godt den norske varianten av tittelen, Den usynlige datteren [boken heter The Daughter på engelsk].
Hva inspirerte deg til å skrive boken?
Jeg begynte å tenke på å skrive en roman mens jeg jobbet som radioprodusent for BBC. Jeg befant meg selv stadig oftere i den situasjonen at jeg fikk lyst til å si til bidragsyterne våre hva jeg selv ville ha skrevet hvis jeg var dem. Det er jo ikke akkurat det man skal gjøre når man jobber kreativt! Jeg innså at jeg var en frustrert forfatter som snarest burde sette i gang selv med å skrive! Jeg ville skrive den boken jeg selv hadde lyst til å lese: en bok med en fascinerende hovedperson som hadde interessante, uvante tanker, og med et originalt plot full av uventede vendinger.
“Jeg har vært i Oslo og Hemsedal flere ganger, og jeg elsker menneskene, naturen, maten og det å stå på ski!”
Forfatter Liz Webb forteller at hovedpersonen Hannah i Den usynlige datteren er inspirert av henne selv. Webb har en utpreget galgenhumor og bruker denne til å håndtere med- og motgang, både når hun snakker til andre og til seg selv.
Foto: Ben Wilkin
Hadde du det klart for deg fra begynnelsen hvordan historien om skulle bygges opp?
Jeg begynte med å finne ‘stemmen’ i boken, utviklet så hovedpersonen og benyttet meg av mine egne livserfaringer for å bygge grunnmuren til plottet. Stemmen og karakteren til Hannah er inspirert av meg selv – jeg er utpreget galgenhumoristisk og bruker humoren for å håndtere med- og motgang, både når jeg snakker til andre og til meg selv. Jeg er ganske nervøs som person og føler meg ofte ille til mote, men jeg mangler den berømmelige magefølelsen alle snakker om når det gjelder hva som er ‘sant’, og hvem man kan stole på. Så jeg bygget opp et plot rundt en person som også har det slik.
Jeg hadde erfaringer fra mitt eget liv som jeg brukte som inspirasjon for fiksjonen: moren min var dement og blandet meg av og til sammen med andre personer, slik faren i boken gjør. Jeg flyttet til et hus jeg mislikte, men ble veldig opptatt av et kvedetre som sto i hagen, slik Hannah også blir det. Kroppsvekten min og utseendet mitt har variert mye opp gjennom årene, som hos Hannah. Jeg har søsken som er høyt-presterende, så jeg vet hvordan det er å føle seg som familiens ustrukturerte underachiever, akkurat som Hannah. Og selv om jeg ikke har mistet kontakten med et nært familiemedlem, mistet jeg på dramatisk vis kontakten med en nær venn, så jeg kjenner til hvordan det er å bli adskilt fra en kjær person slik Hannah opplever det når hun mister kontakten med broren.
“Hannah er brå og fordomsfull på den måten usikre personer kan være når de forsøker å få kontroll over sin skrøpelige selvfølelse.”
Hvordan jobbet du frem hovedpersonen Hannah, hadde du et klart bilde av henne?
For å være ærlig er Hannahs kvasse stemme min egen. Jeg var stand-up komiker i 10 år og den mørke, morsomme, ‘usikre’, men intense stemmen er for en stor del min egen, bare forsterket, gjort litt mer poengtert. Hannah er brå og fordomsfull på den måten usikre personer kan være når de forsøker å få kontroll over sin skrøpelige selvfølelse. Jeg synes at tamme ‘hyggelige’ personer er kjedelige og utroverdige, og jeg tror at folk flest har både komplekser og mange mørke tanker, hele tiden. Men igjen, jeg vet jo ikke hva som foregår i hodet på andre mennesker, kanskje det er bare meg! Skremmende nok!
Når det gjelder utseendet, er Hannah helt ulik meg. Jeg er liten, mørkhåret og gjennomsnittsvektig, og hun er høy, blond og slank. Men Hannah har vært gjennom et dramatisk vekttap, som jeg også har opplevd. Da jeg var ung, drev jeg med klassisk ballett og veide rundt 35 kg, nå veier jeg 70 kg – dobbelt så mye. Jeg har vært like deler lykkelig og ulykkelig innenfor alle vektkategoriene, men jeg har lagt merke til hvor mye vekten påvirker og endrer ansiktet. Og hvordan du plutselig kan se et familiemedlem som du aldri trodde at du lignet på, gradvis dukke opp i speilet ettersom vekten endrer seg. Hannah var tungvektig før historien i romanen starter, men på grunn av stress, som igjen har å gjøre med hemmelighold, har hun gått kraftig ned i vekt. For første gang i livet ligner hun sin nydelige mor som døde under mystiske omstendigheter da hun var 14. Broren hennes trodde alltid faren var den skyldige. Den nå demens-syke faren begynner å blande sammen Hannah og moren. Og slik får Hannah ut informasjon fra faren, og fra andre som kjente moren hennes. Hun går aktivt inn for å ligne moren – farger håret blondt, tar på seg klærne hennes, sminker seg likt henne og bruker samme farger og parfyme som hun gjorde, og hun presser det så langt at hun blir en skremmende doppeltgjenger av sin avdøde mor. Hannah legger merke til at pene personer blir behandlet annerledes, og hun finner stadig vekk biter av historien om hva som egentlig skjedde med moren.
Liz Webb ville skrive den boken hun selv hadde lyst til å lese: en bok med en fascinerende hovedperson som hadde interessante, uvante tanker, og med et originalt plot full av uventede vendinger. Og slik ble Den usynlige datteren til.
Foto: Ben Wilkin
Opprinnelig het boken din Bitter kvede, og kveden spiller en rolle siden Hannah har et spesielt forhold til denne helt spesielle frukten?
Kvede havnet i boken uten at jeg hadde planlagt det. Jeg hadde nettopp flyttet, i all hast, samtidig som jeg stresset veldig på jobb og moren min var syk. Så jeg fant et hus uten å tenke særlig over hva jeg gjorde, flyttet inn og jeg mislikte stedet noe så grundig! Jeg satt inne på kontoret og så ut på den nye hagen min, og jeg stirret rett inn i dette store frukttreet som sto der – med all den avsky jeg kunne mønstre. Jeg ‘la’ alt stresset og ubehaget jeg følte på det stakkars treet. Postmannen fortalte at det var et kvedetre, og at kvede var en fantastisk frukt. Jeg tok en bit. Urgh! Det smakte som en antiseptisk våtserviett. En venn av meg lo godt og fortalte at man koker kveden før man spiser den. Jeg forsøkte meg med forskjellige oppskrifter og oppdaget den delikate smaken, og hvor anvendelig en frukt den er. Blant mye interessant fant jeg ut at man mener kvedefrukten egentlig var eplet i Edens hage, fordi epler ikke fantes på bibelsk tid. Jeg ble fascinert av kveden, ikke minst fordi den lot til å være en egnet metafor for den typen hovedperson jeg skrev om – en som ser bra ut på utsiden, men er motsigelsesfylt på innsiden. Som radioprodusent fikk jeg alltid tilbakemelding om at jeg virket så samlet og kapabel, når jeg innvendig var skikkelig i tvil om meg selv og faktisk nervøs. Så jeg visste hvordan jeg skulle fremstille den typen karakterer.
“Jeg har alltid tydd til mørk humor for å håndtere stress og usikkerhet, så jeg ga også Hannah denne egenskapen.”
Den usynlige datteren er en psykologisk krim, og kjernen av historien er vanskelige, noen ganger tragiske, familieforhold. Og samtidig er det alle disse komiske scenene – boken er morsom på sin mørke måte. Og dette, igjen, har å gjøre med Hannah og hennes hang til selvironi. Tror du din egen humoristiske sans alltid vil skinne gjennom i det du skriver, uansett tema?
Jeg har alltid tydd til mørk humor for å håndtere stress og usikkerhet, så jeg ga også Hannah denne egenskapen. Humor virker avspennende og bidrar til å bygge opp en definert, skjør personlighet som du kan bruke i overlevelsesøyemed – når du må takle følelser som er intenst vonde. Jeg er en sky person, noe som sikkert høres merkelig ut siden jeg var stand-up komiker i ti år før jeg begynte som radioprodusent, men komikken som form har av og til personligheter som veksler mellom ‘svært sky og introvert’ og ‘desperat etter oppmerksomhet’ – uten noe i midten! Det oppsummer meg, og det er forelegget for min fiksjonelle hovedperson. Hannah overlever panikken og forvirringen hun opplevde i barndommen og som var et traume for henne, ved å legge an et humoristisk skråblikk. Denne innfallsvinkelen beskytter henne, samtidig som den hindrer henne i å fullt ut erkjenne og bli kjent med sine egne følelser, så hun har forblitt noe barnlig. Gjennom boken vokser hun forhåpentligvis en del, og bryter personlige grenser. Jeg håper fortsatt på at jeg vil gjøre det samme!
Nå som debutboken er ute, kunne du fortelle litt om neste prosjekt – skriver du på noe nytt?
Jeg har akkurat skrevet ferdig en skisse til min neste bok – foreløpig kalt The Saved. Det er også en psykologisk thriller. Premisset er originalt og dramatisk, skjønt mer om akkurat det vil jeg ikke røpe nå. Men jeg kan si at historien dreier seg om hvor varig et antatt varig ekteskap virkelig er – og hvor stort press det kan tåle før det kollapser.
Jeg følger samme skriveprosedyre som jeg gjorde for denne første boken: stemme, karakter, plot, førsteutkast, flere ganger med omskriving, tilbakemelding fra lesere jeg stoler på, og så manus av gårde til agenten. Jeg synes det er lettere å skrive en bok nummer to – i den forstand at jeg nå er klar over hvor vanskelig og enorm en oppgave det er, både å skrive og å promotere! Noen ganger er det slik at jo mer du vet, jo mer redd blir du. Men jeg elsker historien i denne nye boken, og jeg liker så godt å jobbe med den. Og nå skal jeg snart dra på en øde øy utenfor Skottland for å gjøre mer research. Det er her den foregår, nemlig. Det blir kaldt, luftig og inspirerende!
Min kjære mann vet ikke ennå at temaet for neste bok er hvor mye press et solid ekteskap kan tåle før det går i oppløsning – jeg håper han ikke blir for bekymret når han finner det ut!
Liz Webb er tidligere ballerina og har også jobbet som sekretær, butikksjef, cocktailservitør, stand-up-komiker, dubber, manusredaktør og radiodramaprodusent for BBC – før hun ble romanforfatter. Hun bor i Nord-London sammen med ektemannen, sønnen og seriemorderkatten Freddie.