Trine-Lise Rygh vant Språklig samlings litteraturpris for debutromanen Hundedager, som handlet om omsorgssvikt. Hennes nye roman kretser rundt temaet depresjon og hvordan psykisk lidelse ikke bare påvirker den som sliter, men også de nærmeste.
Hvor lenge orker man å være sterk for to? Du er min historie er en poetisk og gripende fortelling om et utfordrende samliv, der den enes tungsinn tynger dem begge ned. Romanen beskriver ett år – kanskje det siste? – i et ekteskap, og gir oss innblikk i parets felles historie gjennom fortettede tilbakeblikk.
Hvor kommer tematikken fra når du skriver, og hva inspirerer deg underveis?
Det er ikke nødvendigvis sånn at jeg bestemmer meg for at "nå skal jeg skrive en bok om omsorgssvikt" eller "nå skal jeg skrive en bok om utfordringer rundt mental helse". Teksten, handlingen, blir i stor grad til mens jeg skriver. Samtidig skriver jeg selvsagt om ting som opptar meg, deriblant menneskers psyke. Verken Hundedager eller Du er min historie er virkelighetslitteratur, langt ifra, men som alle andre forfattere, bruker jeg egne og andres erfaringer i skrivingen, syr det inn i en helhet som forhåpentlig kan si noe generelt om emnene jeg utforsker i romanene.
Når det gjelder inspirasjon, er det dermed livet, hendelser i samfunnet, egne og andres erfaringer som betyr noe, og i selve skriveprosessen blir jeg særlig motivert av arbeidet med språket. Altså, hvis jeg synes jeg får til noe, rent språklig sett.
“«Jeg antar at naturen fyller mye av min bevissthet, den har hjulpet meg når jeg selv har hatt perioder med tungsinn.»”
Trine-Lise Rygh bruker egne og andres erfaringer når hun skriver, og syr dette inn i en helhet som hun håper kan si noe generelt om emnene hun utforsker i romanene sine.
Foto: Leikny Havik Skjærseth/NTB
Romanens kronologiske handling foregår over ett år. Vi følger naturens syklus sammen med jeg-personens stadig vanskeligere forhold til ektemannen. Er dette grepet også vokst frem underveis, eller var det en ide fra begynnelsen?
Vel, naturens rolle i teksten var ikke planlagt fra start, så den har vokst frem underveis, ja. Naturen betyr mye for meg personlig. Ute finner jeg ro og inspirasjon, hele året rundt. Jeg antar at naturen fyller mye av min bevissthet, den har hjulpet meg når jeg selv har hatt perioder med tungsinn, og det falt seg naturlig at den ble en så integrert del i teksten. De to årene med pandemi ble det jo også (for min del i alle fall) veldig god tid både til å se på naturen gjennom vinduet (mens jeg satt og skrev på romanen), men også mange turer til fots og på ski. Aller helst går jeg på tur alene. Da er jeg en observatør.
“«Dyret i oss, det er noe grunnleggende i det.»”
Rygh liker korte avsnitt, og korte, fortettede beskrivelser. Hun har gått enda mer i den retningen i sin andre roman.
Foto: Leikny Havik Skjærseth/NTB
Og formen med disse korthugde, innholdsrike og bildesterke kapitlene – hvordan landet du på den?
Kanskje er den et utslag av min manglende evne til å skrive langt? Det er nok sånn jeg helst uttrykker meg: kort, og aller helst så presist som mulig. Jeg liker korte avsnitt, korte, fortettede beskrivelser, og har dermed gått enda mer i den retningen i denne romanen. Evnen til å si lite om mye, er noe jeg gjerne øver på, så får vi se om jeg holder meg til den formen eller beveger meg i en annen retning senere.
Ekteskapet i romanen er åpenbart ikke velfungerende. Tenker du at de to kan finne tilbake til hverandre, eller er avstanden mellom dem for stor?
For å være ærlig har jeg ikke tenkt over hvordan det går videre med personene i boken. For meg slutter historien på bokens siste side. Det jeg kan si, er at jeg tror de begge har et savn etter nærhet som de ikke får dekket av den andre. Det tror jeg ikke vil endre seg.
Du kommer nå med den såkalte «vanskelige andreboka». Hvordan har skriveprosessen vært denne gangen?
Den har vært veldig ulik. Hundedager skrev jeg på noen få måneder, fra start til slutt, kronologisk. På den måten var det enkelt, selv om det var mye usikkerhet og strev underveis, naturligvis. Denne gangen har det vært mye mer tvil, hele veien egentlig. Skrivingen har foregått stykkevis og delt, delvis basert på håndskrevne notater. Lenge visste jeg ikke om det kunne bli til noe i det hele tatt. Heldigvis har jeg hatt god støtte og hjelp fra min redaktør, Karen Forberg, underveis.
“«For å være ærlig har jeg ikke tenkt over hvordan det går videre med personene i boken.»”
Grunnen til at Rygh skriver er fordi det gir henne en glede som ingenting annet kan gi henne. Og hun tok tildelingen av Språklig samlings litteraturpris av debutboken som et tegn på at hun hadde tatt det riktige valget da hun sa opp en fast og trygg jobb i august i fjor.
Foto: Leikny Havik Skjærseth/NTB
Din første roman het altså Hundedager, og en konkret hund hadde en ganske sentral rolle. I denne andre romanen spiller hunder generelt sett, absolutt en sentral rolle. Hva er det med hunden som gjør den til fast følge i romanene dine så langt?
I enkelte situasjoner i livet har jeg kanskje følt meg litt som en hund? I relasjon til andre mennesker. Kan det ligge noe der? Logrende, underdanig, jeg vet ikke. Det var uansett noe ved dette dyret jeg følte passet godt i begge romanene, på hvert sitt vis. Dyret i oss, det er noe grunnleggende i det. Hundemetaforene jeg bruker i Du er min historie, passer i hvert fall godt til jeg-personens opplevelse av seg selv i relasjonen til ektemannen, tenker jeg. Så får det bli opp til leserne å tolke det videre.
Hva betydde det for deg som debutant å bli tildelt en høythengende litteraturpris?
Tildelingen kom helt ut av det blå og var både overraskende og overveldende. En stor anerkjennelse, rett og slett, og jeg tok det som et tegn på at jeg valgte riktig da jeg sa opp en fast og trygg jobb i august i fjor, for å få bedre tid til å skrive.
Hvorfor skriver du? Og hvor?
Jeg skriver fordi det gir meg en glede som ingenting annet kan gi meg, ikke på samme måte. Det er rart. Skriving er også forbundet med mye frustrasjon. Men gleden ved å få til en setning eller avsnitt som sitter, veier opp for frustrasjonen.
Jeg skriver hjemme, på soverommet, på dagtid, mens huset er stille. Aldri ellers. Umulig.
Har du noen litterære forbilder, eller andre kunstformer du bruker som inspirasjon i skrivingen?
Alle kunstuttrykk kan inspirere meg: film, musikk, billedkunst - men først og fremst henter jeg inspirasjon fra litteraturen. Det er så mange forfattere jeg liker og beundrer. Felles for dem er kanskje deres evne til språklig presisjon. Jeg synes Knausgårds årstid-bøker er fantastiske, i så måte. Jan Grue har noe av den samme evnen, en språklig disiplin som jeg er veldig fan av.
Trine-Lise Rygh (f. 1975) bor på Kolsås utenfor Oslo. Hun vant Språklig samlings litteraturpris for debutromanen Hundedager (2020). Du er min historie er hennes andre roman.