Syv dødssynder. Syv straffer. Én utspekulert plan. Geir Tangen er femte forfatter ut i Vigmostad & Bjørkes populære romanserie inspirert av De ti bud.
La alt håp fare er en roman løst forankret i det andre budet: Du skal ikke misbruke Guds navn.
En iskald novemberkveld sitter en mann i en penthouseleilighet og kikker ut over en mørklagt Oslofjord. Bak ham henger det første offeret i det som skal bli en særdeles vond uke i Oslo-traktene. En av Norges mest kjente skuespillere har blitt konfrontert med sitt grenseløse hovmod, og tapt. La alt håp fare er en roman løst forankret i det andre budet: Du skal ikke misbruke Guds navn. Og det er intet mindre enn en fortelling om en Dante-inspirert seriemorder – i kortromanformat. Geir Tangen er en mann for de store utfordringene.
– Jeg ELSKER slike utfordringer. Å forsøke å gjøre det litterært «umulige» mulig er gøy. Når noen sier «det der går ikke an» da kjenner jeg på en indre trigger til å prøve. Å skrive en seriemorder-thriller på nesten en tredjedel så mange ord som en vanlig roman i det formatet, det var så pirrende at jeg bare måtte kaste meg ut i det.
“«Jeg har definitivt skrevet mine beste bøker de gangene jeg har fått frie tøyler til å slippe løs galskapen i meg.»”
Geir Tangen er femte forfatter ut i vår populære romanserie inspirert av De ti bud.
Foto: Haakon Nordvik
Du har en politietterforsker som en hovedperson, men La alt håp fare er ikke akkurat en tradisjonell politiroman, er det vel?
– Absolutt ikke. Den starter som om den skulle være det, men etter hvert veves plottet i finurlige retninger inn i og rundt etterforskeren, så en kunne blitt svimmel av mindre. I tillegg har jeg stjålet et trekk fra de eldgamle detektivromanene der alt skrives ut fra en synsvinkel. Vi får med andre ord kun politimannens vinkling (i tillegg til at vi møter morderen i første-person) Det gjør at det skjer en rekke ting som er utenfor leserens synsvidde, og som gjør mysteriet langt mer gåtefullt enn det en vanligvis ser i slike fortellinger.
Gåtefullt er ordet. Men jeg tenker også selv om det er mørk, mørk fortelling, skinner fortellergleden din gjennom. Tror du det er fordi du har en leken tilnærming sjangrene?
– Ja, det tror jeg du har rett i. Har aldri tenkt slik, men jeg har definitivt skrevet mine beste bøker de gangene jeg har fått frie tøyler til å slippe løs galskapen i meg. Debutromanen min Maestro var skrevet på pur glede og overskudd, og jeg lekte meg helt vilt med alle krimklisjeene. I min forrige bok Vargtimen forsøkte jeg å skrive en krimroman om en handling som ikke er straffbar (selvmord) samtidig som jeg skapte et karaktergalleri uten åpenbare konflikter. Det var en morsom utfordring. Det samme følte jeg med denne boka. Den ble skrevet på overskudd i lekemodus. Jeg koser meg når jeg får gjøre noe nytt og annerledes. Ja, og så er jo Dantes Den guddommelige komedie en skattkiste å bruke som bakteppe for et slikt drama.
“«Det var rett og slett duk og dekket bord for en seriemorder-thriller.»”
Du hadde flere bud å velge mellom, men gikk for et av de mer teologiske med Du skal ikke misbruke Guds navn. Men hvordan kom du derfra til dødssynder og Dante?
– Veien er langt kortere enn folk flest tror. I researchen rundt det andre budet, kom jeg over et sitat fra Markus-evangeliet der det framheves at det å synde mot det andre budet er en utilgivelig synd. Altså en synd du aldri kan få tilgivelse for. Ut fra dette kom flere av de gamle katolske prestene og teologene opp med begrepet «dødssynder». Disse dødssyndene dannet grunnlaget for Dantes beretning om reisen gjennom helvete, og hvordan disse dødssyndene skulle straffes i skjærsilden. Bakgrunnen for at akkurat dette budet vektlegges så sterkt av Markus, er at det å misbruke Guds navn likestilles med å spotte Den Hellige Ånd, altså det guddommelige som bor i oss mennesker. Det var en åpenbaring (om det er lov å si) å oppdage denne koblingen, og vi har jo alle sett den klassiske kult-filmen Seven fra 90-tallet. Det var rett og slett duk og dekket bord for en seriemorder-thriller.
– Å skrive en seriemorder-thriller på nesten en tredjedel så mange ord som en vanlig roman i det formatet, det var så pirrende at jeg bare måtte kaste meg ut i det, forteller Tangen.
Foto: Haakon Nordvik
Den svenske forfatteren Åsa Larsson mener at vår tids store interesse for krimhistorien, kan komme av det fyller et behov for fortellinger om «riktig og galt» og lovbrudd og tilgivelse som tidligere ble oppfylt i kirkerommene. Og Håkan Nesser sier han skriver krim fordi nærværet av død gir fortelling et sterkere alvor. Hva tenker du?
– Jeg heller nok mer mot Nesser enn mot Larsson her, men fascinasjonen for det grufulle, det grusomme og det utenkelige er en eldgammel litterær tradisjon. Shakespeare strødde rundt seg med lik like hyppig som Nesbø, for å si det slik. Jeg har vært en lidenskapelig krimleser helt fra barndommen av. For meg er leseglede uløselig knyttet til opplevelsen av mysterier og spenning. Og for at det skal bli riktig spennende må det stå noe på spill for karakterene. Døden skaper et slikt rom der alt står på spill. I La alt håp fare tar Døden selve hovedrollen. Ikke bare gjennom drapsmannens handlinger, men også gjennom etterforskerens bunnløse kjærlighet til kona og barna han har mistet i en grusom bilulykke noen måneder tidligere. Hans opplevelse av ensomhet, utenforskap og sorg slår ut i noe som kan best kan beskrives som en dødslengsel. Han drar teamet sitt inn i dødens landskap for at de skal føle nærheten av den. Lukte den. Kjenne den. På mange måter en slags parallell til Vergil som drar Dante gjennom skjærsilden i Inferno. Det er en bevisst handling fra min side at jeg skriver det slik.
“«Han drar teamet sitt inn i dødens landskap for at de skal føle nærheten av den. Lukte den. Kjenne den.»”
Du måtte selvsagt til Oslo-traktene for å gjenskape skjærsildberget?
– Ja, jeg måtte altså til Oslo for å komme til skjærsilden. Nei, spøk til side … Jeg har skrevet fire bøker fra mitt eget hjemmeområde her i Haugesund, og bestemte meg tidlig for å legge handlingen i denne mer sentralt. Jeg bestemte meg for en del steder og områder ut fra plasser jeg har vært i Oslo tidligere, men endret på mye av dette etter at jeg fikk min egen «Oslo-los» i min barndomsvenn Ivan. Han inviterte meg til Oslo en helg for å gå rundt på «åstedsbefaringer». Det var kult og spennende, og kanskje første gang jeg virkelig har kost meg med research-arbeid.
Geir Tangen (f. 1970) er en norsk krimforfatter, skribent, lærer og bokblogger. Han er født og oppvokst i Øystese i Hardanger, nå bosatt i Haugesund. Tangen debuterte på eget forlag med romanen Maestro i januar 2016. Romanene hans er til sammen solgt til 15 land.