Bjørn Ousland har lenge vært fascinert av norske eventyr. Tidligere i år ble han nominert til Kulturdepartementets tegneseriepris for det mesterlig fortalte eventyret Det mørke hjertet. Nå kommer den frittstående oppfølgeren der han med humor, action og spenning nok en gang skaper magi i tekst og tegning.
Hva er det med deg og eventyr, Bjørn?
Det begynte for omtrent 25 år siden da det danske forlaget Bogfabrikken lurte på om jeg ville lage en tegneserieversjon av et av Asbjørnsen og Moes eventyr. Da leste jeg alle folkeeventyrene og gjenoppdaget hvilke fantastiske fortellinger dette var. Jeg gikk noen runder før jeg fant min egen vri på å tegne eventyrene, alle vet jo hvordan troll og eventyrhelter skal se ut, så jeg måtte forsøke å fornye tradisjonen. Det ble til tre tegneseriealbum som også kom ut i Norge. Etter det her jeg stadig vendt tilbake, laget mine egne eventyr. Eventyrene er jo ren fantasy, men er også rotekte norske. Det er nok å ta av, og ungene har alle et forhold til eventyrene, også i dag.
“Jeg gikk noen runder før jeg fant min egen vri på å tegne eventyrene, alle vet jo hvordan troll og eventyrhelter skal se ut, så jeg måtte forsøke å fornye tradisjonen.”
Bjørn Ousland er utdannet som tegneserieskaper i USA, og har mottatt flere priser for sine tegneserier og barnebokillustrasjoner.
Foto: Geir Dokken
Hva må et ordentlig eventyr inneholde?
En helt – helst fra små kår, noen kongelige, magiske vesener som troll, hekser, drager, og ofte snakkende dyr. Det spennende er å legge opp til et rotekte, gammeldags eventyr, og så gjøre noen helt uventede vendinger, overraske leserne gjerne flere ganger underveis. I Det mørke hjertet og Den lysende kronen tror vi jo at det er slutt og at personene skal leve lykkelig alle sine dager, men så kommer det et men, og selv ikke da er det helt slutt. Det jeg ikke liker så godt med de klassiske eventyrene er at ting må skje tre ganger på nesten samme måte, helten redder for eksempel tre prinsesser fra tre forskjellige troll, et verre enn det andre. Den fortellerstrukturen passer dårlig å illustrere og fungerer best til muntlig fortelling. Det er noe jeg ikke tar med meg når jeg lager egne nye eventyr. Jeg ønsker meg alltid masse spenning, noe overnaturlig og en god porsjon humor.
Hva slags forhold hadde du selv til eventyr da du vokste opp?
Jeg hadde spesielt forhold til Kittelsens tegninger, gjennom den store Kittelsen-boka som vi hadde hjemme. Vi måtte vaske hendene og bla forsiktig før vi fikk se i den. Nå var ikke tegningene til Asbjørnsen og Moes samlinger i den boka, bare til de tekstene Kittelsen skrev selv, men det var nok av utrolige eventyrmotiv jeg kunne dikte videre på.
Hovedpersonene i Den lysende kronen er to arketyper; Prinsessen og Askeladden. Er det begrensende å skulle jobbe med to så kjente og innarbeidede typer, eller er det befriende?
Det er bare befriende, tenker jeg, fordi jeg liker å leke meg med det kjente og elsker å bryte lesernes forventninger om hvordan de skal være og oppføre seg. Helten her er jo ikke nødvendigvis Askeladden fra eventyrene. Brødrene kaller ham en Askeladd, men selv vil han hete bare Ask og vi vet heller ikke hva han egentlig heter, sikkert ikke Espen Askeladd. Ask passet så bra fordi helten i Det mørke hjertet heter Askhild, som er et nikk til Askepott, og det kommer jo fra brødrene Grimm, ikke Asbjørnsen og Moe.
Prinsessen i Den lysende kronen er forresten ikke helt som vanlige eventyrprinsesser. Kan du fortelle litt om henne?
Hun er en fattigjente som blir foreldreløs og blir adoptert av kongefamilien. Men det er jo den lysende kronen, den som gjør at alle føler seg gode og snille i nærheten av jenta, som gjør at kongen og dronningen gjør henne til prinsesse. Uten kronen ville hun aldri blitt prinsesse, så hun har jo egentlig ikke så mye egen personlighet. Den kommer først fram helt mot slutten av eventyret. Og så er det jo det litt tragiske med at hun sitter innesperret (i luksus) på rommet sitt hele barndommen. Hun kommer likevel gjennom fortellingen som en god og sympatisk person, som ikke blir korrumpert av kongemakten.
“Det spennende er å legge opp til et rotekte, gammeldags eventyr, og så gjøre noen helt uventede vendinger, overraske leserne gjerne flere ganger underveis.”
Dette er andre gang vi stifter bekjentskap med kråka og Ulven, som er fortellerne i denne boka. Første gang var i Det mørke hjertet. Hvem er de?
Si det. De opererer jo som gode hjelpere til helten i begge fortellingene, og har tydeligvis magiske evner. Samtidig er det litt uklart hvem de egentlig er, fordi de opptrer både i historiens nåtid som fortellere, og i eventyret de selv forteller, som foregår langt tilbake i tid, så de virker på en måte udødelige. Det skal være noe litt mystisk ved dem, også siden de er dyr som kan snakke med mennesker.
Skriver du manus før du begynner å skisse, eller tegner og skriver du samtidig?
Jeg tegner og skriver samtidig. I idéprosessen går jeg gjerne lange turer og tenker ut hva som skal skje og har med skisseboka. Så setter jeg meg ned på en stubbe eller benk i skogen og skisser ned tegninger og ord i full fart, så raskt jeg klarer å få det ned på papiret. Rabler i vei. Det blir mye omarbeiding hjemme, men ofte er noen av de beste setningene og uttrykkene der i skissene, og det er bare å ta det med videre.
“Uten kronen ville hun aldri blitt prinsesse, så hun har jo egentlig ikke så mye egen personlighet. Den kommer først fram helt mot slutten av eventyret.”
Hvor begynner du, når du skal tegne? Kommer karakterene først? Fargepaletten?
Jeg begynner alltid med karakterene, men en del av stilen kommer av seg selv i de raske skissene jeg lager under idéarbeidet. Da tenker jeg jo ikke over hvordan tegningene skal se ut, bare hva de skal uttrykke. Fargepaletten kommer mye senere. Også selve teknikken. I Den lysende kronen begynte jeg først å tegne på samme måte som Det mørke hjertet, men det ble for skisseaktig, noe som passet veldig bra i den første historien, men ikke her. Jeg trengte mer tyngde og struktur på fjellene og naturen, slik at det ble en mer bearbeidet tegnestil, med varme, mettede farger.
Hvilke tre eventyr vil du anbefale? Egenproduserte er ikke lov!
Da vil jeg jukse litt. For da jeg først ble bedt om å plukke ut eventyr jeg kunne adaptere til tegneserier, fant jeg fram til de tre av Asbjørnsen og Moes folkeeventyr jeg likte best og som egnet seg godt til å tegne. Det var Mumle Gåsegg, en helt absurd fortelling om verdens sterkeste gutt, som moser folk og fe og drar ned til helvete og overlister selve djevelen. Det er Soria Moria slott, et klassisk folkeeventyr med en tapper helt, tre prinsesser, farlige troll og en lang, lang reise. Og til sist Grimsborken, en veldig sterk og enorm hest som leder vår helt gjennom utallige prøvelser slik at han får prinsessen til sist. Dette eventyret husket jeg fra jeg var liten, og det var spesielt Per Krohgs kraftfulle tegninger jeg minnes. Ellers har jeg vært glad i Ringenes herre, lest bøkene flere ganger og filmatiseringen fungerer jo også utmerket. (Men ikke Hobbiten, der var filmene elendige)
Bjørn Ousland (f. 1959) er utdannet som tegneserieskaper i USA, og har mottatt flere priser for sine tegneserier og barnebokillustrasjoner. Stripene hans er utgitt i USA, Danmark, Sverige og Finland, han er innkjøpt av Nasjonalbiblioteket, og har hatt flere separatutstillinger. Bjørn Ousland er fra og bor på Nesodden.