Fedre og sønner er en brennaktuell bok om motsetningen mellom demokrati og diktatur i Europa fortalt gjennom konfliktene i én familie. En dramatisk beretning om fire generasjoner i varm og kald krig.
Fra han var liten, hørte Dag Steinfeld fortellinger om den jødiske familien sin på farssiden. De hadde flyktet fra fattigdom og forfølgelse i tsar-Russland på slutten av 1800-tallet og etter hvert etablert seg i Norge. Senere døde mange av dem i Auschwitz.
Da Dag bestemmer seg for å undersøke fortiden, avdekker han en eventyrlig klassereise og stor rikdom, men også voldsomme konflikter. Gjennom fire generasjoner, to verdenskriger, økonomiske krisetider og kald krig står fedre og sønner mot hverandre i familien. Han har selv stått i en slik konflikt med sin far og åpner prologen i boken slik: «I begynnelsen av 1970-årene kom far og jeg langt vekk fra hverandre, vi skulle nærmest forakte hverandre.»
Hva er det som gjør at fedre og sønner har så lett for å havne i konflikter, tror du?
Inntil for knappe hundre år siden, før feminismen, var våre samfunn dypt patriarkalske. Hustruer og døtre var underordnet faren i huset. Ikke minst innenfor den jødiske kultur hadde dette preget familiene. Men sønnene i disse miljøene vil jo, i likhet med andre, etter hvert trenge å løsrive seg fra avhengigheten som alltid preger forholdet mellom barn og foreldre. Og så kommer det ungdommelige opprør mot tradisjonelle og gjerne tilstivnede kulturer og strukturer. Og i patriarkalske samfunn blir gjerne dette et oppgjør mellom far og sønn.
Dag Steinfelds bokdebut, Fedre og sønner, er en familiehistorie fra tsarens Russland til den kalde krigen. Den avdekker en eventyrlig klassereise og stor rikdom, men også voldsomme konflikter.
Foto: Helge Skodvin
“Store deler av vår familie ble myrdet i Auschwitz og far torturert til vanvidd av Gestapo som «der verdamte jüde.”
Dine jødiske oldeforeldre var født i tsarens Russland. Hvorfor kom de til Norge?
Mine oldeforeldre kom fra områder hvor direkte massemord på jøder ikke hadde funnet sted, men samfunnet var like fullt preget av antisemittisme og fattigdom. Når flyktningstrømmen av jøder fra Ukraina og andre steder kom nordvestover, ble de grusomme historiene videreformidlet til mine oldeforeldre og deres familier. Hvor ville neste pogrom komme? Og så var det fattigdommen blant jødene i øst som kanskje i enda større grad motiverte dem til å dra. Sverige og Norge var geografisk nærliggende for de som ikke hadde råd til å dra til USA, Argentina eller Sør-Afrika.
Steinfelds familiehistorie er en historie om mange konflikter mellom fedre og sønner, men dette er også en beretning om vennskap, samhold og kjærlighet.
Foto: Helge Skodvin
Din bestefar, som du aldri traff, ble utstøtt av familien. Hva var det som grep deg med hans historie?
Han ble utstøtt av familien fordi han giftet seg med en norsk kvinne. Blant nordmenn var og er det stort sett selvsagt at man kan få gifte seg med dem man elsker. Men i enkelte innvandrermiljøer er dette ikke like selvsagt; tvangsekteskap mellom fettere og kusiner inngås. De skal ikke blande seg med majoritetsbefolkningen, de skal stå imot assimileringspresset. På sett og vis fungerte også den ortodokse jødedom med sitt forbud mot blandingsekteskap slik. Brøt man forbudet, var resultatet grenseløs fordømmelse og utstøtelse fra familien og trossamfunnet.
Denne jødiske «selvjustisen» har vært viktig for å holde jødisk identitet ved gjennom tidene. Hva tenker du om det?
Det er jo det store paradokset! Jødene klarte å opprettholde sin identitet som ett folk i 2500 år til tross for at de mistet sitt fedreland og ble ført i babylonsk fangenskap i 587 fvt. Fra da av levde dette folket som slaver eller undersåtter i land med en annen majoritetsbefolkning. Og en av måtene de stod imot assimileringspresset, var jo antagelig nettopp forbudet mot blandingsekteskapet, som kunne ført til en utvanning av deres kultur og ortodokse religion. Og her kommer et enda større paradoks: Hitler var også imot slike blandingsekteskap av stikk motsatt grunn. Han fryktet at «jødepakket» som han kalte dem, ville infiltrere, utvanne og ødelegge den ariske rase.
“Jeg våknet opp en dag i slutten av 60-årene og så at Amerika – som vi hadde lært å elske – foretok seg ting i Vietnam, Hellas og Chile som ødela den forelskelsen våre fedre hadde innpodet oss med.”
Din far var halvt jødisk – hvordan var den jødiske arven i oppveksten din?
Jeg kan ikke huske noen slik arv, bortsett fra kunnskapen om at store deler av vår familie ble myrdet i Auschwitz og far torturert til vanvidd av Gestapo som «der verdamte jüde.»
Du hadde voldsomme konflikter med faren din og ble venstreradikal delvis som reaksjon på hans støtte til amerikanerne under den kalde krigen, ikke sant?
Ja, det er riktig. Jeg våknet opp en dag i slutten av 60-årene og så at Amerika – som vi hadde lært å elske – foretok seg ting i Vietnam, Hellas og Chile som ødela den forelskelsen våre fedre hadde innpodet oss med.
Når toppet det seg mellom dere?
Det begynte jo med Vietnam, My Lai-massakren og bilder av barn rammet på sine nakne kropper av amerikanske napalmbomber. Og så kom uenigheten frem mot folkeavstemmingen om EU i 1972. Men toppet gjorde det seg da jeg sluttet meg til den ekstreme venstresiden i SUF (m-l) ved årsskiftet 1971/1972. SUF hadde en gruoppvekkende retorikk om proletariatets diktatur og væpnet revolusjon. Det var av høyst naturlige grunner noe min far ikke kunne tåle; han som hadde kjent et totalitært samfunns vanvittige tortur på sin egen kropp og opplevd at fem fettere, en kusine, en tante og en onkel ble til røyk ut av skorsteinene i Auschwitz’ krematorier.
Din far ble knekket psykisk av nazistenes tortur, og hadde flere tilbakefall fra slutten av 1960-tallet av. Han godkjente at du fikk innsyn i journalene hans fra innleggelsene på psykiatrisk sykehus. Snakket du med ham om det du fikk lese før han døde?
Vi snakket om hva jeg hadde drevet med på den ekstreme venstresiden i norsk politikk og hva han og hans venner i etterretningstjenesten og POT hadde drevet med av ulovlig overvåking av venstreradikale. Men akkurat hans sykejournaler fra Neevengården sinnsykeasyl under krigen og Psykiatrisk klinikk etter krigen, da de posttraumatiske krigspsykosene kom, lot jeg være å hente ut til flere år etter hans død. Det var et bevisst valg; jeg ønsket å huske min far som den sterke og entusiastiske mann han stort sett var. Da jeg så leste disse journalene ble det tidvis for mye for meg; ikke minst hvor når han beskrev forholdet til meg, hans yngste sønn og tidligere øyesten, i den tiden da vårt forhold var som verst.
“Jeg ønsket å huske min far som den sterke og entusiastiske mann han stort sett var. Da jeg så leste disse journalene ble det tidvis for mye for meg …”
Boken handler på mange vis om motsetningen mellom diktatur og demokrati, noe vi lever midt oppe i nå – i en ny krig. Hva tenker du vi kan lære om Europa og oss selv ved å lese slike historier fra første og andre verdenskrig og den kalde krigen?
Å, det er mye, og det vil føre for langt å komme inn på alt! Men den naivitet som preget Vest-Europa i 1938 da lederne her med Chamberlain i spissen inngikk Münchenavtalen med Hitler og ofret Tsjekkoslovakia da han deretter erklærte «Peace in our time», minner om den grenseløse naiviteten vi har hatt overfor Russland og Putin helt fra han okkuperte Krim i 2014 og frem til den aggressive invasjonskrig han i dag fører i Ukraina og i realiteten mot hele Europa. Det sies at historien gjentar seg ikke, men jaggu santen er fascismens styggeste ansikt til forveksling lik. Nå når Europa igjen brenner må vi sette foten hardt og bestemt ned.
Dag Steinfeld (f. 1955) er en kjent norsk advokat. I 2019 avsluttet han karrieren for å vie seg til kultur og menneskerettigheter. Steinfeld bor i Bergen og er bror av tidligere NRK-journalist Hans-Wilhelm Steinfeld.