Hun er utdannet biolog, mor til fem gutter i alderen ett til 14 år og har bodd over store deler av verden, før hun slo seg ned i Molde. Nå debuterer Hanne Eik med en sommervarm feelgood-roman og en eventyrlig fortelling fra Singapore og Malaysia.
Hva handler boka di om?Den handler om den norske kvinnen Julie, som bor i Singapore med ektemannen. Hun vil så gjerne ha barn, et normalt liv, men strever i ekteskapet og i livet ellers, uten at hun klarer å ta tak i problemene sine. Så, etter en dyp krise, havner hun ufrivillig midt ute i den malaysiske jungelen, og blir etter hvert tvunget til å stanse opp og ta tak i det hun synes er vanskelig.
Gjennom hennes historie, i form av en nokså lettlest feelgood, har jeg forsøkt å få frem nettopp hvor viktig det er å forsøke å møte de utfordringene man har, i stedet for å unngå dem. At det er viktig å forsøke å være til stede i seg selv, å akseptere at ting er som de er, fordi det gjør det lettere å ha det godt, å ta gode valg, å være et godt menneske.
Boka handler også om vårt forhold til naturen. Det er dokumentert at nærhet til naturen er god kur mot mye. Og jeg har stor tro på at om vi søker innover, finner fred i oss selv, vil det også bli lettere å verne om naturen. For det er lett å handle for mye, spise for mye, reise for mye, å leve litt over evne på alle fronter – kanskje særlig om man strever litt. Det kan vi jo alle kjenne på.
“At det er viktig å forsøke å være til stede i seg selv, å akseptere at ting er som de er, fordi det gjør det lettere å ha det godt, å ta gode valg, å være et godt menneske. ”
Og så handler det også om det å finne mening når alt føles håpløst. Om å undre seg over om det finnes en mening med det som skjer.
Hvor kom ideen fra?
Ideen er delvis inspirert av eget liv. Jeg bodde i Singapore med pappa fra jeg var 15 til 18, han jobbet for Statoil hele sitt voksne liv. Vi to, samt en hushjelp, bodde i en stor leilighet med seks bad og marmorgulv. Svømmebasseng, tennisbane og squashbane i komplekset. Jeg gikk i dyre merkeklær, fløy businessklasse og dro stadig på spennende ferier. Og samtidig var jeg rotløs, redd og ensom. Pappa jobbet mye og hadde mange reisedøgn, så det var ofte bare meg og hushjelpen. Jeg hadde lite kontakt med min mor og resten av familien i Norge, på grunn av konflikter mellom henne og min far. Jeg utviklet anoreksi, drakk meg stupfull i helgene og fikk samtidig 6ere på skolen. Livet mitt var fullt av ytterpunkter, og det manglet noe ekte, noe jordnært.
I tillegg har jeg som voksen og som mamma, hatt veldig dårlig samvittighet for hushjelpen som bodde hos oss. Jeg har tenkt så mye på at hun selv var borte fra datteren, som bodde i Indonesia med bestemoren – de så hverandre bare en gang eller to i året. Som voksen har det slått meg at det var hun som var den mest fornuftige av oss tre i leiligheten. Og det fikk meg jo til å tenke – hva om noen sendte en desillusjonert overklassekvinne inn i en mer spartansk verden? En klisjé, kanskje, men samtidig ikke. Det er jo en fremstilling av problemstillinger som også er høyst reelle her i Norge.
Det med å møte det man frykter, er altså sentralt i boka. Du har selv vært åpen om angst og om post traumatisk stress-syndrom du har slitt med etter at du opplevde tsunamien i 2004. Hvordan har dine egne erfaringer preget arbeidet med boka?
Jeg har selv gått mange omveier i livet, i stedet for å møte det jeg har fryktet mest. Fra jeg var liten, har jeg kjent meg veldig ensom, og vært redd for den følelsen. Vært redd for å bli avvist, for å gjøre noen sinte. I stedet for å håndtere disse følelsene, har jeg hoppet fra den ene dårlige mestringsstrategien til den andre.
Opplevelsen min med tsunamien i Khao Lak, Thailand i 2004, var på sett og vis vendepunktet, det som tvang meg til å begynne å jobbe med meg selv. Og slik er det også for Julie, selv om hennes bakgrunn og situasjon er en helt annen enn min. Så på den måten kan man si at egne erfaringer i stor grad har preget arbeidet med boka. De har i det hele tatt gjort meg i stand til å skrive den.
Hva var det som fikk deg til å velge Singapore og Malaysia som utgangspunkt for fortellingen?
I løpet av de tre årene jeg bodde i Singapore, utviklet jeg en inderlig kjærlighet til Asia. Mystikken, gutset, historien. Regnskogen. Det er noe av det mest intense jeg har opplevd, å tilbringe mye tid i jungelen. Lydene, lukten, selv smaken av jungelen er intens. Samtidig fremkalte den mye redsel i meg. Det er jo nesten så man kan kjenne på kroppen hvor skjørt alt er i jungelen, hvor fort livet går. Varmen, fuktigheten, man får en slags beskjed om at livet ens en dag vil være over, kroppen vil bli sugd tilbake inn i den evige sirkelen. Jeg sov i jungelen ett døgn etter tsunamien, og det var en intens opplevelse. Det er nesten som vi i kulden her i nord kan gjemme døden, holde den litt på avstand. Men døden ligger på lur også her.
“Det er jo nesten så man kan kjenne på kroppen hvor skjørt alt er i jungelen, hvor fort livet går. Varmen, fuktigheten, man får en slags beskjed om at livet ens en dag vil være over, kroppen vil bli sugd tilbake inn i den evige sirkelen.”
Jeg la handlingen til Singapore, også for å gi en stemme til hushjelpen vår. Hun hadde det bra, vil jeg påstå, men jeg har likevel fortsatt dårlig samvittighet for at hun bodde og jobbet hos oss i flere år mens datteren hennes bodde hjemme hos bestemoren i Indonesia.
Og så måtte jeg nesten legge handlingen til et land med jungel, om det skulle være med en viltlevende tiger i boken.
Hvordan har det vært å gjøre research til denne boka?
Som biolog er jeg glad i naturen, og jeg uroer meg over regnskogen som forsvinner så raskt. Det var viktig for meg at regnskogen var med, at jeg skulle slå et slag for den. For å gjøre det, skrev jeg inn et ekte stammefolk som bor i Malaysia i handlingen. Jo mer jeg leste om dem, desto mer skjønte jeg at de hadde inderlig fine budskap å komme med, til oss som lever et vestlig liv. Det var rett og slett en fascinerende reise, å lese om dette folket, som heter Temiar. Det finnes mange undergrupper av urbefolkning som lever i den malaysiske regnskogen, og nokså gjennomgående er at de er veldig spirituelle. Jeg valgte meg ut Temiar ettersom de er kjent for å bruke drømmetolkning som en sentral del av livsførselen sin. Noen forskere mener at det for stereotypt at folket kalles for Drømmefolket, men det er samlet sett enighet for at de i hvert fall bruker drømmene aktivt til veiledning i livet. At de tror at drømmene gir oss beskjeder vi kan bruke som ledetråder.
Det er mange antropologer som er dypt fascinert av folket, især det at de er så fredelige, og at de har få interne konflikter. Det er forskere som har hevdet at folket for eksempel ikke har psykiske lidelser. Det igjen er det mange som mener at skyldes at det ikke er gjort nok arbeid med diagnostisering hos dem, men det virker i hvert fall til å være en bred oppfatning om at det er mindre mentale helseproblemer der enn oss i den vestlige verden. Noe jeg personlig tenker at ikke er så rart. Jeg fikk selv kjenne på kroppen hvor fredelig urbefolkningen i Malaysia lever, da jeg besøkte to stammesamfunn som en del av researchen til boka.
Jeg har forsøkt å være svært bevisst at jeg har lånt fra Temiars perspektiver, og har forsøkt å gjøre det med balanse. Stammefolket er sett fra utsiden, fra Julie sin synsvinkel. Jeg hadde imidlertid et sterkt ønske om å få tydelig frem de mange utfordringene folket står overfor, den diskrimineringen de fortsatt opplever. For å klare det, lot jeg den ene karakteren fra stammefolket få en egen fortellerstemme. Men uansett hvor mye research jeg har gjort, er og blir dette min fortolkning av deres levesett. Det er viktig for meg å presisere.
“Det er mange antropologer som er dypt fascinert av folket, især det at de er så fredelige, og at de har få interne konflikter. Det er forskere som har hevdet at folket for eksempel ikke har psykiske lidelser”
Du er utdannet biolog, du har selv vært i regnskogen i Malaysia, og i boka skriver du blant annet om truede dyreraser som pangolinen. Hva tenker du om det som nå skjer i verden?
Jeg er inderlig lei meg på vegne av alle som sliter nå. Samtidig er jeg, som mange, glad for endringene som har kommet, endringer som kan gi livsgrunnlaget til både oss mennesker og andre på denne kloden en bedre sjanse.
Jeg skrev inn pangolinen i fjor høst, fordi jeg satt og vred meg på stolen da jeg leste om utnyttelsen av de fine dyra, hvordan de blir fanget og brukt til kinesisk medisin, kjøttet solgt som et luksusprodukt. Jeg ble så sint og fortvilet, og ville så gjerne sette litt søkelys på dette. Men jeg tror vi i Norge, meg selv inkludert, skal være nokså forsiktige med å kritisere andre før vi gjør noe med vårt eget forbruk.
Hva inspirerer deg?
Naturen, især. Vi bodde syv år på en øy med 150 innbyggere og langt flere rådyr, frem til vi flyttet over til Molde for to år siden. Jeg finner fortsatt inspirasjon av å være på øya, som vi reiser til i ferier, det å være der gjør at jeg blir påminnet at man kan gjøre seg fri fra mange sosiale rammer vi har i Norge. Men like stor inspirasjon finner jeg av å gå i fjellet, bare være i naturen.
Og så finnes det et drøss av mennesker som jeg ser opp til, og som jeg har lært så mye av. Jane Goodall for eksempel, som jeg ser opp til som biolog. Men vel så inspirerende synes jeg er menneskemøtene på ”gateplan”, jeg blir så inderlig glad når jeg møter noen som sier noe klokt, som deler litt kjærlighet med noen. Psykologen min sa en gang at det finnes et hellig barn i oss alle, og de ordene har betydd mye for meg.
Som forfatter er det også mange som har inspirert meg til å skrive, Anna Gavalda og Elizabeth Gilbert især.
Hva skriver du på nå?
Jeg skrev ferdig et førsteutkast til en dystopi i fjor. Da jeg var ferdig, var jeg veldig i tvil om jeg skulle satse på å gi ut dystopien eller feelgooden først, og jeg er veldig glad for at det ble det siste. Det føles godt å komme ut med noe som vil kunne gi håp nå. Men jeg liker godt dystopien min, synes den har et grensesprengende tema, som også er viktig for meg som biolog å nå ut med. Innimellom skriver jeg også tett på mitt eget liv, uten at jeg vet helt om det er noe jeg skal gi ut. For meg føles det fint å ha litt spenn i hva jeg skriver, og jeg liker å skrive noe som kan teste litt grenser, kanskje utforske hva en sjanger er. Det er ikke så nøye for meg hva sjangeren heter, så lenge innholdet kan bevege noen, kanskje gi noen nye perspektiver.
“Det er ikke så nøye for meg hva sjangeren heter, så lenge innholdet kan bevege noen, kanskje gi noen nye perspektiver. ”
Du har allerede fått masse oppmerksomhet rundt boka på sosiale medier, og du er blitt intervjuet av Kamille, NRK og lokale medier. Har du noen tanker rundt det å nå ut med budskapet sitt i disse dager?
Jeg har skrevet på Den gylne tigeren i ti år, og jeg velger å tro at det ikke er tilfeldig at den skulle komme ut akkurat nå, at den gikk i trykk samme uke som Norge gikk i lock-down. Jeg tror på ingen måte at det som skjer er pangolinens hevn, som noen aviser har brukt som overskrift. Men jeg tror at dette er en gyllen mulighet for oss mennesker til å begynne å gjøre de endringene som bør gjøres.
Budskapene til Temiar har for lengst slått rot i meg og gjort noe med meg. Folket er ikke psykologer, men eksperter på det å leve i fred og fordragelighet med seg selv og de rundt seg, og det har jeg lært mye av selv. Det føles ekstra fint å kunne dele disse budskapene nå, jeg vet faktisk ikke om jeg ville nådd ut på samme måte om jeg hadde publisert boken for et år siden, mens alt var som det var da, med et raskere tempo.
“Det føles ekstra fint å kunne dele disse budskapene nå, jeg vet faktisk ikke om jeg ville nådd ut på samme måte om jeg hadde publisert boken for et år siden, mens alt var som det var da, med et raskere tempo.”
Til slutt: Hvorfor valgte du å ha med en tiger?
Jeg syntes det var en så fin og tydelig metafor for hva man bør gjøre når man møter på utfordringer. Om man møter på en tiger må man aldri forsøke å løpe fra den, tigre jakter byttet bakfra, eller fra siden. I stedet må man snu seg og se på den. Akkurat som med alt som er vanskelig i livet.
Dessuten er jeg blitt glad i disse mystiske, mytiske dyrene, som jo dessverre er utrydningstruet. Disse stolte, store vesenene, som har myk pels, men skarpe klør. Kanskje er vi litt tiger, alle sammen. Det å omfavne det, å klare å se at det bor både lys og mørke, styrke og svakhet, i alle mennesker, er også et budskap i boken.