Tove Braathen har en egen evne til å ta pulsen på tiden vi lever i. Hun har tidligere skrevet om integrering, svikefulle voksne og forsømt ungdom. I hennes tredje roman står utenforskap sentralt. I Ja, vi elsker møter vi tre karakterer som gruer seg til det som for «alle andre» er den største festdagen i året, selveste 17. mai.
Skarpt bilde av det norske velferdssamfunnet. Det er snart 17. mai, og alle gleder seg. Nesten alle. LES MER
Kan du si litt mer om hva den nye boka di handler om?
Romanen handler om noen mennesker som føler at de faller utenfor i et velferdssamfunn der alt er lagt til rette for at det meste bør lykkes (!) for de fleste. De tre hovedpersonene har helt forskjellige utgangspunkt i tilværelsen, men de knyttes sammen gjennom en rekke tilfeldige hendelser og får, på godt og vondt, mer med hverandre å gjøre enn de kunne tenkt seg på forhånd:
Connie er midt i sekstiårene, hun er redd for å miste kassajobben i matbutikken når det skal innføres digitale, selvbetjente kasser, hun føler at hun allerede kommer til kort sammenlignet med de kvikke, unge kollegene, som tar alt det nye på strak arm. Det meste som tidligere har skjedd i livet hennes har vært styrt av uheldige tilfeldigheter, hun lever i et destruktivt ekteskap og datteren har brutt med foreldrene og har gjennomført en «klassereise», Connie har ikke sett barnebarna på veldig lenge.
“De tre hovedpersonene har helt forskjellige utgangspunkt i tilværelsen, men de knyttes sammen gjennom en rekke tilfeldige hendelser”
Kenneth er en av de unge og kvikke i matbutikken, han har fått et lederansvar han ikke er moden for, som assisterende butikksjef, og er preget av noen «ideer i tiden» som handler om en drøm om å starte som gründer og tjene mye penger raskt. I den nye stillingen møter han noen utfordringer som ikke bare handler om varelager og omsetning.
Darina er en kvinne i midten av trettiårene, hun kommer fra Russland, er helt alene og prøver å finne fotfeste i Norge. Hun strever med å lese til norskeksamen som privatist på voksenopplæringen og jobber samtidig i hjemmesykepleien, der hun ser baksiden av dette velferdssamfunnet hun er kommet til, gjennom møter med ensomme, gamle og syke mennesker, som bare ligger og venter på at et annet menneske skal komme inn til dem. Darina har med seg sin egen mørke forhistorie fra et annet sted den første perioden hun bodde i Norge, og den innhenter henne etter hvert.
Handlingen foregår noen uker før nasjonaldagen 17.mai. Overalt lades det opp til den store feiringen, «alle andre» enn romanens hovedpersoner har planer for festdagen, som tradisjonen tro i de norske hjem og ute på veier og gater, skal feires med venner og familie. Det går mot tunge tider, og noe må skje.
Hvor kom ideen til boka fra?
I de to foregående bøkene mine har jeg også vært opptatt av dette med tilhørighet, enkeltmenneske og fellesskapet, et tema som går igjen i denne boka. For litt over ett år siden så jeg et oppslag som informerte kundene om overgang til selvbetjente kasser i en stor matbutikk, der jeg ofte handler. Det var en lørdag formiddag, seks kasser var som vanlig betjente, og det var lange køer. «En betjent kasse skal alltid holdes åpen» og «Mer effektivt for våre kunder», sto det blant annet, og jeg fikk en dårlig følelse, begynte å tenke gjennom hvor mange butikkansatte i landet som etter hvert ville komme til å miste jobben. Mange har ikke mulighet til, og vil kanskje ikke klare, å gjennomføre lang utdanning. Det å ha en jobb gir selvrespekt og mening, hva skjer når samfunnet blir så «effektivt», at mange jobber forsvinner i rasjonalitetens navn? Umiddelbart så jeg Connie for meg, hun var allerede på plass som litterær skikkelse. Kenneth kom gående av seg selv, han dukket liksom bare opp, smilende og ivrig etter å vise seg «serviceminded», klar for opprykk. Darina sto i samme kø som meg, alvorlig og innesluttet i sine eksistensielle bekymringer. Alle tre var i gang før jeg fikk trukket kortet mitt i betalingsautomaten.
“Det å ha en jobb gir selvrespekt og mening, hva skjer når samfunnet blir så «effektivt», at mange jobber forsvinner i rasjonalitetens navn? ”
Tove Braathen (f. 1952) er lektor og underviser ved Edvard Munch videregående skole i Oslo. Hun debuterte i 2017 med romanen Alle disse dagene, og i 2018 kom Effekten av måneskinn på nyfallen snø. Hun har to voksne barn og bor på Grorud i Oslo med ektemannen.
Du har altså valgt å følge tre hovedpersoner tett, personer hvis skjebne på ulikt vis er knyttet til hverandre. Det samme mønsteret kjenner vi fra dine tidligere bøker. Hvorfor har du valgt denne formen?
Er det ikke slik i livet, at vi møter mennesker som påvirker oss mye mer enn vi forstår akkurat mens det skjer, enten møtene er korte eller varige og dype? Lenge etterpå kan vi tenke på dette mennesket, eller disse menneskene, og forstå enda bedre at vi lærte noe viktig, noe som har endret oss på en eller annen måte, kanskje bare fordi vi fikk innsyn i livet til en person som vi ikke ville blitt kjent med, hvis dette møtet ikke hadde funnet sted. Jeg har nok en dragning mot å skrive om slike (tilfeldige) møter mellom personer, som opprinnelig ikke kjenner hverandre, jeg synes det er interessant å føre ulike mennesker sammen, selv om de nok ikke hadde valgt det selv. De må faktisk være i samme rom når jeg etablerer dem som litterære personer, de slipper ikke unna, og de må forholde seg til det som skjer, stå i det og ta noen valg. Det å måtte ta noen valg i en utfordrende situasjon når du ikke er på kjent område og ikke bare er sammen med dem du kjenner godt på forhånd, det synes jeg er interessant. Jeg er ikke alltid sikker på hva slags valg disse litterære skikkelsene vil ta i de ulike situasjonene de må inn i, før de «kommer i gang» i historien, det kan godt hende de «feiger ut». Det er nokså spennende å sitte og skrive.
“Jeg har nok en dragning mot å skrive om slike (tilfeldige) møter mellom personer, som opprinnelig ikke kjenner hverandre, jeg synes det er interessant å føre ulike mennesker sammen, selv om de nok ikke hadde valgt det selv. ”
Jeg er også interessert i å føre personer fra ulike samfunnslag og fra ulike aldre sammen. At det er klasseforskjeller i vårt solide velferdssamfunn, og at byer er delt i øst- og vestkant er noe som det bør snakkes og skrives mer om!
Dette med utenforskap og ensomhet er sentralt også i de to tidligere romanene dine. Akkurat nå er det å sitte hjemme hele døgnet hverdagen for de fleste av oss. Tror du det kan komme noe godt ut av dette?
Det er jo en vanskelig situasjon å være i for mange, særlig de som er spesielt utsatt og sårbare nå, noen i min egen familie er i en slik situasjon. Mange ensomme er blitt enda mer ensomme når de ikke kan gå på jobb og delta i fellesskapet der. Men man kan få en følelse av at det er «kloden som slår tilbake», menneskene trenger en lærepenge, noen mer enn andre. At luften er blitt ren over storbyer som har vært innhyllet i livsfarlig forurensning i årevis, at man kan se Himalaya for første gang på mange tiår fra de samme storbyene, sier noe om dette. Alle flyturene som er kansellert er noe jorda vår er veldig glad for. Jeg håper inderlig at ikke alle vi rike mennesker i rike land i verden fortsetter å bestille langdistanseflybilletter til alle verdens turistødelagte turistmål med en gang dette er over og vi begynner å kjede oss igjen i «tilværelsens uutholdelige letthet». Marka rundt hovedstaden er i disse tider, til enhver tid, full av mennesker som oppdager at skogen er et godt sted å være, at det kanskje er like bra som sydenreisene. Enda bedre, spør du meg.
“Men man kan få en følelse av at det er «kloden som slår tilbake», menneskene trenger en lærepenge, noen mer enn andre. ”
I år blir 17. mai veldig annerledes enn vanlig. Hva var det som fikk deg til å velge nasjonaldagen som utgangspunkt for denne romanen?
Det er noe med slike dager. Nyttårsaften, påskedagene, sankthansaften, - og fremfor alt 17.mai. De er krevende, på ulike vis, men de har det til felles, at noe skal skje, det ligger en sterk forventning der, noe oppstemt «sosialt», en dag man er sammen med familie og gode venner, med sine nærmeste, en dag for det varme fellesskapet. Vi trenger så klart slike festdager, vi trenger noe fint å se frem til, noe å glede oss til, det heter jo merkedager. Men for noen kan disse dagene, som sagt, også være krevende, hvis man ikke har en naturlig gruppetilhørighet i forbindelse med slike feiringer. (Og for noen av oss, som har denne tilhørigheten, så kan det være krevende å yte det som skal til, uansett).
Da jeg startet historien som ble romanen Ja, vi elsker, der de litterære skikkelsene allerede var mer eller mindre sosialt ensomme, føltes det naturlig å føre dem inn i tiden rundt forberedelsene til 17.mai og gjennomføringen av nasjonaldagen, da følelsene rundt utenforskap rundt slike dager lett kan eskalere – og det gjør det jo også for Connie, Kenneth og Darina. Men når ting blir satt på spissen, kan også noe skje. Og det gjør det jo i denne romanen.
“Men for noen kan disse dagene, som sagt, også være krevende, hvis man ikke har en naturlig gruppetilhørighet i forbindelse med slike feiringer. ”
Som i tidligere bøker, spiller skolevesenet en viktig rolle i denne. Du har vært lærer i mange år – hva tenker du om dagens situasjon med stengte dører?
Skolevesenet er et eget, strengt målstyrt vesen som alltid krever mye av dem som står i front i klasserommene. For lærerne er begrepet «hjemmekontor» utvidet maksimalt i disse tider. «Digitalt klasserom» i skoletimene, «digitale møter» i møtetiden og resten av kvelden til å sette seg inn i og forberede seg på den nye, absolutte digitale arbeidsformen som for alle er helt ny, uten at det har vært mulighet til å forberede seg før skolene ble stengt. Det er klart at elevene må ha et tilbud, læringen må være i gang, men noen har nok lettere «hjemmekontor» enn andre i denne unntakstiden. Så heia lærerne!
Du har jobbet i videregående skole i flere tiår og unge mennesker har en stor plass i bøkene dine. Hva tenker du om deres hverdag i 2020, sammenliknet med før mobiltelefonene og sosiale medier gjorde sitt inntog?Det er veldig praktisk å ha mobil, man kan ringe etter hjelp fra hvor som helst, hvis man trenger det, og man kan ringe til hvem som helst fra nesten hvor som helst også. Det er ikke det at jeg er mot mobilens inntok, jeg må innrømme at det var mer upraktisk med fasttelefon. Men når man som lærer skuer utover klasserommet og betrakter elevene som egentlig skal sitte og samarbeide om oppgaver, fordype seg, så kan man bli ganske trist av å se hvordan (de forsøksvis skjulte) mobilene i hånda til hver enkelt er det som egentlig styrer virksomheten, både i hodene og i fingrene.
“ Jeg tror at unge som leser papirbøker får noe veldig viktig, de klarer å tenke lange tanker, resonnere og reflektere. Det trenger vi, ikke bare for å bli skolerte, vi trenger det minst like mye for å forstå oss selv i en komplisert verden”
Den kjappe veien til faktakunnskap via google og annet gjør at mange unge i dag ikke ser hensikten med å lese utdypende, lære seg sammenhengen og perspektivet i kunnskap om verden. Det gjør noe med fokus, det hindrer fordypning og gleden ved å virkelig lære noe. Språket til de unge er blitt annerledes, mer fragmentarisk og «hakkete», mer ubehjelpelig, både skriftlig og muntlig. Her er det mye å snakke om, hvis man først skal gjøre det. Jeg tror at unge som leser papirbøker får noe veldig viktig, de klarer å tenke lange tanker, resonnere og reflektere. Det trenger vi, ikke bare for å bli skolerte, vi trenger det minst like mye for å forstå oss selv i en komplisert verden, og for å kunne «snakke» med oss selv, når vi trenger det, og det trenger vi ofte. Da må vi ha et ordentlig språk og nok ord, og det er det bare lange tanker på papir og i samtale med andre som kan.
Hvordan tror du Kenneth, Darina og Connie ville hatt det i disse korona-tider? De har alle tre yrker som i høyeste grad er viktige i dagens situasjon.
Er det noen som bør få mye mer respekt og mye høyere lønn, så er det butikkansatte og helsearbeidere! Ikke bare i korona-tider, men til alle tider! De tre hovedpersonene i romanen ville stått i første frontlinje nå, og forhåpentligvis fått større, og velfortjent selvrespekt også.
Hva skriver du på nå?
Akkurat nå skriver jeg på en historie som er en slags hyllest til skogen, som forteller noe om hvor god naturen er for det urolige samtidsmennesket. Jeg begynte på denne tidlig i høst, lenge før korona-tiden, lenge før det ble stengte flyplasser og stengte byrom.
Også i denne historien er det noen menneskers veier som tilfeldig krysser hverandre slik at personene må komme nærmere inn på hverandres skjebner, og blir trukket inn i en hendelse som binder dem sammen, enten de vil eller ikke. Felles for dem er at de oppdager hvem de er når de oppdager skogen. Det som utspiller seg, har forbindelse med en mørk historie som skjedde for veldig lenge siden.
“Jeg håper inderlig at ikke alle vi rike mennesker i rike land i verden fortsetter å bestille langdistanseflybilletter til alle verdens turistødelagte turistmål med en gang dette er over og vi begynner å kjede oss igjen i «tilværelsens uutholdelige letthet»”