Giftig avfall under jorda, makabre likfunn og en karriere i grus. Dette er stikkord for den nye krimromanen til Tore Aurstad og Carina Westberg. Det drevne forfatterparet har latt seg inspirere av en virkelig miljøskandale i arbeidet med Stråmann, som er deres første krim med handling fra vår tid.
Vi møter Robert Vinter, en smårufsete oversetter og skribent som opplever at familien blir mistenkt for å stå bak en eksplosjon på et gjenvinningsanlegg. Samtidig tar han et tvilsomt skribentoppdrag, og snart er han truet fra flere hold.
Tore: Handlingen foregår på Romerike, hvor vi begge er fra. Tidligere har vi skrevet fra det historiske Kristiania på 1890-tallet. Nå skulle vi gjøre det litt lettere for oss selv, bare skrive fritt etter hukommelsen. Det var også fristende å gjøre det nærere, og tett opp til virkeligheten. Vi lar hovedpersonen ha en oppvekst ikke så helt ulik vår egen.
Hvordan har det vært å skrive fra nåtiden – nå kan jo enhver som er kjent i området, peke på ting eller steder de mener er feil beskrevet?
Carina: Vi har hatt et par konsulenter fra nærområdet som har pirket litt i dette. Og er nok blitt tatt på et par ting som vi tok på hælen. Takk til dere!
Tore: Samtidig er det mye som er skrevet fritt etter hukommelsen. Thriller-aspektet er mye viktigere en detalj-nerdingen i denne boka.
Carina: Det er litt derfor vi har diktet opp Raumer kommune. Da kan vi rett og slett gjøre noen krumspring, både når det gjelder omgivelser og historikk.
Tore: Ja, vil ville signalisere at det både er Romerike i dag men også fiksjon, for i en krim må man ta seg noen friheter. Både Carina og jeg gikk på videregående i Lillestrøm, og stedet er knapt til å kjenne igjen. Den gangen var Lillestrøm omtrent én gate med ett gatekjøkken. Nå kan den forveksles med en storby.
Det at området er i vekst, åpner vel også opp for at noen fristes til å ta snarveier. Det ligger jo store penger der, særlig i utvikling av tomter?
Tore: Vi syntes det var litt morsomt at en av skurkene i boka kunne slå to fluer i en smekk: Han kunne bli kvitt giftig avfall og bygge ut et boligfelt på én og samme gang. Det er klart at når det er Klondyke-stemning med stor vekst og utbygging, kan det fort bli cowboy-tilstander. Så det er en takknemlig setting for en krimforfatter, det er fint å arbeide med såpass dynamiske omgivelser.
Carina: Og hvordan kan myndighetene la den slags skje? Det kan man lure på. Kanskje er det lett å velge billigste løsning, ta den som kan gjøre både det ene og det andre og kanskje underbyr konkurrentene. Anbudsrunder med mer eller mindre seriøse aktører er jo nokså vanlig. Se bare på Veireno-skandalen, for eksempel.
Ja, for det er ikke helt feil å si at miljøskandalen i romanen har paralleller i virkeligheten?
Carina: Vi har helt klart latt oss inspirere av det som skjer blant annet i Skedsmo, med beboere som uforvarende kjøpte hus på en søppelfylling, der det er blitt lagret farlig avfall. Folk som verken får solgt, bodd i husene eller får erstatning fra kommunen. I alle fall ikke foreløpig. Men igjen, vi tar oss friheter, som man skal i en kriminalroman.
I romanen framstår det også litt som om den som opererer i gråsonen også har hatt fordelen av å være en stor, respektert størrelse lokalt, kjent som en som virkelig får ting gjort. Det gir ham kanskje ekstra fordeler i en slik brytningstid?
Tore: Helt klart. Men det vi også ønsket, var en skurk som er like fascinerende som hovedpersonen. Vi ville ha en skikkelig sleip type. Jeg bør nok ikke nevne navn på næringslivsfolk han er inspirert av, men leserne vil nok tenke sitt.
Tore Aurstad og Carina Westberg har tidligere skrevet tre krimromaner fra Kristiania rundt forrige århundreskifte. To av bøkene, Nattevandreren og Djeveldans, ble nominert til Rivertonprisen. Med Stråmann har forfatterparet tatt steget inn i nåtiden. Aurstad og Westberg bor på Holmlia i Oslo.