Jørgen Brekke mener at det første budet har «en egen nerve, omtrent som en virkelig god replikk i et drama». Det inspirerte han til å skrive Andre guder, som er bok nummer én i en serie med romaner om De ti bud – skrevet av ti ulike forfattere.
Da Jørgen Brekke ble forespurt om han kunne tenke seg å skrive en roman inspirert av et De ti bud, brukte han ikke lang tid på å fundere på hvilket av dem han ville ta. Men hvorfor valgte han det første budet, Du skal ikke ha andre guder enn meg? Det måtte da vært enklere å ta et av budene som går på mellommenneskelige forhold, og ikke et som sier noe om forholdet mellom mennesket og Gud?
– Som krimforfatter kunne det naturligvis vært fristende å gyve løs på det femte, du skal ikke slå ihjel, men jeg er jo ofte innom det i krimbøkene mine ellers, så jeg ønsket en annen utfordring denne gangen. Budet om at du ikke skal ha andre guder en meg, er spennende av flere grunner, særlig fordi Gud her, mer enn i noe annet bud, fremstår som personlig, nesten sårbar. Budet har en egen nerve, omtrent som en virkelig god replikk i et drama. Her omtaler Gud seg selv i førsteperson, og budet hinter forrædersk om at det faktisk eksisterer alternativer til Gud. I religionsvitenskapen brukes begrepet «sjalu gud», om de monoteistiske religionens guder. Og jeg hadde lyst til å skrive en fortelling om sjalusi og maktmisbruk og hevn.
– Så den sjalusien du lar den mannlige hovedpersonen kjenne på, er en slags speiling og utvidelse av den sjalusien som kan ligge i selve budet: en guds sjalusi?
– Sjalusi bunner i usikkerhet. Det kommer tydelig til syne i karakteren Jonny i Andre Guder, som på mange måter står i motsetning til en allmektig Gud. Jonny har svak personlighet, og plages av avhengighet og tvangstanker. Det han har til felles med den guden vi møter i det første budet, er at han lengter etter å elskes uforbeholdent og med hengivenhet. Vi opplever glimtvis at han også er i stand til å gjengjelde en sånn kjærlighet. I bunn og grunn kan man si at Jonnys grenseløse handlinger i Andre guder er motivert av en lengsel etter helhet, enkelhet og en slags naiv kjærlighet. Det hører også med til historien at Jonny, som Gud i Bibelens fortelling om gullkalven, blir forrådt av den han trodde elsket ham. På et menneskelig plan unnskylder ikke noe av dette oppførselen til Jonny. Som menneske er han ikke hevet over andre, noe han smertelig får erfare.
– Når du sier det slik, kan det høres ut som du har skrevet en idéroman. Men i form er det en fortettet, intens spenningsroman. Det er en kortere roman enn de du har skrevet tidligere. Overrasket det deg at du kunne fortelle en så innholdsrik historie på en så kortfattet måte?
– Ja, her peker du på to av utfordringene med å skrive denne romanen. Den første lå i spenningsforholdet mellom å på den ene siden å fabulere vettugt om det første budet, som var oppdraget forlaget hadde gitt meg, altså å nærme meg en idéroman, og på den andre siden å skrive en spenningsroman, noe som ligger i mitt DNA som forfatter. I og for seg er det ikke helt nytt for meg, jeg forsøker alltid å belyse en idé gjennom spenningsromanene mine, og ofte pågår det en usynlig eller delvis synlig diskusjon bakom spenningen. Leseren kan selv velge å gå inn i dette, eller bare la seg rive med av fortellingen. Den andre utfordringen lå i det å skrive en såpass kort roman, også dette var en del av oppdraget fra forlagets side. Jeg er glad for at jeg hadde dette imperativet, og ja, jeg ble overrasket over resultatet. Det har ført til en renere og – mer fortettet fortelling enn jeg vanligvis skriver. Jeg tror det har bidratt til å øke spenningen, snarere enn å ta noe vekk.
– Det er liten tvil om at tematikken er universell. Men miljøet du skildrer er sekterisk. Brukte du lukketheten bevisst for å forsterke tematikken?
– Det tror jeg du har rett i. Andre guder er spenning på små flater. Vi kommer inn i et lukket sektmiljø i Kristiansand, men i virkeligheten blir vi ikke riktig kjent med mer enn tre personer i løpet av fortellingen, og vi beveger oss fra det ene fortettede rommet til det andre, menighetshuset, Jonnys hus i skogen, vekkelsespredikantens ensomme bolig og et lukket krisesenter. Det er heller ingen overordnet forteller i denne romanen, men all informasjon er begrenset til Linda og Jonnys vekslende synsvinkel. På denne måten har jeg forsøkt å skape en klaustrofobisk stemning og holde leseren selv innesperret i fortellingen.
– Oppdaget du noe nytt ved å skrive deg inn i dette tematiske landskapet?
– Ja, det vil jeg si. Eller, jeg fikk snarere en bekreftelse på noe jeg har tenkt før, at mennesker er mennesker til alle tider og i alle land. Kulturer endrer seg, men ikke nødvendigvis menneskets kjerne. Som nordmenn flest har jeg betraktet budene som en del av kristendommen. Men de er jo langt eldre enn Jesus, og Jesus selv sa at det eneste budet er at du skal elske din neste som deg selv. De ti bud inneholder allmenne moralske rettesnorer, som mange er gyldig den dag i dag, men det er også interessant å tenke på at de ble til i en bestemt historisk kontekst, at de har en klar juridisk form og åpenbart er ment å skulle regulere forhold mennesker imellom. Det å se på budene som noe som forteller om oss som mennesker, og så la dem bli grunnformer i moderne fortellinger, er noe av det mest fascinerende med hele ti-bud-prosjektet. Andre guders tematikk rundt sjalusi og hevn er like gyldige i dag som for over to tusen år siden.