Australske Kate Morton har en unik evne til å skape stemning og atmosfære rundt spennende mysterier fra svunne tider. Det har gjort henne til en av verdens mest folkekjære forfattere - og bare i Norge har Mortons forrige bok, Huset ved innsjøen, solgt nesten 50 000 eksemplarer. I sin nyeste roman, Klokkemakerens datter, tar hun oss med til Oxfordshire i England året 1862.
Dine bøker er som puslespill. Hvor kommer ideene fra, og hvordan binder du dem sammen?
En bok består av tusenvis av idéer, hvorav noen kun er bittesmå bruddstykker eller inntrykk som til sammen danner en helhet. Det er forfatterens oppgave å samle disse små fragmentene av inspirasjon og finne ut hvilke som hører sammen. Som med de fleste kreative oppgaver, involverer det en blanding av instinkt og målrettet arbeid. Det er på mange måter som å sette sammen et puslespill; først må tre eller fire brikker passen sammen, så jeg kan skape en kjerne som resten av bildet bygges rundt. Både som leser og forfatter foretrekker jeg bøker med rike, levende teksturer og et plot som er bygget opp i flere lag. Om omgivelsene, karakterene, atmosfæren eller plottet ikke føles ekte, mister jeg raskt troen på boken jeg skriver.
Det er også veldig viktig for meg, om jeg skriver om et mysterium, at historiene er innviklede nok til at leserne må gjette seg frem. I de beste mysteriene er alt man trenger for å løse problemet tilgjengelig for leseren, samtidig som man villedes til å overse dem. Jeg har ikke tålmodighet til strategiske spill som sjakk, og jeg er sikker på at det er fordi hjernen min allerede er så opptatt med problemløsning på andre områder.
Hvilken del av prosessen liker du best?
Jeg har to favorittdeler. Den første er utarbeidelsen av plottet og all planleggingen som må til før jeg en gang har skrevet «Kapittel 1». Det er en periode med lek, der historien, omgivelsene og karakterene blåses til liv i fantasien; alt er mulig og det finnes ikke gale svar. Den andre delen jeg liker best, er når skriveprosessen nærmer seg slutten. Det er den strukturelle redigeringen som må til når jeg har et komplett manus å leke med. Her kan jeg begynne å trimme, utvikle, polere og styrke historien, før jeg setter det hele sammen igjen i en enda strammere form.
Hvor mye research må du gjennom før du skriver en roman?
En hel del, men det føles ikke sånn fordi det er en del av prosessen som jeg setter stor pris på. Jeg ville lest de samme bøkene, besøkt de samme museene, galleriene og husene uansett – fordi temaene jeg skriver om fascinerer meg. Jeg jobber med research på forskjellige måter, avhengig av hvor langt jeg er kommet i skriveprosessen. I starten, når jeg kun har en vag idé om karakterene, omgivelsene og historiene, leser jeg så bredt og mye som jeg kan – og lar temaene som interesser meg mest lede i nye retninger. Når boken utvikles blir arbeidet mer spesifikt, og jeg begynner å fokusere på detaljene jeg trenger for å beskrive begivenheter jeg selv ikke har opplevd på en troverdig måte. For eksempel det å bli evakuert under den andre verdenskrig, eller hvordan det var for soldatene å vende hjem etter den første verdenskrig; detaljer som hva slags planter som blomstret i Kent i mai og hvilke type sigaretter Percy Blythe ville røykt,
Hva er dine beste råd til dem som drømmer om å bli forfatter?
Les ofte, mye og bredt. Les bevisst og kritisk. Skriv daglig – og skriv alltid om det du elsker. La deg aldri friste til å skrive for markedet. Om du skriver for deg selv, vil du bli belønnet selv om boken ikke blir utgitt. Ikke mist motet (i hvert fall ikke for så lenge). Noen ganger vil du hate det du har skrevet. Noen ganger vil det virke som at alle andre hater det du har skrevet. Den største utfordringen man møter som forfatter er å reise seg og begynne på nytt etter man har blitt refusert. Avvisning gjør vondt, men hvis du elsker skriveprosessen, vil du uansett fortsette med det. Du har ikke noe valg; karakterer, omgivelser og idéer vil plage deg til du til slutt gir opp og skriver dem ned.
Å skrive en bok er som å bygge et hus; det tar tid og krefter, og du trenger en solid struktur for å holde det hele sammen – så ikke alt faller sammen ved nærmere ettersyn. Hver gang når det hender tar jeg med meg notisblokken min til en kaffebar (eller en park, et bibliotek eller en bar – hva enn du måtte like) og overgir meg til min egen fantasi. På en eller annen måte hjelper den lille adskillelsen fra manuset meg med å se alt klarere – og det fyller meg på ny med retning og begeistring. (Det hjelper også at man bruker penn og papir – det er noe med følelsen av å dra pennespissen over siden som hjelper meg å klarne tankene)
Har du noen skriveritualer?
Jeg skriver på en computer, men jeg starter alltid med penn og papir. Jeg fyller notisblokker med utkast til historier, ideer til karakter, spørsmål til meg selv og – heldigvis – mange svar. Når jeg stanger hodet mot veggen tar jeg med meg notisblokken til en rolig og lun kafé. Her finner jeg et bortgjemt hjørne hvor jeg forsvinner og begynner å dagdrømme. Jeg skribler ned alt som faller meg inn, og det det sender meg alltid tilbake til mitt historiske univers. Selv om det ikke er intensjonen, er pulten min (og for øyeblikket også gulvet) a kaos av gamle manusskisser, kulepenner uten hette, post-it-lapper, tegneblokker, kaffekopper og «to-do»-lister.
Har du noen leseritualer?
Jeg er blant dem som alltid har en bok i håndvesken og som kan finne på å kjøpe en bok jeg allerede har, dersom jeg ved et uhell glemte den igjen hjemme. Når jeg ikke er i nærheten av en bokhandel eller bokhylle, leser jeg det jeg til enhver tid har for hånden; parkeringsbøter, visittkort, baksiden av esken med frokostblanding. Jeg klarer ikke å la være, det er nærmest en tvangshandling. Jeg leser i bilen (som passasjer) selv om jeg blir bilsyk, og jeg ville aldri drømme om å ta et bad uten å ta med meg en bok. Jeg leser den ikke alltid, liker bare å vite at den er der. Jeg mistenker at det ligger i genene; min mor er også en ivrig leser på badet. Hun sier at det verste med å bli eldre er at behovet for briller gjør det umulig å lese i badekaret, på grunn av dampen. Enda en grunn til å nyte det mens jeg kan.
Hvilken bok inspirerte deg til å bli forfatter?
Boken som har betydd mest for mitt valg om å bli forfatter er The Enchanted Wood av Enid Blyton, Det var min første favorittbok (jeg pleide å lese den før, etter og mens jeg var på skolen da jeg var fem år gammel) og det var den som vekket min kjærlighet til bøker, som har blitt ved meg siden. Det er behovet for å lese som er grunnen til at jeg skriver, så jeg kan takke Enid Blyton for at hun erobret min fantasi som ung. Det er pussig å se hennes langvarige innflytelse når jeg tenker på bøkene jeg skriver nå. Det er ennå mysterier, hemmeligheter og hytter i utkanten av dype, mørke skoger som danser i utkanten av mitt sinn.
Hva gjør du når du ikke skriver?
Min ektemann er jazzmusiker og musikk er en stor del av livet vårt. Musikksmaken min er veldig eklektisk; jeg elsker jazzmusikk – fra John Coltrane til Ella Fitzgerald til Madeleine Peyroux, irsk musikk, klassisk musikk, fra det tungsindige og melankolske til det oppløftende. Jeg elsker Radiohead, Nick Cave, Portishead og mitt favorittalbum er Grace av Jeff Buckley.