Foto: Eigil Korsager

Knut Nærum har skrevet en fabulerende fortelling om et Norge der staten tar fullstendig kontroll over innbyggerne – for å beskytte oss. Sannheten er tredje bok i vår romanserie inspirert av De ti bud og tar utgangspunkt i Det åttende bud: Du skal ikke tale usant om din neste.

Du vurderte forskjellige bud før du skjønte at det var det åttende du skulle skrive en fortelling rundt. Hva var det med Du skal ikke tale usant om din neste som satte deg i gang?

– Jeg skal ikke lyve. Av de budene som fortsatt var ledig, var det åttende det som passet best til en idé jeg allerede hadde hatt i hodet et år eller to. Jeg får to slags romanideer: Lange og korte. KRIG! var en kort idé, skrevet som respons på nyhetsbildet i 2003. Sannheten er en lang idé, riktignok ikke så lang som Døde menn går på ski. Der hadde jeg tittelen (og et påbegynt teaterstykke) i femten år før jeg skrev boka.

Fullt innsyn. Total åpenhet. Bare sannhet. Det er jo for vår egen sikkerhet. Eller …? LES MER.

– Det budet som handler om å snakke sant kunne sikkert passet godt til en krim, kanskje en krim med upålitelig forteller, hvor leseren gradvis oppdager at jeg-personen juger, sånn at leseren deretter må se etter andre holdepunkter i fortellingen: Hvordan kan man vite når en løgnhals snakker sant? Men idéen jeg hadde, handlet ikke – som krim gjør – om blodig dramatikk i en liten gruppe mennesker. Min lange – eller halvlange – romanidé handlet om mangel på dramatikk og om et helt land. Hvordan nye begrensninger i friheten og retten til privatliv blir innført uten motstand, eller bare møtt med et ja vel. Hvordan alt virker greit, fram til det åpenbart ikke er greit lenger, men for seint å gjøre noe. Eller nesten for seint.

– Et Youtube-foredrag av den amerikanske medieteoretikeren Douglas Rushkoff ga meg også en dytt inn i Sannheten. Han sa to ting som traff meg. Det ene var at sosiale medier forutsetter at vi som brukere opererer med en responstid som tidligere var forbeholdt utrykningspersonale. Det andre var spørsmålet om det går an å se for seg et samfunn der alle vet alt om alle, og ingen lenger kan ha hemmeligheter. Og akkurat det har jeg forsøkt å se for meg.

– Dessuten er det morsomt med mennesker som alltid må si hva de tenker. De som bare ikke kan dy seg. Man vil ikke omgås sånne mennesker, de er fæle, men det er artig å høre hvor taktløse de har vært. Hva om dette ble normen? tenkte jeg. Hva om dette ble loven?

– Idéen var der, men det var utfordringa om å skrive en bok basert på et bud som lokket den fram.

“Dessuten er det morsomt med mennesker som alltid må si hva de tenker. De som bare ikke kan dy seg. Man vil ikke omgås sånne mennesker, de er fæle, men det er artig å høre hvor taktløse de har vært.”

Sannheten er en slags idéroman, men når man begynner å lese kommer man rett inn i en setting med en familie som strever med alt det vanlige familier sliter med. Det virker som du virkelig vil at leserne skal kunne identifisere seg med hovedpersonene og miljøet, men så strammer du til og spisser alt som omgir dem i hverdagen?

– Det er et gammelt skrivetriks, som Stephen King beskriver i sin sånn-skriver-man-bok-bok On writing. Beskriv familielivet før du viser spøkelsene. Andre eksempler på det samme fins i Alien, der du får omstendelig morgenstell før monsteret dukker opp, og E.T., der ungene spiser pizza før Elliot møter romvesenet i hageboden. Det handler om troverdighet og om identifikasjon: Jeg vil at det som skjer i boka, skal påvirke mennesker som minner om leserne. Eller noen de kjenner.

Er Sannheten en dystopi, eller dette rett og slett en roman som på en spissa måte skildrer samfunnet slik det er i dag?

– Kanskje begge deler. Det er vanskelig å si hvor jeg går fra å skildre mer av det samme til å beskrive noe helt annet. Dette kan være selve poenget: Det er vanskelig å se akkurat når noe blir vesentlig annerledes. Men det kan være selve poenget med denne boka: Å gi et bilde av “godtar-du-den-så-godtar-du-vel-også-denne-utviklingen.” Hvordan vi alle er som frosken i gryta hvor vannet kokes opp; først er det behagelig varmt og den hopper ikke ut. Så blir det altfor varmt, men da kan den ikke lenger hoppe. Hvordan det begynner med at folk syns det er greit å vise fram innholdet av håndbagasjen sin på flyplasser, for å få lov til å fly, og ender med at man ikke lenger kan velge å ha noe for seg selv, noe sted. Det har jo vist seg flere ganger de siste åra at det er lett å kartlegge andres liv bare gjennom hva de legger ut på Facebook. Og det har vi tute meg gjort frivillig. Ikke jeg, da, men nesten alle andre.

“Men det kan være selve poenget med denne boka: Å gi et bilde av “godtar-du-den-så-godtar-du-vel-også-denne-utviklingen.” Hvordan vi alle er som frosken i gryta hvor vannet kokes opp; først er det behagelig varmt og den hopper ikke ut. Så blir det altfor varmt, men da kan den ikke lenger hoppe.”

Det er mye humor i denne romanen, men det er jammen noen alvorlige temaer her også, særlig knyttet til overvåkning og individuell frihet? Har du rett og slett hørt på gamle Brandes og satt problemer under debatt denne gangen? Vil du helst advare eller vil du underholde folket?

– Jeg sitter ikke inne med stor og eksklusiv kunnskap som jeg nå vil dele med folket ved å skrive en roman. Jeg har skrevet denne boka fordi jeg var nysgjerrig og ville finne ut mer. Et samfunn hvor man ikke lenger kan ha hemmeligheter, hvordan ser det ut? Hva må til for å havne der? Og hvordan vil folk ta det? Jeg har forsøkt å tenke: “Hva om ...?” Og så har jeg tenkt: “Hvis A, hva blir da B?” Det har vært underholdende å leke med disse hypotesene og konstruere et samfunn som ikke fins, men som vi kanskje kan få om noen år. Noen steder har jeg strøket hendelser og replikker i manus for at det ikke skulle bli for gøyalt, for tøysete, men det er fortsatt vanskelig for meg å skrive noe som ikke er morsomt. Eller: Som ikke er morsomt også. På den annen side er det mulig at noen lesere kommer for humoren, men blir for tankene. Som selveste Tor Åge Bringsværd har sagt: Før en aha-opplevelse går det ofte en haha-opplevelse.

Tenker du selv at vi til slutt taper for teknologien, eller er godene ved utviklingen så mange at helheten blir positiv?

– “Vi” er alltid et vanskelig ord. Det har vi sett i sommer. Mange har kompensert for avlyst sydenferie ved å kjøpe ferdigstøpt svømmebasseng til hagen. Men mange flere har ikke gjort det, og de fleste har ikke hage. Det fins folk som er redde for å brekke en tann fordi økonomien deres ikke tåler uforutsette utgifter. De som mista inntekt på grunn av Covid-19, hører til et annet “vi” enn de som kjøpte basseng. På samme måte: I et samfunn med rettferdig fordeling kan teknologien bli et godt redskap for alle. I et samfunn med økende forskjeller vil teknologien forsterke forskjellene. Da blir det vanskelig å snakke om et “vi”. I framtida blir det kanskje bare de rike som ikke er på nett hele tida, ikke permanent pålogget på den ene eller andre måten. Når folk får mye penger, kjøper de seg vekk fra folk. Bare se hva de rikeste gjør nå: De eier sin egen øy, har de største hagene, jobber på kontor med dør i stedet for i kontorlandskap. Tech-gründere har stått fram og sagt at deres unger ikke får bruke mobil eller nettbrett.

“I et samfunn med rettferdig fordeling kan teknologien bli et godt redskap for alle. I et samfunn med økende forskjeller vil teknologien forsterke forskjellene”

– Generelt er jeg selvfølgelig takknemlig for å kunne bruke digitale løsninger hjemmefra. Jeg setter pris på å kunne lese hva smarte folk i fjerne land mener om bøker jeg nettopp har lest. Og det hender jeg faller ned i et hull på Youtube og blir sittende lenge og se på musikalscener fra 1950-tallet. Men hvis du leser hva folk skrev på 90-tallet, ser du at Internett er blitt noe annet enn de fleste så for seg. Riktignok bruker vi det til nyttige formål, det har erstattet de gamle formene for bank og post og butikk og tv og bok. Men vi – i betydningen alle som bruker nettet – blir også påvirket og brukt, på måter som bare en håndfull science fiction-forfattere hadde sett for seg. Og vi som leste de bøkene, trodde de For det andre var det få som den gang var opptatt av at nettbruken din skulle åpne for at du blir overvåket i stor stil, både av myndighetene og av mennesker som vil selge deg noe. overdrev.

Apropos det å «se for seg»: underveis i skrivingen diktet du opp ting og statlige tiltak som så dukket opp i virkeligheten, som en sporingsgjenstand som gir myndighetene oversikt over bevegelsene våre. Hvordan opplevde du at «science fiction»- ideene ble virkelige mens du skrev?

– FHIs smittestopp-app kjentes ikke som noe stort sprang framover fra det som allerede fantes. Telefonen min vil stadig vite hvor jeg befinner meg og hvem vennene mine er. Folk har villig vekk gitt sine bevegelsesdata til private aktører som Pokémon Go, Garmin Connect, Facebook og Google Maps. Det nye var at et statlig organ oppfordret folk til å gi fra seg sånne opplysninger. Så viste det seg vel at Smittestopp ikke var helt gjennomtenkt. Mange klaget på at appen trakk mye batteri, men det var antakelig ikke det mest diskutable med den. Samtidig er det interessant at mange av oss ble grinete over at Staten ba oss dele sånt som vi allerede uoppfordret hadde gitt til private aktører.

Knut Nærum (f. 1961) er forfatter, dramatiker og tegneserieskaper. Han er blant annet kjent som fast lagleder gjennom mange år i NRKs humoristiske TV-program Nytt på nytt. Nærum er fra Halden og bor i Oslo.