Miriam Stendal Boulos’ debutroman Silkehjelm er en historie om morskjærlighet, livsmestring og om litteraturen – som et sted å søke fellesskap og styrke.
Helena er psykolog, underviser og skriver artikler, er gift og har to små barn. Familien har nettopp flyttet inn i et nytt hus og livet føles derfor omveltet. Men denne omveltningen viser seg snart ubetydelig. En kveld, mens Helena sitter og skriver på en artikkel, avbrytes hun av et skrik, og livet tar en svært brå vending. Hennes fire år gamle sønn diagnostiseres med en alvorlig kreftsykdom og akuttinnlegges på sykehus.
Hvorfor har du kalt romanen Silkehjelm?
Silkehjelm er en poetisk og dypt menneskelig roman om en mors kamp for sitt kreftsyke barn. Les mer
Ordet refererer til det første tynne, silkemyke håret som vokser ut igjen på et barn som er ferdig med cellegiftbehandling. Det ligner en hjelm av silke. For Helena blir dette også et bilde på den samtidige skjørheten og styrken som finnes i barnet og i det livet det lever.
Denne romanen handler om en dypt traumatisk opplevelse, i ulike faser. Og som psykolog er Helena en faglig ekspert på livskriser og traumer. Men nå utsettes hun selv for et traume, hvordan møter hun det
Når sjokkfasen er over, opplever Helena at hun umiddelbart går inn i en kamprolle, overbevist om at hun skal klare det, uten å vite rekkevidden av det hun skal klare, men med et ønske om å bære sønnen og familien i denne overbevisningen. Traumet blir en kroppslig opplevelse: Beredskapen kjennes som en alarmstreng gjennom kroppen, utholdenheten gjør at hun føler seg som et stålblad rett opp av jorden. Helena våker ved siden av sønnen på sykehuset 24 timer i døgnet, vekkes flere ganger i timen, opplever nye dramaer hele tiden, dag som natt. Hun kjemper mot utmattelsen, gråter innvending over sønnens lidelser, inspireres av hans styrke og livsmot. Hun blir en del av arméen av mødre, fedre og behandlere som kjemper for de små hårløse heltenes liv; og hun lar tankene gå taktfast i vi-form for at språket skal bære alle gjennom. Etterpå innser hun at alarmberedskapen som ble festet i henne, kroppslig og psykisk, i tiden på sykehuset, ikke vil slippe taket, og vekkes til fulle hver gang noe dramatisk inntreffer.
Helena kaller seg en «krigermor» og sier et sted i romanen: «Jeg husker at alle sanser konsentrerte seg mot to ting: krigermorens beskyttelsesinstinkt, som jeg kalte skjoldet, og krigermorens overlevelsesinstinkt, som jeg senere kalte foredling, eller sublimering …» Hva ligger i dette?
Skjoldet er noe hun blir for å beskytte barnet. I dette ligger at hun må fjerne alt som kan forstyrre hennes konsentrasjon som krigermor; følelser som sinne, ensomhet og tristhet må avvises før de får bre seg i henne. Samtidig blir hun klar over at psyken hennes trenger nærende nærvær, noe som utstrømmer godhet; det kan være synet av løvblader i vind, elven utenfor sykehuset, en benk, noen sider i en bok. Hun er følelsesmessig svært disiplinert, kobler ut egne selvbefestende følelser som del av en krigermorstrategi, men når krisen er over, finner hun ikke et språk til å koble seg til disse følelsene igjen. Hun forblir en krigermor, i rustning, selv om hun lengter etter å ta den av. Helena holder ivrig foredrag om skjønnlitteratur og resiliens (livsmestring, evnen til å reise seg igjen etter et traume), men det er først når hun mange år senere gjenfinner en gammel pappeske med diktene hun selv skrev som tenåring at hun finner tilbake til egne følelser.
Miriam Stendal Boulos (f. 1968) er utdannet litteraturviter. Hun tok i 1996 doktorgraden i fransk litteratur med en avhandling om J.M.G. Le Clézios forfatterskap. Hun ga i 2016 ut boken Lykke og eksil – om Rune Christiansens forfatterskap. Silkehjelm er hennes debut som skjønnlitterær forfatter.
Foto: Eigil Korsager
Første halvdel av boka omhandler den intense sykdomsperioden, men så fortsetter historien også etter at barnet blir friskt. Enkelte ville kanskje ha avsluttet fortellingen der. Hvorfor kunne ikke historien avsluttes med denne «happy endingen»?
En lettvint «happy ending» ville vært både livsfjernt og respektløst overfor alle som har opplevd alvorlig sykdom og følgene av det, og som er lei av å høre lettvintheter som «det som ikke knekker deg, styrker deg». Når Helena vender utmattet hjem etter et halvt år på sykehuset, og hører venner si: «Nå er du vel lykkelig?», ser hun et grått teppe senke seg over alt; sublimeringsevnen hun brukte så strategisk på sykehuset smuldrer bort. Den psykisk tøffeste tiden er kanskje den kampen som kommer etterpå, i ensomhet, og er derfor vel så viktig å skrive om som selve kampen under behandlingen. For kampen er ikke over, det står igjen år med gjenopptrening for barnet, seneffekter å forholde seg til, traumene som kommer tilbake når noe dramatisk skjer, men arméen Helena var en del av på sykehuset er der ikke lenger, hun har ikke lenger rollen som krigermor, og det er heller ikke lett å vende tilbake til den yrkesrollen hun hadde. Mange som rammes av alvorlig sykdom, enten man rammes selv eller som nær pårørende, opplever, som Helena, at det kan være vanskelig å komme tilbake til jobb etter langvarig fravær. Helena savner sin yrkestilhørighet og føler at hun er blitt en andre kvier seg med å kontakte av redsel («kan vi forstyrre henne med alt det tunge hun har hatt, kan vi stole på henne som arbeidskraft?»).
Men det som virkelig opprører Helena er hvordan omverdenen ofte ser på barna etter at de har lagt sykdommen bak seg – ikke som de heltene de er, men gjennom den annerledesheten sykdommen har gitt dem. Helena beundrer Jonathans store styrke i alt han overvinner også etter behandlingen, men innser også hvilken ensomhet som ligger i denne styrken.
Når jeg skriver om ensomheten både barn og pårørende kan oppleve under og etter alvorlig sykdom, bunner det i et ønske om å avtabuisere et viktig mellommenneskelig anliggende, og gi erfaringen et språk. Her har Lars Amund Vaages og Olaug Nilssens forfatterskap vært viktige inspirasjonskilder for meg.
Silkehjelm er ikke bare fortellingen om sønnens sykdom, etter hvert kommer mer av Helenas liv og fortelling fram. Hvorfor var det viktig?
Hovedpersonens blikk er så intenst rettet mot sønnen og hans drama, at hun selv nesten bare blir nakent blikk og analytisk rapportør i første del av romanen. Hun kommer ikke helt til syne som protagonist før i andre del, når Jonathans situasjon har stabilisert seg, og da – paradoksalt nok – i en situasjon der hun føler at hun blir borte på grunn av ensomhet og fremmedgjøringsfølelse. Hun har mistet sine aktive roller, og opplever en form for selvtap. Det er ikke kampen på sykehuset som fører til dette – den er snarere rollebefestende –, det er isolasjonen, den emosjonelle språkløsheten og ensomheten i etterkant. Ved å utsi minner, i en mantralignende rytme, forsøker Helena å gjenreise det selvet som føles tapt. I minnearbeidet innser hun at gjemt i krigermoren Helena finnes løvetannbarnet Helena.
Uten disse skildringene kunne Helena ha blitt stående i rollen som en slags tegneserieaktig supermor, en krigermor-maskin.
Innledningsvis siterer du den franske forfatteren Georges Perec: «Fra nå av finnes minnene». Og romanen er bygget opp av en serie minner som innledes med «Jeg husker». Med dette grepet har du latt deg inspirere av Perec. Hvorfor ville du skrive boka på denne måten, og hva gjorde det med fortellingen?
Georges Perec har alltid vært en litterær bestevenn, kanskje den mest trofaste av alle litterære trøstere jeg har hatt i livet; han har vist meg hvordan litteraturen kan løfte mennesket i smertefulle erfaringer gjennom lek og kreative eksperiment. Hans erindringsbok Je me souviens (Jeg husker), en blanding av kollektive og individuelle minner, ga meg det forløsende grepet som førte til at Silkehjelm ble til.
Da jeg for noen år siden bestemte meg for å skrive en Perec-inspirert tekst med stemmen til en kollektiv minnesamler, kom denne setningen til meg: «Jeg husker første gang jeg så de tre tøyapene som hang på veggen ved inngangen til barnekreftavdelingen.» En situasjon, et blikk og en stemme kom til syne, så en historie. I denne første brikken i romanens puslespill fødtes Silkehjelms form og prosjekt: Jeg ville skildre en kollektiv, marginal erfaring, gjennom et «jeg» som prisme: Helena, krigermoren. Her ble Annie Ernaux’ og Rachel Cusks verk og skriveteknikk til stor inspirasjon for meg.
Minnefragmentteknikken åpnet for et mer klinisk blikk på situasjonene, en større vektlegging av det kroppslige og konkrete; den åpnet for en form for eksistensiell nakenhet, som overrasket meg, tidvis forskrekket meg, men som samtidig føltes litterært frigjørende og berikende. Den åpnet også for poesien.
