Mens koronaviruset fortsetter sine herjinger og snur opp ned på hele verden, kommer Martine Johansens nye roman som bestilt. Vi har ikke fire nye år er en hyperaktuell fremtidsfabel og en urovekkende undergangshistorie fra et katastroferammet USA. Lekent og originalt skrevet av en av våre fremste slampoeter.
Martine Johansen er aktuell med romanenVi har ikke fire nye år. Foto: Paulina Tamara
Hva handler den nye boka di om?
Vi har ikke fire nye år er en endetidsfortelling satt til Amerika i 2021. Den handler om ung kjærlighet, tvungen isolasjon, fake news, eventyrlyst, systemkollaps, Jehovas vitner, og et nygift par i møte med en uventet og altoppslukende katastrofe.
Hvordan fikk du ideen til historien? Etter det amerikanske valget i 2016 har jeg kjent på en slags nedtelling mot noe enda verre, om det gir mening? Jeg er generelt lite engstelig, jeg er mer av den eventyrlystne sorten, men jeg forstod raskt etter valget at mange rundt meg hadde en lignende opplevelse, eller frykt kan man si. Jeg hadde allerede i tankene å sette en bok til Las Vegas, fordi det er det mest distinkte og absurde stedet i verden. Jeg så for meg Las Vegas, syndenes by, som byen djevelen sparte. Jeg mener, hvis djevelen skulle spart en by, så måtte det vel være denne?
«Johansens apokalyptiske bok er en kompromissløst varm leseropplevelse. En kjærlighetserklæring både til det skeive språket og den skeive kjærligheten. Jegs reise fra Rikets Sal gjennom Georgia og til Las Vegas er samtidig både utopi og dystopi, vill, voldsom og likefullt var.» Marjam Idriss, forfatter. Les og bestill boken her
Hvorfor ville du skrive denne romanen?
Jeg ville jobbe meg gjennom denne uroen over at vi er på vei mot «avgrunnen» ved å skrive om det verst tenkelige scenarioet, og overlevelse. Og på denne måten kanskje gjøre det samme for leserne - at historien er god å lese for de som nå ligger mer våkne om natten enn ellers. Dette er ikke en belærende bok, historien er utforskende, og jeg håper at de som leser den kan ha en opplevelse av å lande godt i den.
Hva tenker du om at boka kommer ut midt i koronakrisen?
En venn av meg sa, som sant er, at hele denne perioden er en lang promo for boka. En annen venn spurte om jeg er et orakel, eller en heks. Jeg hadde ikke forventet å lansere den apokalyptiske romanen min midt i en pandemi, men sånn er det altså. Vi sitter inne, delvis eller helt isolerte, er bekymret for oss selv og hverandre, og opplever en slags sorg over tapet av frihet og «det normale», akkurat som i boka.
“En venn av meg sa, som sant er, at hele denne perioden er en lang promo for boka. En annen venn spurte om jeg er et orakel, eller en heks. ”
Hvordan opplever du selv den tiden vi er inne akkurat nå?
Jeg tror at nettopp det å ha skrevet denne boka, å ha jobbet meg gjennom mye av disse følelsene, stadiene av sorg og bekymring, gjør at jeg takler dette greit. Jeg drikker riktignok sjokolademelk til frokost, som et lite barn, det er nytt. Og om det er noe barnslig og beroligende, eller bare for å nyte starten på dagen, vet jeg ikke. Men jeg prøver å finne glede i den nye fritiden. Jeg leker med hunden, jeg leser mer, ser på serier, videochatter med venner og venter på varm sommer, slik at jeg kan sitte på balkongen i t-skjorte og shorts.
“Jeg hadde allerede i tankene å sette en bok til Las Vegas, fordi det er det mest distinkte og absurde stedet i verden. Jeg så for meg Las Vegas, syndenes by, som byen djevelen sparte. ”
Hvordan tror du verden vil se ut etterpå? Ideelt sett blir vi bedre mennesker av denne krisen. Det hadde vært flott om vi tok aktive miljøvalg, om vi sørget for å belønne de som har stått på mens vi andre har vært hjemme, om vi handlet lokalt, ble vegetarianere og droppet unødvendige flyvninger. Det blir spennende å se om vi har en annen mentalitet når dette er over, om vi har tatt innover oss alvoret eller ei. Det verste hadde vært om vi går tilbake til «det samme gamle» i løpet av to ukers tid. Jeg antar at det vil bli noen negative økonomiske følger av pengene som, helt uten rammebetingelser, er øst ut til store konserner som ikke bidrar til norsk økonomi. Vi lever alle med det uvisse nå. Jeg håper at vi forblir usikre på fremtiden, slik at vi ta grep nå for å avverge neste krise. Det er litt mørkt. Pandemi kombinert med endetid er mørkt. Så la meg legge til at jeg tror uansett at vi kommer til å sette mer pris på medmenneskelig kontakt fremover! Det blir godt å klemme igjen.
Hva slags forhold har du til USA? Da jeg besøkte USA for første gang var jeg fem år gammel. TV-kanalen Cartoon Network var heldigvis ikke dubbet på starten av nittitallet, og tegneseriefigurene fungerte som engelsklærere. Jeg dro jevnlig tilbake til statene gjennom hele oppveksten. Jeg feiret tretten-årsdagen min der. Jeg jobbet på en musikksjappe i Wisconsin da jeg var seksten og giftet meg i Las Vegas da jeg var tjuefem. Jeg tenkte alltid at jeg kunne flytte dit en dag. Landet har veldig mange lag og sider, særlig fordi forskjellene er så store. Så selv om jeg ofte tenkte på USA som rasistisk, homofobt, kvinnefiendtlig og dypt urettferdig, har jeg på et vis trodd at landet kan hjelpe seg selv. Dra seg opp igjen etter bukseselene. Jeg var atten år da Obama ble valgt, husk det, han er på mange måter idealismens ansikt. Siden 2015 har jeg ikke vært tilbake. Valget i 2016 var et knyttneveslag i magen. Jeg måtte gi slipp på det naive og innrømme at USA ikke er på bedringens vei, og at å flytte dit ville vært det glade vanvidd. Det kjentes som om et kjærlighetsforhold tok slutt.
NRK lot meg fortelle om dette i «Sommer i P2», hvis noen er ekstra interessert. Klikk her for å høre intervjuet.
Hva synes du om Trump og hva tror du vil skje hvis han får fire nye år? Trump er en karikatur av en president. Jeg tror han sitter i fire nye år, og jeg er sikker på at han fortsetter med det han har gjort de siste fire årene: å maltraktere Amerikas selvbilde, forkaste demokratiske prinsipper, bruke embete til å berike sin egen familie, begrense tilgang på abort og familieplanlegging, hugge ned reguleringer mot klimautslipp, påstå at Barack Obama ble født i Kenya, gi ICE frie tøyler til å terrorisere befolkningen, gi alle han misliker latterlige kallenavn, si absurde ting som pressen så må dekke i det uendelige, angripe journalister, lyve uhemmet og generelt skape kaos for internasjonal politikk og økonomi. Det blir mye av det samme, de neste fire årene, bare på steroider. Vinner Trump føler han seg uovervinnelig! Og hvis vi er ærlige med oss selv, så er han da det. Og det er lite trolig at Trump gir seg etter 8 år, hvis han får sjansen. Russland viser vei, Putin meldte inn et forslag til grunnlovsendring i januar for at han skal kunne stille til gjenvalg. Forslaget skulle blitt stemt over denne måneden, men er nå utsatt. Uansett går det trolig slik Putin vil. Dette er blod på tann for Trump. Jeg tror med andre ord at valget i 2020 er amerikanernes siste sjanse til å få han ut av det hvite hus uten en slags revolt eller likvidering.
“Valget i 2016 var et knyttneveslag i magen. Jeg måtte gi slipp på det naive og innrømme at USA ikke er på bedringens vei, og at å flytte dit ville vært det glade vanvidd. Det kjentes som om et kjærlighetsforhold tok slutt. ”
Romanen handler jo ikke bare om undergang og elendighet – det er også og en kjærlighetshistorie om to kvinner. Hva tenker du om kjærlighetens kår i vår tid?
Det er fint vi kan gå over på noe mer lystig! Generelt tror jeg kjærlighetens kår er gode i dag. Vi har valgfrihet, fritid og kan videochatte i tilfeller med langdistanse. Nå som vi er i karantene har jeg lest at mange frykter skilsmisseraten skal gå opp. Jeg vil tro at det er fordi par har tid til å kommunisere nå. Verden er satt på vent. Så hvis man prøver å bestemme seg for hvorvidt man vil holde sammen, eller gå hver til sitt, så tar man vel logisk å ta den samtalen nå?
Hvor viktig er kjærlighet sammenliknet med andre ting i livet?
Så sant de grunnleggende behovene er dekket, er det viktigst. Men et ungt par kan kanskje være mer opptatt av fremtiden, drømmer og det livet de en gang skal leve, enn å gledes over det livet de har sammen fra før. Paret i Vi har ikke fire nye år går på mange måter til verdens ende for hverandre. Den fremtiden de har sett for seg er ikke lenger mulig å ha, og de må finne ut av om det er noe de kan leve med, sammen. For å si det sånn, både på din beste og din verste dag, tror jeg kjærligheten er det viktigste.
Dette er din fjerde bokutgivelse, men du er også kjent som en av Norges fremste slampoeter, noe denne boka vitner om i måten den er skrevet på. Hvordan påvirker slampoeten romanforfatteren i deg – og omvendt?
Jeg forteller ofte historier i tekstene mine på scenen, og leker med språket i bøkene. Denne boka ligger nærmere slam i språk og form enn de tidligere bøkene mine. Det er bevisst. Jeg ville skrive en bok som er egnet til å lese høyt. Det betyr ikke at man må det, men jeg anbefaler det. Formen, som har mer luft mellom linjene og aktiv bruk av linjeskift, gjør også teksten mer lettlest mener jeg. Akkurat nå er det flere vennepar av meg som leser boka høyt for hverandre i karantenetiden. Det gjør meg enormt lykkelig! Hvis man ikke har en kjæreste, kan man lese for en venn eller et kjæledyr, og i mangel på disse tingene kan nok en potteplante ha godt av å bli lest for også.
“Denne boka ligger nærmere slam i språk og form enn de tidligere bøkene mine. Det er bevisst. Jeg ville skrive en bok som er egnet til å lese høyt. Det betyr ikke at man må det, men jeg anbefaler det.”
Hva håper du leseren sitter igjen med etter å ha lest denne boka?Jeg vil at leseren skal oppleve en ro etter å ha lest gjennom teksten. Jeg fikk en melding i går fra en leser som var forelska i karakterene og deres kjærlighetshistorie. Det synes jeg var veldig fint! Boka er ikke deprimerende. Den er fylt med kjærlighet og nærhet. Og akkurat det trenger vi kanskje nå.
“Boka er ikke deprimerende. Den er fylt med kjærlighet og nærhet. Og akkurat det trenger vi kanskje nå. ”
Martine Johansen (født. 1990) er fra Oslo. Hun er medredaktør for det skeive kulturtidsskriftet MELK og en av våre mest populære slampoeter. Johansen brakdebuterte med Hvite jenter kan ikke synge blues i 2015. Vi har ikke fire nye år er hennes fjerde bok