Laila Brenden har solgt over en million bøker i Norge. Nå tar suksessforfatteren steget fra serielitteratur til en historisk roman du sent vil glemme. Toner fra en stille skog er første bok i en trilogi som tar oss med tilbake til begynnelsen av forrige århundre.
Hvordan har det vært å skrive i en litt annen sjanger enn tidligere?
Overgangen har vært spennende, lærerik, frustrerende og morsom. Den største forskjellen er at jeg har kunnet bruke god tid på å skrive, men det har også gjort prosessen til en stor utfordring. Nå har jeg hatt mulighet til å file på setninger, være kritisk, stryke en hel del og tvile på om det blir godt nok. Ikke minst det siste.
Hva er det med den historiske romanen som tiltaler deg?
Jeg liker best å skrive historiske romaner fordi jeg selv synes det er interessant å lære om forholdene som generasjonene før oss levde under. Rammene, tidsepoken, gir meg en plattform å dikte ut fra. Hendelser, følelser, livsgleder- og sorger er ofte de samme i dag som den gang, og vi kan kjenne oss igjen. Det er verden rundt oss som endres i hurtigtogsfart.
Og hva handler denne nye historien om?
Den handler i bunn og grunn om å finne den styrken i seg selv som man ikke visste var der. Om å finne sitt personlige fristed og ikke gi opp selv om man møter motstand. Hovedpersonen Ane mister kjæresten, men får en sønn. På et vis får hun også venner gjennom sønnen, for hun våger seg ut blant folk på grunn av ham. Noen gode venner, og noen som volder henne smerte. Heldigvis oppdager hun også musikken.
Hvor fikk du ideen til boka fra?
Ideen om Ane kom i bølgene av kjølvannet til kanoen en sommerdag på Rotbergsjøen, tror jeg. Jeg husker i alle fall at jeg tenkte på hvilken enorm ro som fulgte med lyden fra padleåra og krusningene på vannet. En ro som lignet vakker musikk og som fikk hverdagsproblemer til å blekne. En slags indre flukt. På en holme i fjorden gikk jeg i land og grublet videre. Tenkte at alle burde finne sitt fristed. Padling, maling, farger, kunst, landeveisløp, snekring, husvask, yoga, baking – hva som helst, bare det gjør godt og gir tankene ro. Et sted som kunne brukes når verden ble for voldsom. Mine fristeder er naturen og musikk. Det var da tanken på Ane tok form. En kvinne som opplever en ufattelig smerte og som finner sitt fristed. Men det tok lang tid før historien ble endelig.
Både natur og musikk spiller en viktig rolle i romanen. Hva er ditt eget forhold til musikk?
Musikk setter meg i stemning. Klassisk musikk gir meg ro og pusterom og jeg kan synke ned i musikken, bruke tid og nyte. Folkemusikk gir styrke og bakkekontakt. Viser og popmusikk kan gjøre meg hoppeglad og lyse opp en grå dag. Liker det meste av musikksjangre, men ikke alt til enhver tid. Sikkert er det at jeg bruker musikk aktivt i hverdagen. Bortsett fra når jeg skriver. Da må jeg ha det stille.
Har du noen musikalske forbilder – og hvordan er det med de litterære? Hva liker du selv å lese?
Jeg leser mye forskjellig og finner noe interessant i alt fra Astrid Lindgrens barnebøker til Ernest Hemingway, Harper Lee, Hamsun, Wassmo og Anna-Karin Palms litteratur. En gammel favoritt er Kilden av Gabriel Scott, den gir en lavmælt ro, som jeg ofte tenker på når jeg selv skriver.
Når det gjelder musikk, er jeg imponert over at det stadig går an å komponere nye melodier. Tonerekka er gitt, og en skulle tro at alle kombinasjoner snart var brukt opp. Men det blir vel som med et alfabet; nye bøker kommer år etter år. Jeg beundrer klassiske komponister som Mozart, Vivaldi, Händel, Bach med flere fordi komposisjonene deres er tidløse. Det er musikk som er blitt spilt i årevis, og som fortsatt kommer til å bli spilt.
Moldau, en av satsene i orkesterstykket Mitt fosterland av Bedřich Smetana, er flott å høre spilt på harpe, og den har vært til stor inspirasjon under arbeidet med Toner fra en stille skog.
Så musikken hadde du allerede med deg inn i fortellingen, men det ligger mye annen tidkrevende research bak en historisk roman. Hvordan har det vært denne gangen?
Jeg har brukt mye tid på research, ja, men siden handlingen i min siste bok sluttet i 1937, har jeg også nytt godt av opplysninger som jeg har samlet tidligere. Jeg har imidlertid gjort en del ny research i Tyskland og Sverige, noe som har lettet skrivearbeidet og vært avgjørende for troverdigheten når det gjelder de utenlandske stedene som er omtalt i boka.
Apropos stedene: en grend på Finnskogen og så Bremen. Hvordan endte du der?
Valg av steder i romanen er tilfeldig … tror jeg. Men når jeg ser tilbake og tenker på at den spede begynnelsen ble til på en innsjø nær svenskegrensen, lurer jeg litt på det. Mon ikke grensetraktene rundt Kongsvinger og Finnskogen har ligget og lurt i bakhodet uten at jeg har vært det bevisst. Stedene i Tyskland derimot, er steder som jeg har besøkt og som har gjort inntrykk på meg, og som jeg syntes passet i denne fortellingen.
Det er åpenbart at du bruker mye av tiden din på skriving. Men hva gjør du når du ikke skriver?
Da er jeg ofte på farten med kamera. Fotograferer helst fugler, natur og dyr. Det hender ofte at foto fra en skogstur eller fjelltur hjelper meg med å skrive detaljert om et område, eller jeg kan beskrive en blomst i andre vendinger enn det en flora gjør ved å se på fotoene mine.
Ellers syr jeg fortsatt skinnfeller og trykker på dem. Et gammelt håndverk som er ekte og realt og som gir meg stor glede. Noe jeg også kan bruke i bøkene når jeg skriver om en forgangen tid.
Laila Brenden (f. 1956) har bakgrunn som redaktør og har utgitt flere faktabøker. Toner fra en stille skog er i salg fra 28. august.