Originalt og humoristisk – mørkt og morbid. Trigger Warning byr på en samling korte krimfortellinger og er et forfriskende innslag i en stivnet sjanger.
I sitt litterære comeback skriver Grethe Nestor om en kvinne som hevner seg på grusomt vis ved brått å innrette seg etter det omdiskuterte hytteforbudet. Og om en som finner ny og original bruk av armprotesen sin for å redde seg selv fra en voldelig samboer. Og derfra blir det bare mørkere. Og morsommere.
– Trigger Warning er en sprelske greier. En fortelling kan ligne en av Roald Dahls svarte historier, men så kommer kanskje en raljerende monolog og så en SMS-fortelling. Hvordan vil du selv beskrive ditt comeback i litteraturen?
– Haha, jeg prøver å finne en bedre måte å si det på enn at det er krim som ikke er helt krim og noveller som ikke er helt noveller. Når jeg sier det, får jeg blanke ansikter tilbake. Da forter jeg meg å legge til at jeg lagde jo en tegneserie som mange mente ikke var helt tegneserie i mange år. Av alle greiene jeg har gjort før, er det tegneserien Zofies verden folk husker best.
“Monstre under senga har aldri vært skummelt for meg. Det er verre med dem som sover ved siden av deg i senga.”
– Hvordan oppsto den variasjonen, hvorfor ble det ikke en streit novellesamling?
– Det var krimmen som var greia først. Jeg holdt på med et krimromanmanus. Jeg holder på fortsatt, før det som nå har blitt samlingen tok helt over. Det var så gøy å skrive kort! Jeg kan jo skrive roman, jeg har jo gjort det før. Men jeg har aldri skrevet krim, så det gikk tregt. Jeg måtte lese og lære, og da dukket det opp et veldig enkelt og vanskelig spørsmål: Men hva er krim, egentlig? Jeg begynte å øve på å skrive krim. Og noveller var en bra måte å øve på. Hytteforbudet var den første jeg skrev. Men så var det disse spørsmålene som alltid dukker opp, da. For hva er en novelle, egentlig? En kort historie. Okei. Hvor kort da? Kan jeg skrive en novelle på én setning? Og så var jeg i gang! Eller, jeg klarte ikke slutte, er vel riktigere å si.
Grethe Nestor er aktuell med novellesamlingen Trigger Warning, en samling med morsomme, mørke og morbide krimhistorier.
Foto: Thomas Brun/NTB
– Om man ser etter fellestrekk i fortellingene, kan man si at raseri går igjen flere steder. Et raseri som leder til hevn. Stemmer det?
– Ah, så fint spørsmål. Det er absolutt et tema der som binder historiene sammen, ja. Det samme temaet som den krimromanen som jeg aldri blir ferdig med. Tittelen, Trigger Warning, var der fra start. Og temaet er, enkelt sagt, vold. Mer spesifikt menns vold mot kvinner. Jeg kan ikke tenke meg noe skumlere enn det. Eller noe mer krimmete. Monstre under senga har aldri vært skummelt for meg. Det er verre med dem som sover ved siden av deg i senga. Det tok litt tid før jeg så sinnet som gjennomsyrer boka. Alt fra mikroaggressjoner til blindt raseri. Og hevn. Jeg kunne kalt boka Kill Bill, hehe. Men, seriøst, det slo meg på et tidspunkt at historiene er statistisk helt på trynet. Så mange rasende damer som tar saken i egne hender. I virkeligheten er det jo omvendt. Det er menn som dreper kvinner. Så hevn er nok ikke så dumt oppsummert. Mulig hevn er det nærmeste jeg kommer happy ending når jeg skriver. Jeg er helt rævva på happy endings. I virkeligheten også, når jeg tenker meg om.
“Mørk humor, er vel en tilbakemelding som har fulgt meg hele veien. Mørk, besk, sarkastisk. Og absurd.”
– Vel, det er ikke lykkelig slutt i tradisjonell betydning – flere av fortellingene ender brått og voldelig – men med heldig utgang for hovedpersonen. Og fortellingene dine er ikke akkurat uten humor, er de vel?
– Når alt blir mørkt, pipler humoren fram automatisk. Det gjør den i romanene jeg har skrevet før også. Mørk humor, er vel en tilbakemelding som har fulgt meg hele veien. Mørk, besk, sarkastisk. Og absurd. Jeg dykker jo frivillig ned i mørket når jeg skriver skjønnlitteratur, og så må jeg opp og trekke luft. For å holde ut. Lette på trykket, før jeg dykker ned igjen.
– Kvinnene i fortellingene har særtrekk man kunne snakket mye om, eller de har et sært yrke, som privatdetektiv. Men når vi møter influenceren som viser omverdenen sitt perfekte hjemmeliv, så er det jammen ikke bare bra der heller?
– Nei, det er jo hardt å være menneske. Enda hardere å være kvinne. Men kvinnene jeg skaper er først og fremst mennesker. Karakterer man kan kjenne seg igjen i, eller ta avstand fra. Eller begge deler. Det fins jo statistikk som viser at kvinner leser både kvinnelige og mannlige forfattere, mens menn foretrekker mannlige forfattere. Av en eller annen mystisk grunn. Men jeg blir lest av, og får tilbakemeldinger fra, både menn og kvinner. Temmelig likt fordelt. Og det gjør meg glad.
Hvem som helst kan vel kjenne seg igjen i en aldrende kvinnelig privatdetektiv? Like mye som en ung veganer-influenser som har fått nok? Og i 36 ping senere, denne sms-novellen du nevnte, kan man enten rødme fordi man har vært han fyren som ikke klarer å stoppe å sende pinlige og ubrukelige meldinger til dama. Eller bli lettere trigga fordi man har vært dama som får sånne meldinger. Noen av oss kan dessverre føle på begge deler. Samtidig.
Grethe Nestor (f. 1968) er forfatter bosatt i Oslo. Hun har arbeidet som grafisk designer, musikkritiker og frilansjournalist. Nestor ga ut tre romaner på Kolon forlag på begynnelsen av 2000-tallet og hadde stor suksess som tegneserieskaper med Zofies verden i perioden 2006 – 2012.