Den single, småbarnsforelderen, hun som elsker å reise alene, den eldre og de evig søkende lykkejegerne på Tinder. Du møter dem alle i Alene – en tankevekkende bok der den folkekjære psykologen Peder Kjøs tar for seg ensomhet i vår tid.

Hvorfor ville du skrive en bok om ensomhet?
Ensomhet en tilstand som går hardt ut over livskvaliteten til svært mange - i tillegg er det noe av det verste jeg kan forestille meg, for min egen del. Hva kan være verre enn å være ufrivillig alene, ikke ha noen rundt seg som betyr noe for deg, ikke bety noe for noen, å være isolert? Det var forlaget som utfordret meg til å skrive boken, og det var en utfordring jeg trengte. Jeg tror kanskje jeg hadde valgt å gå utenom og heller skrive om noe hyggeligere, men når utfordringen først kom, tenkte jeg på det som en god mulighet til å ta tak i noe viktig.

“Hva kan være verre enn å være ufrivillig alene, ikke ha noen rundt seg som betyr noe for deg, ikke bety noe for noen, å være isolert? ”

Hva gjør det med oss å være ensomme? Og når er det akkurat ensomhet vi trenger? Hvorfor er så mange ensomme i vår tid? LES MER — Hva gjør det med oss å være ensomme? Og når er det akkurat ensomhet vi trenger? Hvorfor er så mange ensomme i vår tid? **LES MER**

Hva er forskjellen på ensomhet og det å være alene?
Det vil være glidende overganger, men forskjellen ligger i hvorvidt det er frivillig, og hvordan man selv opplever det å være alene. Å være mer alene enn man vil, enten fordi kontaktene er for få eller for overfladiske, er å være ensom. Sånn sett kan man være ensom selv om man har folk rundt seg, hvis man ikke opplever kontakten som særlig dyp eller betydningsfull. På samme måte er det ikke sikkert at man føler seg ensom selv om man bare har ett eller to mennesker man omgås, selv om man kanskje omgås dem sjelden - så lenge kontakten oppleves som meningsfull.

Veldig mange bor alene i våre dager – hvorfor har det blitt slik?
Tidligere var vi mer bundet til hverandre av praktisk og økonomisk nødvendighet. Det var vanskeligere å klare seg alene. Nå er vi ikke så avhengige av hverandre på det praktiske planet, og da unner vi oss å kreve og forvente mer av hverandre på det sosiale og emosjonelle planet. Den harde sannheten er at noen da forventer for mye og blir skuffet, mens andre blir valgt bort fordi de ikke har så mye å by på rent sosialt.

“Sånn sett kan man være ensom selv om man har folk rundt seg, hvis man ikke opplever kontakten som særlig dyp eller betydningsfull.”

Vi er mer mobile, vi er friere til å søke lykken et annet sted hvis vi er misfornøyde, og dermed blir relasjonene mindre stabile. Dette er vondt for mange, men det finnes fordeler også, særlig for kvinner. Tidligere hadde kvinner ingen annen mulighet enn å bli i ekteskapet nesten uansett hvor dårlig det var, fordi de ikke kunne klare å forsørge seg selv og barna alene. Nå er de aller fleste kvinner yrkesaktive, og vi har gode ordninger og barnehager som gjør det mulig for kvinner å klare seg greit alene.

Nå svarer jeg på spørsmålet på en veldig praktisk orientert måte, og ikke for eksempel med henvisning til at folk er mer egosentriske og sære enn før. Slik svarer jeg fordi jeg ikke tror på «ego»-forklaringene. Jeg tror folk er friere til å leve som de vil nå. Unntaket er selvfølgelig de som aldri finner seg en partner å dele bolig med. Slike har alltid finnes, men vi snakker mer om dem nå.

Så vi er ikke blitt mindre i stand til å ha relasjoner til andre mennesker?
Jeg tror ikke det. Vi forventer mer fordi vi har mulighet til å kreve mer, siden vi er mobile og fleksible og har mer økonomisk frihet enn før, men relasjonene våre er fortsatt det viktigste for de fleste av oss. Og så er det nok noen som har overdreven tro på at de vil bli tatt imot og elsket av andre uten å yte noe særlig selv, bare i kraft av at de er så ålreite mennesker. Jeg har nok inntrykk av at en del unge har blitt fortalt hjemme at de er helt perfekte som de er og at de nærmest har en rett til å bli elsket uansett, men de aller fleste lærer nokså fort at relasjoner krever en viss gjensidighet.

Hvordan påvirker det den enkelte og samfunnet at så mange lever alene?
Det går fint an å være lykkelig med å bo alene, men det er også mange som føler seg ensomme, og ensomhet er et folkehelseproblem. Enkelte forskere mener at opplevd ensomhet kan være like skadelig for helsa som å røyke. Det går ut over livskvaliteten, men påvirker oss også rent fysisk. Ensomhet svekker immunforsvaret og gjør oss nedstemt på måter som kan gi muskel- og skjelettlidelser, overvekt, rusmisbruk og andre plager. Som samfunn tror jeg at opplevd ensomhet kan gjøre samfunnet mindre integrert og gi oss en følelse av at det er «hver mann for seg», mens vi egentlig trenger å føle at andre er der for oss og at vi selv er viktige for andre. Et samfunn med en høy grad av tillit og samhørighet er et godt samfunn å leve i.

“Enkelte forskere mener at opplevd ensomhet kan være like skadelig for helsa som å røyke. Det går ut over livskvaliteten, men påvirker oss også rent fysisk.”

Hvorfor frykter mange det å være alene?
Frykten for å være alene ligger i oss fra naturens side, som en drift til å søke sammen. På et nivå handler det om biologi. Hvis vi hadde vært like fornøyde med å være alene, hadde vi ikke søkt sammen og fått barn og tatt vare på hverandre, slik vi mennesker gjør. Nettopp fellesskapet og ønsket om å høre til er definerende for oss som art. Vi er ikke så fysisk sterke, barna våre er veldig sårbare, så vår strategi er å holde sammen og ta vare på hverandre. Vi er så å si programmert fra evolusjonens side til å føle ubehag ved å ikke høre til i flokken. Men dette er et biologisk og praktisk svar på spørsmålet. For hver enkelt av oss føles det å være for mye alene som et ubehag, som en angst. Vi tenker bedre når vi snakker med noen, vi håndterer følelsene våre bedre når vi blir tatt imot og forstått av noen, vi får tilfredsstilt nysgjerrigheten vår når vi interesserer oss for andre, vi føler at livet er meningsfullt når vi betyr noe for noen. Å være alene er å mangle alt dette.

“Vi er så å si programmert fra evolusjonens side til å føle ubehag ved å ikke høre til i flokken. ”

Hva er den verste formen for ensomhet?
Jeg tror at det verste må være å føle at man er uforståelig for andre, og at man heller ikke selv forstår andre så godt. Det å føle seg så annerledes at man er fremmed blant de man har rundt seg, og at andre oppleves som fremmede og rare, det må være det verste, tenker jeg. At det liksom er en glassvegg mellom dem og meg, at vi prøver å være nære, men ikke får det til. Flere enn man skulle tro har det slik i ekteskapet sitt eller i familien sin.

Kan ensomhet også være bra?
Det kan være veldig bra for oss å være alene. Vi trenger det. Vi trenger tid og ro til å tenke og reflektere. Vi trenger litt pause. Alle kulturer og samfunn har ordninger som gjør det mulig å trekke seg tilbake litt, for eksempel i et kloster, på en «walkabout», på furterommet eller i «alenetid». Men slik tilbaketrekning er bare god når den er midlertidig og valgfri. For min egen del er jeg veldig glad i å være alene litt, og det er nok mange som opplever meg som ganske tilbaketrukket, men det tar aldri lang tid før jeg savner å ha gode mennesker rundt meg.

“Alle kulturer og samfunn har ordninger som gjør det mulig å trekke seg tilbake litt, for eksempel i et kloster, på en «walkabout», på furterommet eller i «alenetid».”

Hva kan man gjøre for å bøte på ensomheten?
Det viktigste man kan gjøre er å engasjere seg i noen andre. Det kan høres hardt ut å si det, men mange som er ensomme blir sittende for lenge og håpe at noen skal ta kontakt, og er kanskje lei seg eller til og med fornærmet over at ingen bryr seg om dem. Dette kan noen ganger være helt rettferdig og rimelig også, men det hjelper jo ingenting. De blir nødt til å oppsøke noen selv, finne noen som trenger dem og åpne seg for dem. Det er ikke lett, det er veldig forståelig at det kan være vanskelig, men det er likevel sånn det er.

Du har snakket med mange forskjellige mennesker i forskjellige livsfaser i arbeidet med denne boka – hva har gjort mest inntrykk på deg?
Vanskelig å svare på! Det har gjort inntrykk å høre historiene til de som legger så mye arbeid og håp i å lete etter noen, men som blir skuffet igjen og igjen. Skammen og fortvilelsen over å være en som andre ikke velger er hjerteskjærende. Og så gjør det inntrykk å høre hvordan mennesker bryr seg om hverandre på tvers av generasjoner, livssituasjoner og andre ulikheter. Hele denne letingen etter fellesskap, hvor mye vi legger i det, hvor villige vi er til å investere i hverandre, hele denne fundamentale menneskelige trangen og viljen til å søke sammen, den gjør inntrykk. Her synes jeg menneskene er på sitt aller mest menneskelige og elskelige.

“ Hele denne letingen etter fellesskap, hvor mye vi legger i det, hvor villige vi er til å investere i hverandre, hele denne fundamentale menneskelige trangen og viljen til å søke sammen, den gjør inntrykk. Her synes jeg menneskene er på sitt aller mest menneskelige og elskelige.”