Foto: Tina Fagerheim
Hva gjør det med et menneske å bli innesperret i en liten celle store deler av døgnet? Hva skjer når friheten blir tatt fra oss? Eivind Riise Hauge jobber på biblioteket i Bergen fengsel ved siden av forfatteryrket. I Korrektur av et sorgens kapittel tar han oss med inn bak murene der vi møter fengselsfuglen Rorgen. Romanen gir et rått og realistisk portrett av en innsatt, og en stemme til en gruppe som sjelden blir hørt.
Man er uskyldig inntil det motsatte er bevist - eller? Rorgen sitter inne. Varetekt. Det er ikke første gang, han kjenner veggene, rutinene, folkene. Likevel er noe annerledes denne gangen. Dette er hans fortelling, hans frie forklaring. Les mer
Her forteller han hvordan romanfiguren ble til:
Det finnes et ord som brukes når man omtaler en mann som Rorgen, nemlig en gjenganger. Dette er folk man leser om i notiser i avisene, hvor det skildres diverse større og mindre ugjerninger, og notisen avsluttes med at mannen er "godt kjent for politiet", som betyr at han er tidligere straffedømt. Jeg tror at mange som leser om disse menneskene, avskriver dem som et samfunnsproblem og ikke ofrer dem noen særlig videre tanke, utover at man håper de havner trygt bak murene igjen. Og det var dette som satte meg på sporet av romanfiguren. Han er en mann som er domfelt for vold, narkotikaforbrytelser og vinningskriminalitet. Nå står han overfor en svært alvorlig straffesak. Han hevder sin uskyld, mens påtalemyndigheten hevder det motsatte. Vil denne personlighetsforstyrrede forbryteren ha noen troverdighet i rettsvesenet, eller vil fortiden forsegle hans skjebne? Vil han kunne få en rettferdig rettergang? Han har dessuten en rekke mindre sympatiske trekk og holdninger, som kanskje gjør det vanskelig å like ham for både dommere og lesere. Men dette gjør ham jo ikke skyldig i noen overtredelse. Jeg aner ikke hva Rorgen har gjort eller ikke gjort, det har jeg heller ingen formening om; alt man har, er hans ord.
“Jeg tror at mange som leser om disse menneskene, avskriver dem som et samfunnsproblem og ikke ofrer dem noen særlig videre tanke, utover at man håper de havner trygt bak murene igjen”
Jeg har valgt meg et menneske, levd meg inn i det og levd side om side med det. Jeg har valgt meg en person som har et trøblete liv, han er mannen fra den nevnte notisen, som normalt bare vekker avsky. Nå som Rorgen – gjennom sin advokat – får i oppdrag å forberede sin frie forklaring, setter det i gang en prosess i Rorgen. Han ser tilbake på barndommen, og det skildres et barn som på mange måter er alminnelig, men også opplever ting som de fleste nok ikke forbinder med en ideell oppvekst. Han er en ungdom som gjør som ungdommer gjør, og samtidig bærer han med seg et mørke som setter ham utenfor fellesskapet. I denne forklaringen får vi følge ham gjennom livet, og jeg som forfatter kan ikke unngå å få sympati med ham. Dette er jo snakk om et helt liv, og det er jo så komplekst, så mangefasettert, så uryddig. Han har et mørkt utsyn, og samtidig kan jeg ikke unngå å tenke at hans observasjoner ofte er presise og tankevekkende. Rorgen har også humor, vidd, og er en fritenker. Hans frihet fra konvensjoner og spontane adferdsmønster gjør også at han har det med å havne i usedvanlige, og av og til morsomme, situasjoner.
Foto: Helge Skodvin
«Korrektur av et sorgens kapittel» er først og fremst en forsvarstale. Et forsvar og en svært personlig livsrefleksjon fremført av en mann som lever utenfor samfunnet, og mener seg utsatt for en vesentlig urett. Men han er en nobody, han er ingen. Kan vi som samfunn dermed kvitte oss med ham uten at noe er gått tapt? Slike som Rorgen, de står alene.
“«Korrektur av et sorgens kapittel» er først og fremst en forsvarstale. Et forsvar og en svært personlig livsrefleksjon fremført av en mann som lever utenfor samfunnet, og mener seg utsatt for en vesentlig urett”
Du har lang erfaring både fra rusomsorg og kriminalomsorg. Hvordan påvirker dette deg som forfatter?
Jeg har jo alltid og uten unntak skrevet om de som lever på siden av samfunnet. De som velger annerledes, eller de som ble fratatt en reell mulighet til å velge. De som aldri fant en plass blant oss, de som dermed nærer en dyp mistro mot samfunnet slik det er innrettet. Altså: hvordan vi velger å leve. Det er jo for eksempel ikke slik at Gud har skapt skolen, som min bror formulerte det forleden.
Det er klart at det som opptar en, det en bruker tid på, også finner veien til litteraturen en skriver. La meg si det slik: jeg tror det er sunt å møte mennesker man ellers aldri ville truffet, la stigma være stigma, det forutinntatte være forutinntatt, lære seg å se nyanser og gå inn i det ukjente med åpenhet og vitebegjær.
Du har skrevet innen ulike sjangere, de siste to utgivelsene dine har vært skuespill, og nå er du tilbake i romansjangeren. Hvordan lander du på fortellingens form? Eller: hva kommer først – sjanger eller innhold?
Ja, jeg har jo skrevet i flere formater, men for min del er det innholdet som bestemmer sjanger. Det kan også være skikkelsen man skriver om som tar dette formvalget for en. Jeg velger den sjangeren som gir rom for å skrive det jeg ønsker å skrive, lurer liksom ikke på om dette skal være en novelle, et skuespill eller en roman. Det som er med romanen, er at man gis større formmessig frihet, og det var det behov for nå. Blåse av gårde. Figuren Rorgen ba om trøkk og høyt tempo. Dette er en tekst der han reflekterer over og husker sitt eget liv. En tekst som ser innover og omkring seg, formmessig springende - det var roman det måtte bli, denne gangen.
“Jeg velger den sjangeren som gir rom for å skrive det jeg ønsker å skrive, lurer liksom ikke på om dette skal være en novelle, et skuespill eller en roman. Det som er med romanen, er at man gis større formmessig frihet, og det var det behov for nå. ”
Hva tenker du skulle til for at Rorgen ikke bega seg inn på en kriminell løpebane? Etter hvert som man leser, kan man jo ikke fri seg fra å tenke på dette med barndom, hvor viktig forebyggende arbeid er. Nå er det jo mange som har det mye vanskeligere enn Rorgen i oppveksten og likevel blir lovlydige borgere – men hvor tenker du at man burde satt inn støtet for å «redde» ham? Eller tenker du at Rorgen kunne ha levd et godt liv innenfor lovens rammer om man bare ikke hadde hatt så snevre oppfatninger av hva som er «riktig måte» å leve på?
Paradokset er jo at Rorgen egentlig er en ressurssterk person. Det er ikke én enkeltstående grunn til at han havner i lovløsheten. Men ja, samfunnet han ble voksen i, var nok for trangt for ham. Så kan det også hende at ingenting kunne vært gjort med Rorgen. Vi skal ikke overse den muligheten. Men for å sitere Walther White "Do you really wanna live in a world without Coca-Cola?" En verden uten kriminalitet, en verden uten ugagn? Det høres nitrist ut. Vi hungrer jo etter Tony Soprano, Humbert Humbert, filmens og litteraturens skurker. Og rent faktisk trenger vi den ulovlige økonomien. Hva som kunne vært gjort med menneskene som faller utfor tidlig, det vet jeg ikke, min oppgave, min eneste ene, er å skildre dette livet slik det var, slik det ble.
“En verden uten kriminalitet, en verden uten ugagn? Det høres nitrist ut. Vi hungrer jo etter Tony Soprano, Humbert Humbert, filmens og litteraturens skurker”
Helt fra første utgivelse har sjakk vært til stede i skrivingen din. Også Rorgen er sjakkspiller, med stor respekt for dem som mestrer dette spillet. Hva er det med sjakk som fascinerer deg?
Jeg lærte sjakk som barn, og ble etter hvert en del av sjakkmiljøet i Bergen. Nå er det lenge siden jeg spilte aktivt. Skrivingen av læreboken «Sjakk, Spillenes konge», som kom i 2014, overtok nok plassen den aktive spillingen hadde. De senere årene har jeg spilt sjakk med lave skuldre, uten frykt for å tape, og selvfølgelig fulgt med på nerdenes hevn med sjakkens inntog på statskanalen. Det som fascinerer meg med sjakken, er dybden i spillet. Det går aldri tomt. Og det kan være vakkert. Linken til skrivingen er jo at sjakk for meg først og fremst er kunst. For Rorgen også.
Korrektur av et sorgens kapittel kommer ut midt i en epidemi. Hva tenker du om litteraturens vilkår i denne merkelige tiden vi lever i?
Litteraturen er jeg ikke så bekymret for. Nå kan man jo kjøre arrangementer på diverse plattformer, så den finner forhåpentlig veien frem til leserne. Kanskje leser folk mer, også, roer ned og synker inn i de langsomme formatene. Eller er det bare Netflix? Kanskje. Men det er klart, er jo noe herk, denne pesten.
De nærmeste månedene blir du opptatt med diverse bokbad og lansering og alt annet som følger med en utgivelse. Blant annet har du tre samtaler på Litteraturhuset i Bergen den nærmeste tiden. Men forfattere hviler jo sjelden på laurbærene, og vi må spørre: har du noen tanker om neste prosjekt?
Jeg har jo noen tanker om å følge opp universet rundt Rorgen, i en roman som nøster videre i hans, og, kanskje særlig, sønnens liv. Så stay tuned for det. Men aller først sitter jeg nå med innspurten på en sakprosa-bok om avhengighet, altså rusavhengighet. En bok som nøster i hva avhengighet er for noe, hva ligger bak det at enkelte utvikler avhengighet, mens andre går fri: Hva er avhengighetens historie, det vil si den enkelte avhengiges fortelling? Det er jo en skamplett, dette, et menneskelig ideal er jo uavhengighet. Men det blir ikke noe standard sakprosaverk fylt av forskning og statistikk. Det skal være en levende fortelling som utforsker spørsmål om betydningen av arv versus miljø. Samtaler og møter med de menneskene som faktisk lever med rusen, psykologer og medisinere som virker i feltet og er i direkte kontakt med de berørte. Ønsket er også her å gi plass til stemmene som sjelden blir hørt, noe som i noen grad overlapper med motivasjonen bak «Korrektur av et sorgens kapittel». Mye research og intervjuer. Blir bra, det.
Eivind Riise Hauge (f. 1980) har siden han debuterte med novellesamlingen Victor Tukmakovs siste vinter i 2010, markert seg som en allsidig forfatter med kritikerroste utgivelser i en rekke sjangre: roman, noveller, dramatikk og sakprosa. Riise Hauge bor i Bergen, der han jobber som litteraturformidler og fagkonsulent ved Bergen offentlige bibliotek.