Tore Aurstad skriver om det skumle som finnes der vår virkelighetsforståelse ender. Men selv er han mer redd for å gå seg vill enn at noe farlig skal skje i en mørk skog.
Vi tok en prat med forfatteren om hans nye bok Nattreise, som er noe så uvanlig som en norsk, litterær grøsser.
Hva satte deg i gang med noe slikt?
Grøssere er en sjeldenhet i norsk litteratur, men for meg betyr sjangeren mye, mer enn bare å være en guilty pleasure. Det skyldes vel oppveksten på 80-tallet, kanskje sjangerens gullalder, da forfattere som Stephen King, Peter Straub og Clive Barker var på høyden. Forfattere jeg slukte alt av, før jeg søkte bakover i historien til klassikere som Poe, Lovecraft og Shirley Jackson. Jeg er jo ikke fremmed for å skrive grøss selv, heller: Så å si hele forfatterskapet mitt for barn og ungdom kretser jo rundt overnaturlig grøss og fabelprosa.
“Så å si hele forfatterskapet mitt for barn og ungdom kretser jo rundt overnaturlig grøss og fabelprosa.”
Forfatter Tore Aurstad har skrevet noe så uvanlig som en norsk grøsser for voksne. Hans nye roman Nattreise gir en viss Rosemary’s baby-følelse.
Foto: Eigil Korsanger
Men nå altså grøsser for voksne?
Det satt lenger inne. I Norge har vi jo lenge holdt oss med et bakstreversk, provinsielt litteratursyn med hensyn til såkalt «sjangerlitteratur», femti år etter resten av verden, hvor selv anerkjente folk som Joyce Carol Oates er selverklærte skrekkforfattere. Det er jo først i nyere tid selv krimmen har sluppet noenlunde inn i det gode selskap med hensyn til innkjøp av bøker til bibliotek og så videre. Så kanskje tida er inne for å prøve seg på grøssersjangeren også? Nå som selv Knausgård trekker inn elementer av horror i romanene sine? Og mediene flokker seg rundt Brett Easton Ellis hver gang han tar turen? Det var i alle fall et forsøk verdt, tenkte jeg, jeg kan i alle fall slå et slag for den sjangeren jeg er så glad i. Når det er sagt, så finnes det noen gullkorn her til lands også: Både Tom Egeland og Nikolai Frobenius har jo skrevet grøss. Og André Bjerke har jo prestert et par skrekk-klassikere.
Nå er det ikke noe poeng å søke likhetstrekk med den tradisjonelle krimromanen, men det er en slags etterforskning hovedpersonen i Nattreise drives inn i. Og det er et plott som strammer seg til rundt ham på slutten. Men det store bruddet ligger kanskje i at du lefler litt med overnaturlige elementer?
Ja, krim og skrekk er jo nabosjangre. Og hovedpersonen, Thomas, utfører helt klart en slags etterforskning her, det er til og med jobben hans – selv om hendelsene han undersøker, ligger lenger tilbake i tid enn et nylig begått drap. Men i likhet med krim inneholder jo også grøss ofte et mysterium, en gåte som skal oppklares, et hendelsesforløp som forsøkes avklart, vendinger og overraskelser.
Men det er klare ulikheter også?
Ja, den store forskjellen er vel at det ikke handler så mye om «hvem», som om «hva». Og ofte et overnaturlig element, ja, eller i alle fall antydningen om det. De beste grøsserne holder etter min mening det overnaturlige på trygg avstand gjennom det meste av fortellingen og er godt forankret i virkeligheten. Mange grøsserforfattere nøyer seg med å bruke det overnaturlige som et bakteppe. Andre, som Stephen King, mener det er horrorforfatterens fordømte plikt å slå opp døra og før eller siden vise monsteret. Jeg prøver å legge meg et sted midt imellom – det overnaturlige er der, men hvis man vil, kan de ytre hendelsene også tolkes som et utslag av hovedpersonenes indre.
“I likhet med krim inneholder jo også grøss ofte et mysterium, en gåte som skal oppklares, et hendelsesforløp som forsøkes avklart, vendinger og overraskelser.”
Thomas lager programmer med innhold som skal appellere til folk med tro på det er mer mellom himmel og jord enn vi aner, for å si det på den forsiktige måten. Men selv er han vel mer skeptisk, av og til rent ironisk?
Ja, Thomas er definitivt skeptiker og forakter alt som oser av new age. Den eneste grunnen til at han lager disse programmene, er at han må. Karrieren har mildt sagt fått seg en trøkk. Men han prøver å gjøre det beste ut av det, si til seg selv at disse produksjonene kanskje betyr noe for mange av seerne. Men i sitt stille sinn har han et veldig ironisk og skeptisk syn på både personene han omgir seg med, og de angivelige spøkeriene på Flagdøy. Noe som gjør at han altfor sent innser den faren han faktisk befinner seg i.
Thomas er altså programlederen som oppsøker steder med skummel historie. Har du latt deg inspirere av Åndenes makt?
Ja, programmet er definitivt en slags «Åndenes Makt». Men der dette har vært en stor suksess på lineær tv, opererer Thomas’ «Åndejegeren» på et lavere nivå, som youtube-tv. Må innrømme at jeg ikke har sett «Åndenes Makt», så så veldig konkret inspirert er det kanskje ikke. Men ikke for at jeg er for fin på det! Jeg kan sitte i timevis og se på trashy doku-tv på Discovery og History Channel som «Hunt for Skinwalker», «Ancient Aliens», «Ufo Hunters» og lignende.
Og forfatteren selv, tør han ta snarveien hjem gjennom skogen i mørket, eller tar han alltid de opplyste tur- og bilveiene?
Er nok veldig lite mørkredd av meg, så hvis det ikke hadde vært noen fare for å gå seg vill, tar jeg gjerne snarveien gjennom skogen. Men jeg er med årene blitt langt mer pysete med skrekkfilmer, som jeg slukte før i tida. Klarer ikke lenger sterke voldsscener på film, da ser jeg heller Rosemary’s Baby om igjen.
“Det overnaturlige er der, men hvis man vil, kan de ytre hendelsene også tolkes som et utslag av hovedpersonenes indre.”
Nettopp, og uten å røpe noe: foruten tilbakeholdenheten i det å skildre eksplitt vold, er det vel andre ting som kan gi en viss Rosemarys baby-følelse i Nattreise?
Ja, som i Rosemary’s Baby er bakteppet i romanen virksomheten til en okkult sekt. Den såkalte Agapefamilien, lett inspirert av Charles Manson og disiplene hans, holdt til på Flagdøy på 70-tallet og spøker i bakgrunnen. Romanen har (kanskje) ingen unnfangelsesscene med djevelen som i Ira Levins roman, men forhåpentlig noen gufne tildragelser og en liten overraskelse til slutt.
Fem romaner som har inspirert skrivingen av Nattreise:
Ira Levin: Rosemary’s Baby
Brett Easton Ellis: Lunar Park
Kingsley Amis: The Green Man
Shirley Jackson: The Haunting of Hill House
Richard Matheson: Hell House
Tore Aurstad (f. 1972) er forfatter og oversetter. Sammen med samboer Carina Westberg har han skrevet flere kritikerroste krimromaner, blant annet Nattevandreren og Djeveldansen, som begge ble nominert til Rivertonprisen. Han har også skrevet en rekke grøssefortellinger for barn og unge. Aurstad bor i Oslo.